Stoltenberg hadde ansvaret

Statsminister Jens Stoltenberg sloss for sitt politiske liv og ettermæle. Prosessen startet den 23. juli 2011. Da forsto statsministeren og hans rådgivere at ansvarsbegrepet kom til å stå sentralt. Man måtte velge mellom to onder: Meddele Regjeringens avgang. Det ville umiddelbart ødelegge Stoltenbergs nasjonale og internasjonale anseelse: Statsministeren som innrømmet ansvaret for at nasjonale og lokale sikkerhetsopplegg ikke fungerte, og slik førte til ødeleggelsene av regjeringskvartalet, drapene der og massemordet på Utøya.

På den annen side; holde seg i båten, ro og håpe på at den bar. Rosetog og kjærlighetsbudskap og aldri mer, aldri mer. Slik hamlet Stoltenberg seg gjennom den første tiden etter terroranslaget. Statsmannskunst og handlekraft, men i realiteten et velredigert pliktløp det ville ha tilkommet enhver politisk leder av et demokrati å utøve i en slik situasjon.

Stoltenberg var selvsagt klar over at en frittstående kommisjon måtte settes til verket. Det ville svekke statsministeren mindre enn om kommisjonene ble regjeringsoppnevnt. Han visste samtidig at undersøkelser ville avdekke egen, departementers og andre institusjoners roller på godt og vondt. Beslutningsvegring som sterkt hadde bidratt til omfanget av tragedien. Antakelig ble strategien lagt allerede da av statsministeren og han rådgivere: Innrøm ansvaret, men gå ikke av. Få andre reelle syndebukker frem slik at du reduserer lyset mot deg selv. Vann ut. Se så folket i øynene og si at du er mann for å rette opp alle feilene fra i går.

Roser og kjærlighetssanger og en anstendig rettssak med tilpasset dom hadde virket. I dag innrømmet statsministeren for åpen mikrofon at 22. juli 2011 var hans ansvar. Uten at stemmen dirret et sekund beklaget han og forsikret oss med malmrøst, at han også tok ansvaret for å trygge oss mot ny terror. Det kunne Stoltenberg trygt gjøre ettersom folket i meningsmålinger allerede hadde frikjent han. Strategien hadde lyktes perfekt.

De neste rundene kommer til å stå i Stortingets kontroll-og konstitusjonskomité. Høyres Erna Solberg satte fingeren på de aller ømmeste punktene i dagens kommentar til redegjørelsene fra Regjeringen: Problemstillingen er ikke hva man tenker å gjøre med omfattende svikt avdekket i kjølvannet av 22. juli. Poenget er hva man ikke gjorde før det tidspunktet. Her viste Solberg særlig til PSTs advarsler til Regjeringen i 2007 om at det var minst femti prosent sjanse for terroranslag mot Norge innen tre til fem år. Da Stoltenberg repliserte Solberg, framsto han for første gang under sin forsvarstale som presset. Manus og virkelighet stemte ikke helt overens.

Stoltenberg klamrer seg til en maktposisjon han ikke maktet å fylle da det mest krevdes. Overlever han rundene i kontrollkomiteen? Det kommer an på. Mellom annet hvor hårfint skyldfordeling mellom syndebukker balanseres og aksepteres, om regjeringen på noe punkt har feilinformert Stortinget og nye meningsmålinger ettersom saken ruller videre. Tidligere regimers håndtering av kritikkverdige forhold som kommisjonen nådeløst avdekket, teller med. Uansett kleber tragedien og manglende ansvarstaking før den 22. juli 2011 i all framtid ved statsminister Jens Stoltenberg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *