Politikk på fuglebrettet

Med undring, hvor stor skal være usagt, men med en viss undring ser jeg at kommunale elendighetsbeskrivelser tillegges statens maktmisbruk; vårt øverste forvaltningsnivå må bringes til avmakt; fylkene avskaffes; nåværende kommuner slås sammen til større enheter; og vips så blir selvsagt alt meget bedre enn før, må vi forstå. Budskapet trer klart frem: Vi plasker hjelpeløst i Systemets bakevje.

Det er en floskel å si at kulturen er skapt av mennesket. Enda mer selvfølgelig å minne om at politikken styres av politikerne. Men siden disse to hverdagslige alminneligheter er nøye knyttet sammen, er det grunn til å minne om at tingenes tilstander i én av flere hovedsaker følger av politisk håndverk ettersom utøvere og ofre, lokalpolitikere og innbyggere, fremstilles som marionetter i et statlig dukketeater.

Mange har følt norsk politikk på kropp og sjel i flere tiår. Utviklingen har, for å bruke et uttrykk fra idretten, vært helt vanvittig. Før fikk vi epler og appelsiner bare til jul. Nå gjør mange julehandelen i New York. Mor strikket strømper og stoppet når det stakk ut ei tå. I dag shopper man sokker i London en week-end i ny og ne. Vi vil ha i overflod. Måneferder fortoner seg i slike sammenhenger som en Harrytur til Strømstad.

Men det er ikke min hensikt å romantisere. Heller ikke å unnskylde forbrukerens rolle i elendigheter som fører til at mennesker fratas grunnleggende menneskerettigheter her til lands. Enten de dopes ned i institusjoner eller får for lite mat der. Vi som har hatt det altfor godt i flere tiår vil ha det enda bedre. Det skjer på bekostning av svakere grupper. Jeg ser heller ikke bort fra at et selvgående System på alle forvaltningsnivåer bidrar til å forkrøple tilværelsen. Men hvis så; hvor er den politiske handlekraft som lover bot og bedring ved alle systemskifter og all taburettakrobatikk. Hvor er handlekraften som sørger for overforbruk og reallønnsforbedringer siden trollet stakk hodet opp fra oljealderen? Hvor er evnen til å bringe systemtrollet frem i sollyset?

Det synes som om den politiske ryggraden har smuldret opp. Forvitret i prinsipielt ideologisk snikk-snakkeri fra øverst til fire hundre og tretti oppsmuldrede kommunestyrer i bunnen. Et summensarium av politiske småpartier med alt for stort maktego. Blandet furter man på fuglebrettet etter taktiske unoter man har tilegnet seg i årevis. Alle må få sine små saker å stelle med. Løpe omkring i kommunene med ei bøtte her og ei skål der ettersom vannet strømmer gjennom taket.

Mulig at lokaldemokratiet er under press. Men jeg kan ikke se at lokalpolitikerne jevnt og trutt står last og brast når de viktige sakene skal avgjøres. Heller ikke stormer alle de små fanatikerne til Oslo jevnt og trutt hver for seg eller i flokk for å bedre kommunenes tilstand. I så fall går de i gåsegang mot moderpartienes kjøkkeninngang på Løvebakken. Det passer seg kanskje best for videre karriere.

Gjerne økt lokalt selvstyre. Statens makt må ikkekomme ut av kontroll uansett ideologsk grunnsyn. Men har gjengangerne i våre lokale irrganger vilje, evne og kraft til å ta de viktigste beslutningene fremfor å skjele til egne posisjoner ved neste valg? -Hvis ikke, er rekrutteringen god nok til å endre på dagens skjeve gang?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *