0

Seksti år seinar

Ho fru Svendsen dørka jordbær. Kossen ho fikk de t på ei øy som låg å klamra sæ fast t iskanten kloss oppunder Nordpolen? Nei, kem farsken veit! Men ho fikk d t. Nesten så en skulle tru at ho og han Svendsen låg å ruga på de. Blåfrossen på knean den nordlanske sommarn gjennom.
Ho va lærarinne på folkeskolen. Fyldig og kortvokst og myndig. Og vel kjent med at han brukt mesteparten av tida langsetter ørretbækkan oppe i Gulstadmarka. Isteden før lekser. D hadde sæ nemlig slik at ho fru Svendsen bodde i enden av skolebakken. Der kunne ho fra kjøkkenvinduet titt og ofte sjå han på vei heim fra feskturan. Oftest med sula full av steikørret. Snarast kom ho ut på trappa: Kan æ få kjøp nåkka fesk av dæ, Bjørn? Jau, han va ikkje tung å be. Ho va ei sekker inntektskilde før striken.
Pæng og ørret bytta hender på kjøkkentrappa. Fem og ti øre støkket alt etter størrelse. Førmuer i ei magertid omsatt t feskutstyr på butikken t han Dragland. Før kem brydde sæ då om at ho hadde smekka ei bok med ulæselig skjønnskrift i hauet på han. Nei, før kem hadde vel tid t å handlage bokmål når tidlig vår og regnfull haust va full av ørret i bekkan, ka? Såre enkelt. Og begge hadde de etter kvert slått sæ t ro med at vesse teng i tidens rundgang ikkje var t å rokke ved:
Først ørret, så leksan!
D va i disse svartebørsomgivelsan at han blei klar over jordbærlainne. Ho hadde venka t han fra hagen kor ho sto å luka. Sjå her; kvite bær på størrelse med en toøring; sirlig i renner på rad og rekke. Hmmm.. Utmark på andre sida av gjerdet. Et træna aue såg straks muligheitan. Lett adkomst. Hadde han ikkje vorre på gulrotslang og nepeslang og kålrabislang hos han Ribe kanskje. Og rødbeteslang; en grufull engangsopplevelse før en utræna gane.
Bæran blei røde og saftige utpå seinsommers, hadde ho sagt. De satt på låven t han Yngvar på Kassenbakken. Røyken fra tørka gresstrå dreiv karslig ut låvedøra med d andre aue på kjøkkendøra. Der katastrofen, han Alvin, hadde kommen på han Yngvar då han heiv en av mora sine kvite italienera opp på fjøstaket. Og sto igjen med vellet i næven. Såre og muntre minner i uskjønn forening med ørtæver og det som værre var…
En tre vekke seinar feskhandla de igjen. Han skotta ner på jorbærlainne fra kjøkkentrappa. Jau, skimta han ikkje nokka smårødt i solskinnet mellom de grønne blaan? Blir d nokka jordbær, det fregnate ansektet såg på lærerinna med det andre auet i lainne. Jau, holder han sæ med været blir d nok jordbær og fløte t dessær om et par vekke.
Penga og ørret skifta eiera mens svarte baktanka huserte attom uskylda.
Vi må inn i hagen t ho fru Svendsen. Helst ganske snart. De hadde donka bly under vinduet t ho Molla øverst i Strandbakken. Men trur du kjerringa ikkje hadde vendt sæ t dem. Nu drog ho berre ned spiralfjæra, venka over gardinan mens gammeltæva fortsatte med etinga uten så mykje som å løft på et grått øyebryn!
Derfør satt de nu med nederlaget attom uthuset t han Bjørn. Nokka måtte gjøres! Forføranes jordbær dansa fremfør synet, der nokka uførklarlig rørte på sæ i sjela hannes Bjørn. Før en teng va jo han Ribe sine enorme lainn med tusenvis av gulrot og kålrabi og nepe og uetanes rødbeter. Nokka ainna men d stakkars jorbærlainne. D va ju ikkje store greian, la ham ut om t han Yngvar. Kor mange jordbær kunne d være i d, tru? Men så fikk ikkje tunga satt ord på d som sjela funderte på i sitt stille sinn attom uthuset den kvelden.
Ka farsken venta de på?
Overskya og mørkt. Vinduer med gult lys kikka blindt på to skikkelser som smaug sæ langs gjærdet. Hadde de ikkje gått og lagt sæ ennå? De hadde betrakta hagen fra utsida i god tid før de nærma sæ. Tråkka førsektig nedover stien mot Strandbakken. Det knaka i ståltråd og staur. Så låg de langflat i den forføranes grøden. Fikk pusten igjen. Musestille. Ingen bevegelse attom vinduer eller i utgangsdøra. Her va d ikkje tid t samvittighet…
Fengra krøp inn under plantan. D va litt vått etter regnet på førmiddagen. Men kem lot sæ merk av sånt. Kossen kjentes nu disse jordbæran ut, tru? De første lesta sæ inn mellom grådige førtenna. Dæven, d smakte ju ganske godt med både stelk og hams og litt jord på som ikkje va t å unngå; Yngvar kveskra halvhøgt, der han trøkte neri lainne. De va etter kvert begynt å kjenne førskjellen på ka som var etanes og ikkje. Mykje va d ikkje av d første. Mesteparten knapt halvmoden harde som de va. Æ trur vi må vente nån daga t, snakka de lågt om, og trakk sæ lydlaust tbake over gjærdet.
Ørret og penga hadde skifte hender et par gånga. Så va de t bake kor d hadde lyst mykje rødt mellom grønne blader. Jau, her hadde d modna sæ. Rød saft rant fra munnvikan under månen som flagra mellom skyer og stjærner over Lofotvæggen.
Ka fan! I hælvete!! Han Yngvar satte i et gaul. Glømte sæ heilt. Hoppa opp medt i lainne. Sekundet seinar klaska nokka mot d gule kjøkkenvinduet. Ka e d, ka va d, Yngvar? Ka fan gjør du før nokka! Gardina blei reven vekk. Ansektet t han Svendsen hekta dobbelhakan over spiralsnora. Klistra sæ t vinduet uten å sjå lenger enn t hår og blod fremfør auan. D va ei mus, før hælvete. Æ greip tak i ei mus. Gardinan flagra. Nu sto d om sekunda sjøl om han Svendsen va regnskapsfører på Spinneriet. Kjapp i haue, men tung og utrent og langsom i fotlaget. Kjøkkendøra for nesten av hengslan då de tok sæ over staur og ståltråd t blods på nævan og førrevne bukser. Strakser etter va de i skjul i den mørke Molla Strand skogen. De seig ned og fikk pusten igjen. På spranget om han Svendsen mot en kver førmodning skulle komme etter.
Kor har du vorre hen, Bjørn?! Mora sto i brødbaksten. Farn såg på han over kaffekoppen og ei nystoppa pipe. Det rant blod fra ei flenge i handflata. Den heimsydde buksa hadde revna fra kneet og langt nedover. Standardsvaret låg lett på tunga: Klatra i nån tre; de høgste.
Bjørn gikk saktar enn vanlig då han kom ned fra bekkan et par daga seinar. Ørreten hadde han førærtt bestemora oppe på Røa. Før ikkje å resiker at ho fru Svendsen entra sæ ut på trapp. Før han hadde kommen på nokka etter at han hadde lagt sæ den kvelden. Det som hadde kveskra inne i hauet t han attom uthusveggen, dukka fremfor han mens d verka intenst i handa. At d va ju ikkje så mange bær i d lainne t ho Svendsen. At d ikkje kunne være så enkelt å få t å gro jordbær attom Lofotveggen. Å nu hadde de stælt en masse bær fra lærerinna og han Svendsen. Å va ho ikkje alltid grei med han. Kjøpte ørret sånn at han fikk råd t meir feskutstyr. Vesst ho kanskje at de hadde dårlig råd? Han gikk ju i heimsydd og strekka på skolen og ellers. Og at d va derfør at ho va snill med han. Førdi at ho aldri kjøpte av nån andre som kom gåanes med ørret tredd på en kvist. Æ kjøp berre ørret hos dæ, Bjørn, hadde ho ju sagt t han en gång. Den e best.
Hørt og så han ikkje fra tid te anna ho fru Svendsen ute på trappa i kjøkken forkleet. Har du nokka ørret t mæ i dag, Bjørn?
D va nokka der. Jordbær smaka aldri har heilt godt. Uansett kor søte de var med fløte seksti år seinar.

This entry was posted in Fortellinger fra Nordland and tagged . Bookmark the permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *