0

Teknohumanisme – frynset dannelse

I ØP den 7. november tok jeg opp misforholdet mellom vitenskapelige teknologiske fremskritt og Human-Etisk Forbund (HEF) sitt forhold til teknologiens etikk. Forsøksvis gikk det ut på å beskrive noen av tidens dilemmaer som drivhuseffekt, klimaforandringer, ressursknapphet, trafikkproblemer, befolkningseksplosjon, massearbeidsløshet, atomtrusler og opprustning i kontrast til HEFs passiv rolle til fenomener som truer. Reidar Thorsen i HEF, Vestfold, hevdet i tilsvar 20. november at humanister over hele verden strever for å utjevne elendigheter framskrittsoptimismen har bidratt til.

For det første kan jeg ikke se at HEF i Norge har stått på selv de minste barrikader mot nevnte «fremskritt» siden foreningen oppsto på 1950-tallet. HEF bygger riktig nok sitt livssyn og etikk på medmenneskelighet, personlig erfaring og egen kritisk tekning. Men i motsetning til humanister generelt trer den etiske underdimensjon fram, fordi HEFs reisverk støtter seg til en oppfatning av en verden og tilværelse som har støtte i vitenskapelige metoder og resultater. Hva betyr så det? Jo, etikken i beste positivistiske må bygge på vitenskapen og ikke omvendt, en hovedårsak til nevnte dilemmaer.

I lys av HEFs standpunkt fremstår selve den objektive erkjennelse og ikke erkjennelsens etikk som menneskehetens lykke. Forskningsetikken skapte den moderne verden, synes å være foreningens buskap. Det betyr i praksis å makte, styre verden med fornuften. Vær lykkelig! Thorsen plukker så av alle fenomener fram atombomben for å forsvare det humanetiske standpunkt. Da bomben var et faktum, altså tatt i bruk, tok bidragsyterne til ordet for at våpenet aldri måtte bli brukt, skriver han. Men Max Planch, Albert Einstein, Niels Bohr, Leó Szilárd, pasifisten Robert Oppenheimer og andre visst på forhånd hvilken ødeleggende kraft man gav liv til. Slik grunner overbeviste dem imidlertid om nødvendigheten av å utvikle bomben; man var redd for at Tyskland skulle komme USA og Vestmaktene i forkjøpet – og man ville ikke at andre vitenskapsmenn skulle bli først (Det uerstattelige: En teknologietikk, Peter Kemp, Gyldendal, 1996). Klakkingen fra HEFs tredje pilar etikken blir overdøvende: Først kom bomben, den objektive erkjennelse; så erkjennelsens etikk – humantikernes krokodilletårer.

Når brøt tekonologioptimismen sammen? Med atombomben begynte man for alvor å tvile  på at vitenskap og teknologi overlatt til fremragende vitenskapsmenn og teknikere ville skape et bedre samfunn. Så kom de store ulykkene innenfor kjemisk-og atomkraftindustrien: Seveso 1976, Three Mile Island 1979, Bhopal i 1979 og Tsjernobyl 1986. I den biomedisinske teknologien så man konturer av Aldous Huxleys verden: Hvordan overvinne alle menneskelige lidelser ved bruk av medisinske stoffer. Et annet område er framveksten av informasjonssamfunnet. Det øker byråkratisering og overvåkning, der våre problemer utredes og besluttes i Kafka-lignende institusjoner.

Det er likevel global oppvarming, eller grenser for vekst om man vil, som tydeligst viser at humanetikernes dannelsesideal har sporet av. Skal vi tro FNs klimapanel, FN er HEFs valg nummer en når det gjelder etikk for verden, så har «selve den objektive erkjennelse» – med menneskehetens lykke som mål – ført verden på randen av katastrofe. Det var og er altså ingen etikk, bare nytte innebygget i HEFs høyeste idealer; fornuften, erfaringsvitenskapen, teknologioptimismens «produktene»! Vel vitende velter Thorsen derfor ansvaret for konsekvensene av sammenbrudd over på misbrukerne – hvem nå det må være-. Men i stedet for å toe sine hender, bør ikke HEF snart innse at vitenskapen må bygge på etikken? Det vil si at «poduktet» gjøres gyldig for mennesket og samfunnet for det produseres og iverksettes? Neppe, idet slik endring høyst sannsynlig river vekk det ideologiske grunnlaget under foreningens føtter.

Innledningsvis nevnte jeg ressursknapphet som et dilemma. Hvordan man på enkelte områder kan demme opp for mangler, har humanetiker og tidligere generalsekretær i HEF, psykolog Kari Vigeland, funnet en løsning på. Vigeland råder samfunnet til å avlive syke eldre mennesker ved å ta fra dem nødvendig medisinering – for å bruke ressursene på yngre generasjoner.

This entry was posted in Humanisme. Bookmark the permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *