Husfilosofen

For den informerte leser kledde May B. Lund i Dagsavisen 6. ds. kort og brutalt av Kåre Willochs forhold til Israel og jødene. Men det farligste med Willochs posisjon blir ikke direkte formulert: “Landsfaderen” står som toppolitiker og intellektuell i en særlig historisk kontekst. Det var nemlig stendene – konger, keisere, adelen og geistligheten og etter hvert europeiske toppolitikere og -byråkrater – som sto i spissen for utbredelsen av antisemittismen.

Hvorfor det? Jo, som ledere av folket hadde man legitimitet. Folket trodde jo på dem uansett hvor groteske løgnene var!

Det er her man finner den virkelig farlige Willoch; folket stoler jo på at den “analytiske” og “veltalende” og tidligere “leder” av Norge taler sant om Israel. Særlig når NRK, Aftenposten og andre framtredende medier i årevis har latt mannen bruke seg som mikrofonstativ for sine uhyrlige påpstander om Israel og jødene.

Polituren Kåre Willocg er utvilsomt landets mest durkdrevene antisemittist

(…) Det er ikke jødene i Israel, men en valgt regjering som bruker militær makt. Det er det veldig viktig å formidle. Det er også viktig at foreldre forteller barna sine at det finnes krefter både i Israel og i resten av verden som jobber for å få slutt på denne konflikten, slik at barna blir gitt et håp om en løsning, sier han.

Barneombudet synes ikke det er noe rart at barn i Norge føler solidaritet med barn i Palestina, siden Aftenposten og andre medier formidler groteske overgrep mot dem og resten av befolkningen i Gaza. (…)
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2861112.ece

Hjermann var kanskje et ubrukelig barneombud likevel?

Basim Ghozlan, Det islamske forbundet, sa først til NRK at man ikke regnet med bråk siden det var en fredelig demonstrasjon. I dag uttalte han til kanalen at man hadde fått meldinger om at det ville bli bråk, og at forbundet derfor tok med unger for å unngå bråk.

Hvor har vi sett metodene i bruk?

I småbyen Larvik gikk det fredeligere for seg: Hundre palestinere med småungene fremst – viftende med plakater mot Israel

Å manipulere handler om å undertrykke. Ikke overraskende er uttrykket av marxistisk opprinnelse, knyttet til økonomisk tenkning. Etter hvert tok marxismen opp i seg Lenins teser, eller var det omvendt, og raskt utviklet parløpet seg til manipulering som avlivet om lag 55 millioner egne innbyggere i Sovjetunionen fra 1917 og fram til 1989. Da falt den   demokratiske mur, med USA som grunnstein, over det verste diktaturet historien har fostret.

Manipulering har blitt en allmenngyldig godkjent øvelse innenfor alle samfunnsområder. En særpreget eksponent for den politiske typen som svinger seg fra tre til tre, er Arne E. Nilsens kommentar i ØP 24. ds.. Kjeld Willy Hansen var hakket bedre i avisen dagen før. Hansen brukte et velkjent knep for å begrunne ”kunstverket” Snøhvit: Underforstått, må ikke Snøhvit være sant, når kunstneren er jøde, fallskjermjeger og militærnekter? (Aftenposten bruker ”svensken” Cordelia Edwardson, tidligere jøde, som sannhetsvitne om Midt-Østen. Men hun er for lengst konvertert katolikk, geistligheten som grunnla antisemittismen) Dror Feiler bor også i Sverige. Hans svenske kone Gunilla var medkunstner. Dessuten har militærnektere aldri stått høyt i kurs, verken i Israel eller i Norge. Men det lå utenfor Hansen’ synsvidde.

Men la detaljene ligge. Hovedpoenget er at Nilsen og Hansen står solid plantet i ØPs utenrikspolitiske redaksjon. Derfra forer Avisenes nyhetsbyrå (ANB) oss med de rette innstillinger om Midt-Østen. Det høres jo nøytralt ut, men byrået het i 1912 Socialdemokratisk pressekontor, i 1984 A-pressens Oslo-redaksjon. Byråets kommentarer   dominerer ØPs utenrikspolitikk, ikke minst med sine mangler på motforestillinger. Redaktørene, som kaller seg uavhengige, vet at Israels egentlige fiender er de muslimske diktaturene i regionen (alle muslimske land i verden med til sammen over en milliard undertrykte, er diktaturer). Likevel forties muslimske diktaturers erklærte mål om å utslette Israel. Man fortier også at disse statene finansierer palestinske og arabiske terrororganisasjoner. Heller ikke problematiserer man at nevnte diktaturer er medlemsstater i FN. Der beskyttes de av folkeretten (unntatt Irak). Derfor kan de fortsatt bryte alle tenkelige menneskerettigheter. Det fortier også redaktørene. Derfor kunne meldingen om at Jihad og selvmordsbomber Snøhvit tok på seg ansvaret for mordet på 21 mennesker, herav fire barn, og 60 sårede på en restaurant i Haifa, komme fra Jihads hovedkontor i Damaskus uten et knyst fra FN. Derfor er det grunn til å spørre: Hvilket formål kan redaktørene ha med langvarig usynliggjøring av disse diktaturene og sin absolutte vegring mot å se Midt-Østen fra minst to sider?

Langvarig kritikk mot staten Israel synes vel anlagt og har vekket til livet slumrende antisemittisme. Selv Kofi Annan innrømmer det (svensk TV 25. ds. kl. 2015). Historien tatt i betraktning; å adskille gryende jødefiendlighet fra den ensidige fordømmelse av Israel via Sharon, og som vi har vært vitne til de siste årene, er full av disharmoni. Det viser de mange aksjoner, lite omtalt i norske medier, mot jødene i Europa for øvrig. For å gjøre kritikken mot jødene renere, tar noen nå et enda dristigere skritt:Det må være fritt fram for å kritisere Israels handlinger uten å bli beskyldt for å være antisemittist, hevder man. Selvsagt må og skal Israel kritiseres som enhver annen stat. Men fortsatt ensidig fordømmelse kan aldri bli tilnærmet begrunnet uten at Israels motstandere, de muslimske diktaturene og deres medspillere, belyses i samme grad. Hvis ikke fins det fortsatt gode grunner til mistanke om at det er jødefordommer som via mediale politiske og andre ”autoriteter” stikker hodene opp i dagens lys. -Faktisk og redaksjonell uforstand kan det vel neppe dreie seg om, jødenes historie tatt i betraktning?

NRK-korrespondent Lars Sigurd Sunnanå erkjente at Israels motstandere i Midt-Østen er en haug med brutale regimer, NRK P2, 27.02.03 kl.0740. Han så demokratisering av disse regimene som meget vanskelig. Thorbjørn Jagland sa en time senere på samme kanal, at om palestinske terrororganisasjoner fikk kuttet pengestrømmen fra disse regimene, ville det få betydning for fremtiden i regionen. Begge avsluttet med at Israel uansett var ansvarlig for volden.

I den ferske FN-rapporten Arab Human Development Report 2002, hevder 30 arabiske forskere fra Den arabiske liga at landene står ved et veiskille. Det bor 280 000 000 mennesker der. 65 000 000 er analfabeter. 10 000 000 barn i skolepliktig alder går ikke på skolen. En av fire lever på under to dollar dagen. Kan det undre noen at undersøkelsen også viste at 51 prosent av arabisk ungdom ønsker å emigrere? Europa, Storbritannia, Canada og USA sto på ønskelistene, mens bare 13 prosent ville til andre arabiske land. En demokratisering av arabiske og muslimske land er altså sterkt ønsket – av folket selv.

Hvorfor higer mennesket etter demokrati? Mark Malloch Brown, leder for United Nations Development Programme (UNDP), skrev i en kronikk i Aftenposten den 25.07.02, at det må skapes en politikk og en kultur hvor også fattige mennesker slipper til og blir hørt. Demokrati er den eneste styreform som kan bidra til menneskelig utvikling. Det handler om å utvide menneskers valgmuligheter, muligheter til utdanning, jobb, helsetilbud, bevege seg fritt. Demokrati er den eneste styreform som gir fattige mennesker muligheten til å si sin mening og påvirke politiske beslutninger med betydning for deres egne levekår.

Gunnar Garbo retter i sin bok Også krig er terror, 2002, voldsom kritikk mot vestlige demokratier for ”å ha neglisjert de legitime interessene til arabiske og muslimske folkegrupper så lenge at det har skapt den grobunnen av forbitrelse og maktesløshetsom terrorismen drives i.” Det er et vrengbilde. Etter kommunismens fall i Europa dominerer muslimske land blant verdens ufrie nasjoner, styrt av brutale og styrtrike muslimske regimer. Demokratienes fremtid, og et hovedspørsmål i internasjonal politikk, beror i stor utstrekning på om deler av den muslimske verden beveger seg mot liberalisme eller fundamentalisme. Avgjørende problemstillinger, men like fraværende i tidens krigsrop, som undertrykket i den offentlige diskurs.

En veimine drepte tre amerikanere på Gazastripen. Tror Israel plantet mine, sto det i Aftenposten med fete typer den 17.ds.. Arafat er ikke ansvarlig for dette, sa en mann på gaten til avisens korrespondent, det er Israel. Mossad.

USAs veikart fører ikke til fred, kommenterte Morten Fyhn i artikkelens forlengelse. Den påfallende pro-israelske stemningen i Det hvite hus vil nok bli ytterligere forsterket som følge av attentatet, sto det i ingressen. Uten aktiv medvirkning fra supermaktens side kan det aldri bli en levedyktig fredsavtale mellom palestinerne og Israel. Skyld og ansvar for dette kan fordeles på flere, deriblant USA, skrev Fyhn.

Men hvem er de andre medvirkende? Det har aldri vært hett tema i Aftenposten. Palestinske selvmordsbombere dreper jøder jevnt og trutt i handlegater, på busser og kafeer så snart  fredsavtaler nærmer seg dagens lys. Neste gang Jihad tar på seg skylden fra sitt kontor i Damaskus, kunne det tenkes at Aftenposten skriver: Syria medansvarlig for voldsspiralen i Midtøsten? Skaffe oss innsikt i arabiske diktaturer, bakstater med hovedansvar for drapene i regionen? Klare hentydninger om deres roller hver gang det smeller nye terrorbomber? Neppe. Det er tilsynelatende ikke god tone å snakke stygt om arabiske diktaturer i denne avis.

Fyhn påpeker at USA i siste instans er garantist for Israels eksistens. Pinlig korrekt, men det blir alltid med problemstillingen, aldri analysen: Hvem ville forsvart staten Israel dersom USA ble så svekket i regionen at den Arabiske liga med tre hundre millioner muslimer valset over seks, syv millioner jøder? Meget hypotetisk, naturligvis, men ikke desto mindre ønskelig. Repetisjoner av slike muligheter ville balansert fremstillingen av volden i området ved å påvise at arabisk terror er en vesenlig del av det palestinske problem, og i en viktig forlengelse: Araberstatenes erklærte målsetting om å utslette staten Israel måtte belyses og forstås som et ønsket Holocaust, en grunnleggende årsak til den etter hver så trivielle voldsspiralen. Eller er denne type årsaker ikke viktige lenger?

Hvorfor unngår mediene muslimske diktaturers rolle i Midtøsten? Hvorfor har ikke FN satt problemet på sitt sakskart? Er det for mye oljepenger involvert? Gikk antisemittismen under jorden i 1945 for skams skyld, for deretter å oppstå som antisionisme fordi motforestillinger uteblir? Bør ikke slike problemstillinger være noe for Aftenposten – i opplysningens og trykkefrihetens navn?

Antisemittisme er for de fleste andre verdenskrig og Holocoust. Mitt innlegg i Øp den 5.ds. handlet derfor om kirkens jødefiendtlighet. I lange drag siden år 100 e. kr. bidro den til vår tids jødeforfølgelser. Derom kan det ikke herske den minste tvil. Men dette var, som ellers, bare en overgang i historien. Satt på begrep er antisemittisme av nyere dato. Kirkens jødeforfølgelse bunnet i trosforhold. 1800-og 1900-tallets jødefiendlighet sprang i tillegg ut fra psevdovitenskapelige påstander om mindreverdighet begrunnet i arv. En ”triviell” sammenligning: Franske vitenskapsmenn ”fant” for litt over hundre år siden ut at kvinner bare hadde halvparten så stor hjerne som mannen! Eksempelet er, som man skjønner, ikke tilfeldig valgt. Det underbygde, forklarte og undertrykte kvinnen og opprettholdt et mannsdominert samfunn. Er det noen som ikke tør vedkjenne seg bildet?

Den industrielle revolusjon startet i England for et par hundre år siden. I en tidlig fase skapte den store omveltninger i Europa. Nitti prosent av menneskene bodde på landet. En flytteprosess var i gang. Politiske partier så dagens lys, spesielt i konfliktlinjene mellom den eiendomsløse klassen og de som eide produksjonsmidlene (kampen pågår ennå, fortsatt på vikende front for førstnevnte). Jødene ble et hendig frieri til velgermasser, en metode til makt for voksende politiske og intellektuelle eliter, hvem ellers.

På slutten av 1800-tallet virket den kristelig-sosialdemokratiske hoffpredikant og misjonsarbeider Adolf Stocher i Berlin. Han gav den moderne jødedommens innflytelse skylden for arbeiderklassens og den lavere middelklasses elendighet. Nå var man sunket så dypt, manet han, at til og med arbeiderklassen tilbad pengene under jødisk påvirkning. Under et foredrag i 1883 priset han seg lykkelig over at han i Berlin var i ferd med å sette en stopper for den jødiske dominansen. Jødene, hevdet han, var skyldige i å utnytte alle verdens folk til det ytterste. Mine herrer, sa misjonsarbeideren, den antisemittiske bevegelse går fram over hele jorden. Folket må reise seg og kaste av seg dette åket. Bare ved å erklære jødene krig kan vi beseire dem. Vi skal ikke hvile før de har havnet på avfallsdyngen hvor de hører hjemme.

Nå hadde det foregått en omfattende frigjøring for jødene i andre halvdel av 1800-tallet. Med unntak av Tyskland og Østerrike, fikk jødene i Vesteuropa fulle medborgelige rettigheter. De deltok i borgerettighetskampen og var aktive i liberale partier. Likevel hersket dype, antisemittiske stemninger både til høyre og venstre i politikken. Den gamle vanen med å se jødedom synonymt med pengehandel levde. Myter så sterke at man for eksempel forkastet kapitalismen med antisemittiske argumenter, mens de konservative avviste liberalismen som «et jødisk produkt». Antisemittiske ideer levde sterkt hos fremtredende franske sosialistiske tenkere som Charles Fourier, Pierre J. Proudhon, den siste en av anarkismens grunnleggere, og den kristne sosialisten Pierre Leroux. Fourier betraktet jødene som forræderiske og samvittighetsløse konkurrenter til kristne håndverkere og kjøpmenn. Og Leroux skrev i boka Jøde i 1844, at vi vil drive kampanje mot den jødiske ånd fordi den gjennomsyrer hele samfunnet. Bare sosialismen er sterk nok til å kue den, var hans resept.

På et enda høyere plan sidestilte en av Europas største tenkere, Karl Marx – med sin kolossale påvirkning i samtid og ettertid – jødedommen med snylting, åger, egoisme, utsuging, fremmedgjøring og kapitalisme. Marx hadde en visjon om et samfunn uten jøder

(akkurat som han hadde en uten kapitalister; der bommet han grovt). I brosjyren Om jødespørsmålet fra 1844 kalte han jødedommen for denne tids asosiale element. Ideologen og filosofen hevdet at menneskeheten burde befri seg fra jødedommens dominans. Er noen i tvil om hvorfor venstresiden tilhører jødenes sterkeste kritikere? Også Mikhail Bakunin, Marx’ rival og anarkist, skrev at jødene utgjorde en fare for sosialismen. De kan tenkes å anvende kommunismen til å bygge statskapitalisme, hevdet han (det verste anarkister kan forestille seg, ved siden av statsreligion og sentralstyring).

Kulturbyggerne på et kontinent som skrøt (alltid skryter) av å være arvtakere etter gresk humanitet (gresk kultur gikk som kjent til grunne!), fortsatte altså å føre an i fiendtlighetene mot jødene. I samtiden sto for eksempel komponisten Richard Wagner. I en brosjyre gikk han i 1850 til felts mot judaiseringen av den tyske kulturen i sin alminnelighet og musikken i særdeleshet. Et avgjørende falskneri ble produsert av europeiske samfunnsbærende krefter: Sions Vise Protokoller eller myten om en jødisk sammensvergelse mot resten av verden. Den lever i beste velgående, for eksempel som bok i store opplag i muslimske stater.

Hadde ingen samvittighet på jødefolkets vegne?

Den radikale avisen L’Aurore publiserte den 13. januar 1898 på sin første side et åpnet brev til den franske president Felix Faure. Det innledet med orden «Jeg anklager….!» Bak utsagnet sto Emile Zola. Han beskyldte den franske regjering og hæren for å øve vold mot sannheten. Det var de som burde stilles for retten for høyforræderi. De hadde forrådt medmenneskeheten. Bakgrunnen var falske anklager om landsforræderi og fengslingen av den fransk-jødiske kaptein Alfred Dreyfus, som senere ble frikjent og rehabilitert i 1906. Under prosessen mot Dreyfuss ble antisemittiske stemninger pisket opp. Voldsomheten ble ødeleggende for frigjøringen av jøder som hadde pågått i siste halvdel av århundret.

1900-tallet emnet seg med europeiske stater væpnet til tennene. I 1918 lå europeisk humanitet med brukket rygg. Tidlig på tjuetallet hoppet en liten korporal opp på et bord i en tysk ølkneipe, skjøt i taket og skrek ”arbeit macht frei”. Senere skulle han samle sine løgner og alle løgnene og mytene om jødene mellom to permer og utløse Holocoust. I 1945 hadde det moderne prosjekt spilt fallitt. Mennesket kunne nå avlive menneskeheten med noen tastetrykk. En flik av historien brettet ut staten Israel. Verden skulle raskt få en ny syndebukk.

Publisert i Østlands-Posten 06.11.03

Hva skal vi kristne gjøre med dette fordømte og forkastede folk? Jo, ta deres bøker! Forby rabbinerne å undervise under trussel om dødsstraff! Brenn synagogene og riv husene deres og la alt ødelegges! Ærede fyrster og adelsmenn, dere som har jøder i deres land. Om dette ikke passer dere, så finn på noe bedre, bare dere og vi alle blir befridd for denne ufordragelige, djevelske last, jødene!

Oppfordringen står ikke skrevet i Mein Kampf, men i boka Om jødene og deres løgner, forfattet i 1543 av vår åndelige veileder, Martin Luther.

Ble vreden utløst bare fordi jødene nektet å la seg reformere, eller stakk den dypere? Jødene har alltid hatt en og bare en Gud. Allerede i antikken prøvde man å gjøre noe med dette. Biskop Melito av Sardes, hektet omkring år 100 e. Kr., Gudsmordet, jødenes kollektive skyld for Jesus død, omkring halsen deres. En grunnstein i antisemittismen som bidro til å utløse et glødende hat mot jødene. Hundre år senere, da kristendommen var blitt den viktigste religionen i den romerske verdensmakten, drepte man jøder som trodde på Jahve med stor militær dyktighet, politisk smidighet og hensynsløs brutalitet.

Augustin, mannen med enorm innflytelse på kristendommen i Europa når det gjaldt å forme det kristne intellekt, levde omkring år 400 e. Kr.. Biskopen krevde av jødene at synagogene burde vitne om kirkens sannhet og sin egen løgnaktighet. Det skulle gå troll i ord nesten tusen år senere, men det var hans egen kirke som lå i moralsk åndenød. Den katolske geistlighet, Gud stedsfortredere på jorden, hadde glemt sin menighet. Reformasjonen skyllet over kontinentet. Oppvekkelsen skulle, som nevnt, ikke forbedre jødenes situasjon.

Makthavere har til alle tider dyrket syndebukker, bedre kjent som indre fiender av staten, et viktig element i hersketeknikker. Jødene ble den perfekte rollefigur for Europa, preget som det var av krig, kaos og maktkamp gjennom hele middelalderen. I 534 lot keiser Justinian romerretten kodifisere i den berømte Corpus Iuris Civilis. Forskriftene ble, praktisk talt, et moralsk grunnlag for alle europeiske stater, Norge ikke unntatt, og hadde følgende bidrag: Enhver som forleder en kristen til å vende sin religion ryggen og gjøre han eller henne til jøde eller jødinne, har forspilt all sin eiendom og straffes med døden. Senere fulgte kirkemøtet i Toledo, Spanias hovedstad, opp. Biskop Julianus forkynte i 694, at slik som en svulst angriper kroppens friske deler, slik angriper jødene de kristnes åndelige helse. Biskopens preken oppmuntret Ildefoss av Toledo, som ikke ville stå tilbake for sin fromme kollega. Jeg vil, preket han oppildnet til under kirkemøtet, forhindre at en eneste liten makk oppstår av jødenes skitne gudløse råttenskap og kryper fram fra kadaveret.

Under trykket fra politisk bevisstgjøring, bondesamfunnets sammenbrudd og industriell vekst begynte religiøs autoritet å gå i oppløsning på 1800-tallet. Sekulariseringsprosessen var i full gang. Men det var lenge etter en viss pave Urban. Hvorfor skal vi gå til krig mot de vantro i det hellige land, spurte han i 1096, men la de vantro i vårt egent land gå fri. Innfallet kom til å bety mord på flere tusen jøder i Rhinland. Og trodde du at det var nazismen som fant opp gule stjerner for å skille jødene ut til gasskamrene? Nei, allerede i 1215 brennemerket religiøse autoriteter jødene med runde, gule merker. Formen var ikke tilfeldig. Den skulle forestille nattverdsbrødet og påminne de kristne om jødene som gudsmordere. Enda hundre år tidligere måtte europeerne bære blå merker og jøden gule i arabiske land. Og da Svartedauen la store deler av Europa øde på midten av 1300-tallet, fikk hvem andre enn jødene skylden for å spre sykdommen. De skulle ha forgiftet brønnene som folk hentet drikkevannet fra. Europas kulturelle utvikling er inne i en epoke da kirkens menn brant millioner mennesker på bålet. Enkeltvis, i grupper og hele landsbyer, besatt av djevelen som de var. I denne atmosfæren begynte rykter å spre seg om at jødene fornøyet seg med å myrde kristne barn. Blodet skulle brukes i tilvirkningen av usyret brød til påskehøytiden, het det. Myten om jødene som barnemordere kom til å bli en av de mest djevelske antisemittiske løgnene.

Krøp antisemittismen under jorden i 1945 bare for skams skyld? Det vil vi helst ikke tro, men i dag er jødefiendtlighet på fremmarsj, også i form av antisionisme, det vil si motstand mot Israel som stat. Strømningene er i ferd med å få fornyet, om enn stilltiende politisk aksept i Europa. Det kan det være mange grunner til. En viktig kan være moralske dobbelthet vevd inn i globale økonomiske forbindelser, der olje i overskuelig fremtid forblir vårt viktigste grunnlag for fortsatt vekst.

Historiens sammenheng minner om at samfunnselitene peker ut veien for oss. En av opplysningstidens ånder, Voltaire, sa for eksempel ”at det er ikke til å undres over at overalt der jøder har vunnet innpass, har man funnet dem motbydelig og foraktet deres religion”. Jødene tilhørte en mindreverdig rase ble et omkved i de beste kretser. Men når vi fremhever europeisk kultur som det ypperste noensinne, er det grunn til å reflektere over dens ufattelige blodige historie, innenfor og utenfor kontinentets grenser. I nesten to tusen år hadde jødefordommer gjennomsyret et samfunnsliv, der massene var analfabeter i hendene på geitlighet, konger og adel. I løpet av 1800-tallet ble kristen antisemittisme tilført en ny dimensjon: Politisk antisemittisme. Utviklingen pekte frem mot endelige løsninger.

Publisert i Østlands-Posten 05.11.03