Totalitære ideologier

De siste ti, femten årene har norsk venstreside utropt demokratiet Israel til sin hovedfiende. Vel vitende om at kritikken også rammer USA og i forlengelsen, NATO. Kritikken bærer etter hvert sterkt preg av antisionisme, og må ta skyld for oppblomstring av antisemittisme i Norge. På den annen side har venstresiden i mye lengre tid unnlatt kritikk mot Kommunist-Kinas okkupasjon av Tibet siden 1950-tallet. Man opptrer med øredøvende taushet mot familiære, autoritære og totalitære regimer som i større og mindre grad fratar om lag 300 millioner muslimer innfor Den arabiske liga de mest vanlige menneskerettigheter.

Etter moskvaprosessene på 1930-talet visste de som ville vite: Det sosialistiske eksperiment hadde havarert. Maos og Stalins kommunisme avliver på forskjellig vis til sammen om lag ett hundre millioner mennesker innenfor sine lands respektive grenser mellom 1917 og 1989, FNs Human Development Report, 2002 og Rudolph J Rummels Death by Government, 1994. Norske ”intellektuelle” på venstresiden svømmer vekk fra vrakgodset. Ikke alle greier det. For Hallgeir H. Langeland, stortingsrepresentant for SV, er diktatoren Fidel Castro fredspriskandidat.

I Den arabiske våren bør jo norsk og europeisk venstreside utløse båtkortesjer til Nord-Afrika. I stedet velger man Gaza og Hamas. Med Rødt i spissen – partiet som fortsatt har revolusjon i Norge på sitt partiprogram. Hvorfor norsk venstreside i mange år har sviktet befolkninger som kjemper desperate kamper og dør i tusentall for en bedre fremtid, er av en eller annen merkelig grunn ikke problemstilling i mediene. Fordømmer man derimot Israel og seiler mot Gaza… Kjenner vi norsk venstreside rett, så er hendelsene den 22. juli springbrett for kritikk type høyre-ekstrem mot Frp. I samtidshistoriens grelle lys bør man vokte seg vel for å slamre med ideologiske dører. Vår nåværende regjering har smått om senn erkjent at innvandring må kontrolleres, og at integrering må tilføres større oppmerksomhet, praktisk og økonomisk.

Jeg er enig med Galtung i at kritikk mot muslimer kan oppfattes som antisemittismen i Tyskland (og øvrige Europa). Der gjelder i hovedsak før Hitler og nazismen kom til endelig makt i 1933. På den annen side er det rimelig å hevde at nåtidens ”antimusliminisme” delvis må belegges i fremveksten av global terror begått av sterkt voldelige grupper som bekjenner seg til islam. Ingen kan betvile at det store flertall muslimer tar avstand fra terroren. Men skal ekstrem vold fra denne gruppen bekjempes, så må det også vokse frem sterke, organiserte muslimske bevegelser som høyt og tydelig tar avstand fra terror under islams tak.

Professor Øystein Sørensen analyserer i Drømmen om det fullkomne samfunn, Aschehoug, 2011, fire totalitære ideologier: Fascismen, Kommunismen, Nasjonalsosialismen og Islamismen. Han finner renhet som totalitær mentalitet: Hovedmålet for totalitær ideologi er at verden skal støpes inn i en bestemt politisk, økonomisk og religiøs form, der målet helliger midlene. Har Sørensen rett, og historien taler for det, så er det all grunn til å debattere fascime, kommunisme, nazisme og islamisme – om og om igjen uten å sette ytringsfriheten på prøve.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *