0

Hva vil Tyskland med Europa?

De gamle krigernasjonene Frankrike, England og Tyskland eksploderte i 1914 og 1939. Det moderne prosjekt lå igjen på slagmarkene med Tyskland underst. Ungt blod hadde flommet ned i for tidlige graver. Et eksempel på Otto von Bismarcks berømte utsagn om at tidenes store spørsmål avgjøres ikke gjennom taler og flertallsbeslutninger – det var feilen i 1848 og 1849 – men gjennom blod og jern.

Det er sagt av noen at vi ingen ting har lært av historien, derfor har den blitt en endeløs gjentakelse av gale måter å leve på. Og europeisk historie i betraktning skal man ikke fortenke mennesker i å resonnere om fortiden, stille spørsmål ved nåtiden og undre seg over fremtiden. EU ble en nyskapende, fredelig forlengelse av Den europeiske kull-og stålunion stiftet i Paris på fransk initiativ. Men siden dannelsen i 1951 har det i økende grad ulmet. Det kjempes om makt. Hvilken nasjon kommer i lederposisjon til styre?

Et Tyskland væpnet til tennene med våpen tapte to verdenskriger. Nasjonen har siden utviklet Europas største økonomiske muskler. Spørsmålet nå er ikke bare hva som vil skje ikke bare med Hellas, spør Ola Storeng i herværende avis 25., men hva Tyskland i dag egentlig vil med Europa. La oss utvide perspektivet og spørre: Kom noen etter 1951 til lese europeisk historie på sin måte?

Scseneskifte: Den lilletyske samling fra 1866-1870/71. Preussen hadde beseiret Østerrike, et oppbrudd fra århundrers statlig organisering i Det Tysk-Romerske riket og senere Det Tyske Forbund. Avslutningen på den tyske krig i 1866 hadde tredelt Tyskland. Tretti millioner tyskere befant seg i to og tjue stater innenfor Preussens dominerende statsdannelse, Det Nordtyske Forbund. Åtte millioner var undersåtter i det østerrikske-ungarske dobbeltmonarki. Det største problemet var imidlertid at ni millioner bodde i de uavhengige tyske statene, kongerikene Bayern og Wurtemberg og storhertugdømmene Baden og Hessen-Darmstadt syd for Maine-elven, kalt Det tredje Tyskland. Dette område inngikk som en helt nødvendig del i Bismarcks forestilling om en lilletysk nasjonalstat.

Hva gjør så en maktpolitiker av bismarckformat? Jo, nittifem prosent av all sydtysk handel ble avviklet nordover. Bismarck opprettet derfor Det tyske tollforbund fra før det stortyske nederlaget i 1866. Enten slutte man seg til det Nordtyske Forbund eller fikk problemer med markedstilgang og økonomi. Utfordringen var et være eller ikke være for sydtyskernes økonomi. Det gikk ingen vei utenom. Ville man ikke, så skulle man.

Den fredelige økonomiske og forfatningsmessige integrasjon av nord og syd var et genialt og avgjørende sjakktrekk i samlingsprosessen. De sydtyske armeer kom dessuten godt med under preussisk kontroll. Etter den fransk-tyske krig ydmyket keiser Wilhelm I franskmennene den 18. januar 1971ved å la seg krone i Versailles under uniformerte tyske fyrsters sabelhilsen.

Hundre år senere ble det reist tollmurer omkring et felles marked. Markedsbehov, markedstilgang og markedstvang bygger i økende tempo et supermarked for 485 millioner mennesker. Ingen europeiske nasjon kan stå utenfor på sikt. Visjonen er å bli en global stormakt. Snart kan Den gamle verden med ett lederskap be hvem som helst dra dit pepperen gror hvor som helst i verden. Kanskje det ikke var tanken på femtitallet, men kom den etter hvert til å bli drøm, tilfeldighet eller godt planlagt?

This entry was posted in Politikk artikler and tagged . Bookmark the permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *