0

Etter 2011

Terror var over oss. Massemord. Vi skal komme styrket ut, er budskapet fra våre ledere og andre berørte. Men vi vet; det er lett å havne i trivialitetens behagelige leier ettersom tiden går, og følelser avtar. Slik beskytter vi oss selv fra angst og gru. Av nødvendighet. Vi må videre. Hvordan komme styrket ut?

Oslos befolkning hører drønnet fra bomben. De og vi ser døde og skadde. Raserte bygninger. Mur og glass i gatene. Desperate mennesker. Blodige skikkelser. TV løfter røykskyen over landets politiske nervesenter. Irak, Afghanistan, Spania, London, Bologna, Libya, Nord-Irland; andre land, andre byer, andre samfunn glimter bak øynene våre. I årevis har NRK summarisk latt oss høre om ofre for terror. Bilder med blod og kropper flimret. Slikt hender ikke oss. Bare de andre. Selvsagt. Ledig og elegant hopper programlederne over til neste rentemøte. En kvart prosent før værmeldingen.

Så kom meldinger fra Utøya inn. Skudd. Åtte, ti drepte økte til over åtti. Barn og ungdom. Ufattelig så ufattelig. Terroren er her med full styrke. Vi gråter foran skjermene den lørdagen. Den samme angsten, den samme redselen, de samme grufulle inntrykkene. Røykskyene og ødelagte bygninger og blødende mennesker i gatene og innenfor er nordmenn. Røykskyer og smadrede bygninger er norske. TV-bildene NRK og andre medier rapporterte er ikke oppramsing av sårede og døde fra terror og kriger langt borte. Døde og sårede og sørgende etterlatte er nordmenn. Voksne. Ungdom. Barn. I hjertet av landet. Angsten inn over oss er norsk. En myte er avkledd. Det er ikke lenger typisk norsk å være best. Heldigvis.

Norge har vært et fredelig hjørne i verden. Vi levde uten angst hver dag. I overflod. En nasjon av selvgodhet, hevder noen. Det skal ikke være argument for eller i mot å ransake nasjonens nyre og hjerte i kjølvannet av disse grufulle hendelser. Men kan en julidag i Norge 2011 bidra til større forståelse for bestialiteter som rammer mennesker i verden utenfor oss. Hva kan vi gjøre? Kan vi gjøre noe i det hele tatt? Ikke i form av pengebidrag, men handlingsbidrag fra oss selv, våre myndigheter og nasjonale-og internasjonale organisasjoner.

Bør tiden som kommer løfte blikket over grenser. Gå i tog, holde i hender, legge ned blomster over grenser. Tusenvis uskyldige mennesker er de siste årene offer for vanvittig terror og krig. Har Norge tatt konsekvenser av disse handlingene inn over seg? Kan vi ta traumer fra distanse inn over oss? Strekker vår empati seg lenger enn til lommeboka et par ganger i året? Ti millioner mennesker trues av sult i Afrika. Minst åtte hundre tusen av disse er små barn. De dør hver dag. Ikke bare på grunn av tørke. De dør i minst like stor grad av handlingslammelse fra det nasjonale og internasjonale samfunn. Skal hver og en av oss føle medskyld? Kan medskyld kanaliseres utover grenser og hvordan?

Dersom alle verdens land som jo er tilsluttet FN, viser fortsatt handlingslammelse når det gjelder mange av tidenes store dilemmaer som sult, nød, terror og krig; kan det enkelte land gjøre noe på egen hånd? Dersom et enkelt menneske kan samle tusenvis av medmennesker i gatene med blomster i hendene, kan et enkelt land gjøre noe lignende? Det er lov å prøve.

Det private og allmenne menneske er satt på prøve etter den 22.juli 2011. Det er vi som bestemmer politikkens utkomme i fremtiden: Hvordan opprette det gamle balansepunktet i tilværelsen eller finne et nytt-.

This entry was posted in Samfunn and tagged . Bookmark the permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *