Pengene i kisten klinger…

Kaster du batteriene til høreapparatet i matsøpla? Hva!? Hørt om miljøproblemer eller er du døv? Eier du ikke omtanke for dine omgivelser, ditt miljøsvin! Småtterier, sier du. Har du ramla av lasset eller?

Problemer fins ikke lenger. Bare utfordringer. For blåser man olje og gass ut i verdensrommet altså! Jo, da har vi utfordringer å hanskes med. Det tar bare mye lenger tid enn problemer. Søppelsortering er grå hverdag som allmuen skal redde verden med. Miljøutfordringer derimot gjør de verste årsaker til eksklusiv overlevelse av nødvendighet: Vekst, frie markeder, full sysselsetting, mer konkurranse, økt produktivitet og effektivitet og forbruk og enda mer vekst mens finansinstitusjoner flår oss i den gode saks tjeneste. Eneste måten å oppleve og overleve framtiden på. Nå eier hver nordmann så og så mye i oljefondet. På sperra konto!

Nok? Nei, vi vil ha mer. Mye mer! Derfor buklandet de rødgrønne i fjor høst på baksiden av Månen. Derfra skal Jens som Ban Ki-moon spesialutsending komme tilbake og banke i bordet til andre miljøverstinger. Alle medlemmer i FN. Aller verst er Kina. Søppelhaugenes Mekka. Ettpartistaten som med billig produksjon, ubegrenset kapital og enda mer omfattende brudd på menneskerettigheter har gjort et velfødd og bukkende og skrapende Vesten stadig rikere. Menneskenes rett til en verdig framtid i bytte for vekst? Ingen som har råd til sånt.

Hypp, hypp! Vi banker i moonen og doper oss på så mye lystgass vi bare kan. Og spekulerer i lykkerusen over hva utfordringer i naturvitenskapens navn har ført til siden filosofen Descartes flådde hunder levende på 1700-tallet. Dyrene hylte og skrek. Men, beroliget vitenskapsmannen elever og tilhørere; matematiker som frekventerte de beste salonger i Paris og regnes for en av modernismens yppersteprester, dyr kan ikke kjenne smerter.

Vi kjenner heller ikke smerter selv om kloden hyler som besatt. Har du ikke merket det? Et par, tre hundre år senere mens vi er i ferd med å brenne opp, bli kvalt og drukne på en gang. Legg øret til fortiden; hører vi tøfler tasse over agoraer mens Sokrates tok gift på at han ville dø for det han trodde på i det gamle Hellas du vet. Europas kulturelle vugge. Før arnested for tenkning om moral og etikk. I dag bankerott.

Jo, vi låner våre ører til troen på vekst. Krøker ryggen lykkelig på handlegater i verdens storbyer. Så stem i når pengene i oljefondet klinger Jens ut av skjærsilden springer! Eller var det inn i? Vel, noe skal vi jo dø av så…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *