Drømmen om det fullkomne samfunn

Overskriften er likelydende med tittelen på en analyse av hva som kjennetegner totalitære ideologier satt i pennen av Øystein Sørensen, professor i historie ved Universitetet i Oslo. Boka ble utgitt på Aschehoug forlag i 2011 med støtte fra Det faglitterære fond.

Øystein Sørensen går først en runde med totalitarismen. Ut av krisen, kaoset, sjokket og brutaliteten som var første verdenskrig sprang fire nytenkende politiske bevegelser med hver sin særpregede ideologi: Lenins bolsjeviker i 1917, Mussolinis fascister i 1922, Hitlers nasjonalsosialister i 1933 og Khomeinis islamister i 1979. Disse tenkte stort. Verden måtte forandres ved å forkastet gjengse sannheter og tradisjoner, og gi rom for det perfekte samfunn. De bestemmer suverent over hva som er godt og hva som er ondt. De forsøker å leke Gud.

Nazisme og fascisme som totalitære trusler mot bestående samfunn i stor skala opphørte etter er 1945. Det samme med kommunismen etter 1989. Handlinger for å oppfylle drømmene om fullkomne samfunn er godt dokumentert. De inneholder de verste overgrep og bestialiteter verden har sett. Vesentlige årsaker til fremveksten av et samlet demokratisk Europa. Sørensen behandler og avdekker disse totalitære ideologiene inngående. Men er også islam totalitær? Strever islamistene etter det fullkomne samfunn? Ser de for seg verdensherredømme, der Gud har første og siste ordet når det gjelder deg og meg og alle samfunnsanliggender i stort og smått?

Bør det skilles mellom islam og islamisme? Ja, mener Sørensen. Islam er en religion med et gudsbegrep, med hellige skrifter, teologiske funderte trosforestillinger og ritualer. Islamisme, derimot, er en politisk ideologi med mer og mindre systematiske forestillinger om hvordan samfunnet bær styres og organiseres. Islamister hevder, at et hvert rettferdig og ideelt samfunn må være basert på sharialover, et system av uforanderlige lover gitt av Gud. Eksiliraneren Mehdi Mozaffari, professor i islamske studier ved universitetet i Århus, vil definere islamisme slik: ”(…) en religiøs ideologi men en holistisk forståelse av islam og med det endelige mål å erobre hele verden ved hjelp av alle midler.”

Allerede på 600-tallet finner man teokratisk pregede styreformer basert på islam, skriver Sørensen. I dag finner man så mange spesielle elementer i islamistisk politisk tenkning at det er rimelig å snakke om et nytt historisk fenomen. Det nye blir gjort komplisert og utydelig ved det sentrale i de politiske ideene selv: et ideologisk ønske om å gjenopprette en gammel og ren islamsk gullalder. En minimumsforståelse av den moderne islamismen kan uttrykke slik: Dels dreier det seg om å forstå (og i neste omgang bekjempe) dominerende ideer, politiske, kulturelle og sosiale forhold i den (ikke-islamske) noderne verden. Dels om – i forlengelsen av dette – å fortolke islamske ideer slik at de kan anvendes på dagens moderne samfunn.

Den moderne islamisme tidfester Sørensen til etableringen av Det muslimske brorskapet i 1928. Et annet dannelsen av politiske partiet Jama’at-i Islami i 1941. Det store gjennombruddet kom med Khomeinis revolusjon i Iran i 1978-79. De sentrale ideologene Hassan al-Banna, Sayyid Qutb, Sayyid Abu’l-A’la Mawdudi og ayatolla Ruhollah Khomeini er ikke hver for seg eller samlet for all islamistisk tekning. Men hver for seg og samlet uttrykker de totalitære innslag i islamismen. Likhetstrekkene er så store at det er rimelig å snakke om en felles ideologisk strømning:

Bare en islamsk stat kan være garantist for menneskelig velvære. Den vil strekke seg mot det samfunnet Muhammed selv etablerte; en sivilisasjon og kultur uten den minste tegn til feil, mangel eller ufullstendighet (Mawdudi). Muslimer tror ikke på det liberale demokratiet (Trond Ali Lindstad). Det islamske samfunnet vil bety rett og rettferdighet, frihet og uavhengighet (Khomeini). Det vil være resultatet av et opprør mot menneskelig herredømme i alle deres former, det vil frigjøre menneskene fra det å tjene andre mennesker, gi dem frihet og fred. Det vil være det eneste siviliserte samfunn. Den revolusjonære motstanden blant troende muslimer må ta to former; uavlatelig preken og fysisk avskaffelse av eksisterende sekulære institusjoner gjennom væpnet kamp, jihad, hellig krig. Den revolusjonære motstanden ville spre seg i den arabiske verden og deretter mot alle vantro og til slutt bli verdenserobrende (Qutb).
Hva annet er dette enn drømmen om det totalitære samfunn, spurte professor i statsvitenskap Bernt Hagtvet, Ideologiens århundre, Dreyer, 2010.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *