Bast i krystallkulen

Vi må, skriver Bast, redusere antall skoler fordi vi skal samle elever i gode skolebygg med mange medelever og godt læringsmiljø:

– At vi må endre omsorgen til eldre så de kan være lengst mulig i sitt eget liv og i egne hjem.
– At vi må utløse og tilrettelegge for den frivilligheten som finnes i kommunen.
– At vi må tåle å ta upopulære politiske avgjørelser.

Hva ser Bast (han mangler fornavn) i krystallkulen? Jo, ved å samle flest mulig elever og lærere i større skoler oppnår man samtidig bedre læringsmiljø. Altså; ved å gjøre kollektivene større styrkes det individuelle. Omfattende forskning konkluderer motsatt: Større skoler medfører økt fremmedgjorthet blant elever og lærere. De svakeste elevene usynliggjøres i større grad og faller lettere ut. Skolenes og elevenes avstand til sosiale rom i nærmiljøene øker. Store skoler egner seg dårligere enn mindre som læringsmiljøer.

Bast sine synspunkter henger i løse luften inntil han begrunner skolens fremtid. I enhetsoptimaliseringens krystallkule skimter vi nemlig enda større skoler om noen år. Vgs i Larvik ble slått sammen under et tak stikk i strid med all forskning. Der sliter man ikke bare med økonomien, skal man tro lærerne.

Hva legger Bast i ”lengst mulig i eget liv og egne hjem” bortsett fra poetikken (må ikke forveksles med politikken)? Mener han at vi skal velge når tiden er inne; forlate livet på egen hånd (passe sosialliberalt om noen år)? I så fall vil man spare det offentlige for mye bry og penger. Antyder han at vi på et tidspunkt bare kan be om at senga, ikke badekaret, i institusjonsplassen som kommunene har stående ledig til oss, gjøres klar? Eller knytter Bast sammen punkt to og tre; frivillige engasjeres til å vaske bleier og rumper til sistegangsvelgerne uten at det skal belaste kommunale budsjetter? For han sikter vel ikke til frivillighet hos utearbeidende sønner og døtre? Vi hører gjerne nærmere fra Bast om dette.

Er det mulig å rive Bast som person løs fra offentlig virksomhet?

Vi må tåle å ta upopulære politiske avgjørelser, sier han. I et hårsårt svar til meg ovenfor fritar han seg likevel fra å utdype sitt skoleperspektiv. Det er triviell politisk taktikkeri; stakkars meg som menneske har ingen ting med min politiske virksomhet å gjøre. Derfor nekter jeg å svare. Men Bast har i mange år valgt å leve ved makten. Han bekjenner seg til en bestemt ideologi. Den har han ikke valgt tilfeldig, men ut fra et menneskelig og sosialt ståsted. Jeg skulle like å lese hvordan Bast greier å holde politikken adskilt fra mennesket i seg i stort og smått.

Bast innrømmer glatt sin deltakelse i kommunens mangeårige nedtur. Mange mennesker under skiftende regimer der Bast har deltatt har tålt mye lenge. Tåler han ikke en personlig bemerkning bør Bast (uten fornavn) snarest finne noen annet å sysle med på fritiden enn politikk.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *