0

Lokal menneskehandel

Det skjer igjen. Systemet tyner de aller svakeste. Byråkratiet i kommunen vedtar å flytte beboerne av Rekkevik sykehjem til for dem et ukjent sted. På flyttelasset følger også med demente mennesker. Begrunnet med at de ellers kunne gå seg vill og drukne i Rekkevik.

Demente mennesker omtaler vi populært som gulrøtter. Min mor ble en slik gulrot. Et varmt og omgjengelig menneske mistet absolutt all kontakt med omverden. Tilsynelatende helt upåvirkelig. Etter et lårbeinsbrudd ble hun hundre prosent passivisert i en underbemannet institusjon. Når jeg forsøkte å legge armen omkring henne, trakk hun seg unna. Vi som hadde omfavnet hverandre og spøkt og ledd sammen i mange år. Min mor som satt ved bordet i kroken og stirret ut et fast vindu i institusjonen, tålte ikke den aller minste berøring fra sin sønn.

Men bare nesten altså. Berøringen ved armen slo på en angstfull streng bak de mørke, tomme øynene hennes. Min mor var redd meg. Vi som hadde spilt munnspill i kjøkkenkroken og bakt brød ved benken mens hun sang de velkjente tekstene. Nidelven stille så vakker du er. Det var alt vi fikk sammen de siste årene hun satt ved vinduet. Uro for det ukjente som forsiktig rørte ved armen eller skulderen hennes. Altså var ikke min mor ei gulrot. Hun var fortsatt et menneske; hun følte angst for det ukjente.

Økonomiske og handelsmessige termer skaper nødvendig avstand slik at strenger ikke berøres. Utviklingen startet på 1980-tallet da en mengde økonomer ble arbeidsledige. De havnet i offentlig virksomhet. Resultatene merkes ved at bemanning i de aller fleste institusjoner er skåret til beinet. Lokalt kan fenomenet studeres ved kommunens skoler definert som resultatenheter. Her er politikerne i ferd med å rasere mangeårige etablerte lærings-og sosiale miljøer. Også på Rekkevik sykehjem, en annen resultatenhet, omdefineres utrygge mennesker til varer. Omsorgslederen bestiller seksten grønnsaker fra Rekkevik sykehjem gått ut på dato for rask levering til Yttersølia sykehjem. Ingen vet hva gulrøttene føler og tenker når de sluses inn mellom systemets stålkjever. Ordren kan imidlertid annulleres, men da må politikerne bestille på nytt. Så enkelt bedriver byråkrater og politikere lokal menneskehandel.

Hva tjente handelsfolket? Vites ikke, men man sparte 750 000 i følge ryktene. Ikke dårlig rabatt, for å si det sånn.

Våre politikere slår seg nå på sine magre bryst med noe de kaller Enhetsoptimalisering. Det kalles på godt norsk politikerspråk å spare penger. Det slamrer i åpne dører. Store og flotte og nye skolebygg skal blant annet bidra med kroner til en tom kommunekasse. Lederen, Venstres Hallstein Bast, formulerte i ØP nylig påfunnet med at politikerne må tåle å ta upopulære avgjørelser. Vi er derfor sterkt forundret over at politisk flertall ikke for lengst har kommet beboere og foresatte på Rekkevik sykehjem til unnsetning. Man ville jo i så fall startet prosessen med en optimal beslutning til fordel for alle berørte på hjemmet heller enn å gå seg utenfor bryggekanten og drukne i politikerforakt.

This entry was posted in Lokalt and tagged . Bookmark the permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *