0

Samvittighetens kvaler

1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt i Stortinget med en stemmes overvekt. Norsk venstreside, organisert i og utenfor politisk virksomhet, var den drivende kraften. Den gir kvinnen ubegrenset adgang til å avbryte graviditet innenfor et visst antall uker. Disse tidsgrensene er under konstant press. Fram til år 2001 lå antall aborter på om lag 15000 per år. Antall aborter i gruppen 25 til 34 år øker nå, men minker i yngre aldersklasser.

Legers reservasjonsrett når det gjelder å henvise kvinner til abort og gi prevensjon er på nytt under debatt, et i dypeste og videste forstand et samvittighetsspørsmål: Er det moralsk og etisk forsvarlig å avbryte svangerskap hos friske, sunne kvinner dersom man anser livets tilblivelse ved unnfangelsen?

Abortloven ansees som rettferdig for kvinners ve og vel. I lys av den skam og fornedrelse som kvinner ble påført knyttet til graviditet så var det utvilsomt riktig med endringer på området. Men loven har også festet seg som et moralsk og praktisk samfunnsmessig framskritt. Angrepiller og p-piller har frigjort både menn og kvinner fra ansvar når det gjelder uønskede svangerskap. Og kvinners innsats regnes pragmatisk som et økonomisk tilskudd i samfunnsregnskapet når problemstillingen kommer på banen.

Kvinner kan nå søke om avbrudd i svangerskap inntil 18. uke. I særlige tilfeller også senere. Det tyder på at samfunnet stadig tøyer sin humane bevissthet.

Abortloven har sine tilhengere og motstandere. Debatten går langs linjene ovenfor. Det mest tankevekkende er likevel at livets tilstedeværelse er definert først tolv uker etter unnfangelsen. Slik må det kunne sies at lovmakerne slapp omsorg for livet i seg selv. Man vedtok en lov med hundre prosent omsorg for kvinnens kropp, men avgrenset omsorgen for barnet til null innenfor tolv uker- med en stemmes overvekt i vår lovgivende forsamling.

Abortloven har virket i trettifem år. Det årlige aborttallet har ligget omkring femten tusen i denne perioden – uten nevneverdig debatt om totalitetene. Er det noe det humane og moralske og etiske norske samfunn er redd for å snakke høyt om? Eller gjør det ikke noe med oss som mennesker?

This entry was posted in Humanisme, Samfunn. Bookmark the permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *