Hvilke premisser må ligge til grunn for å utøve kritikk av Israel uten at forholdet smitter over i jødehat? Selvsagt fins det svarte flekker på kartet over Israel som skal påtales. Men da må kritikerne også mane til boikott av andre stater som begår overgrep mot egen eller andre lands befolkning. Skjer ikke dette, er det all grunn til å være på vakt, hevder Bachner.

Hvem har i et par, tre tiår ledet an i vedvarende og beinhard ensidig kritikk av Israel? Først og fremst norsk venstreside med SV i spissen. Partiet programfestet i 2005 boikott av Israel med LO, andre arbeidslivorganisasjoner og islamske bidrag i ryggen. I samme periode har den moralske indignasjon lukket øynene for vedvarende brudd på menneskerettigheter i flere araberstater, for eksempel Iran, Libya og Syria, og Russlands overgrep i Tsjetsjenia. Stater i Afrika dreper sine innbyggere en masse med folkemordet i Sudan som det mest groteske. Har noen av disse blitt truet med boikott fra SV og norsk venstreside?

SV hadde inntil 2009 programfestet et sikkerhetspolitisk samarbeide med russerne i nordområdene. Kommunist-Kina har okkupert Tibet siden femtitallet og utradert landets kultur. Til dags dato har ikke SV formulert ett ord om boikott av kinesiske, arabiske eller russiske varer og tjenester. Olje i Barentshavet og Midtøsten, Marx og nyslått rød kapitalisme har kommet i veien. I stedet for å boikotte varer fra Kina skal Norge som det første demokrati i Vest-Europa inngå en omfattende handelsavtale med Kina. Vi må tilpasse oss Kinas fremtidige politikk, statssekretær Espen Barth Eide til Dagsavisen i 2007.

Palestinske skolebarn er i årevis indoktrinert jødehat meddelte NRK Dagsrevyen 13. ds., noe alle som vil vite har visst om i årevis. Jødehatet øker i Europa særlig på muslimsk hold, kunne man fortelle. Jøder i Sverige flytter fordi man trakasseres. Norske jøder, et par tusen i tallet, tør ikke vise seg ute iført jødiske symboler Antisemittismen lever i verste velgående blant norsk muslimsk ungdom. En mini-krystallnatt foregikk i Oslo sentrum for ikke lenge siden. Drep jødene, skrek man.

NRK Nyheter intervjuet partiformann Kristin Halvorsen i etterkant av ”nyhetene” den 13..På spørsmål om SVs sterke kritikk av Israel kunne ha bidratt til å trakassere jøder i Norge, slo hun seg helt vrang, sitat: ”Nei, absolutt ikke. Det er to helt forskjellige ting. Hva slags mening man har om Israels politikk, og mobbing og trakassering av jøder. Jeg vil ikke ha noe av at man ser noen som helst sammenheng der (…)”.

Nei, selvsagt ønsker hun ikke det. Men det kan ikke herske noen som helst tvil om at den mangeårige helt ensidige kritikken av Israel ledet av SV har vært en av flere faktorer som har infisert gryende antisemittisme blant folk. Kunnskapsministeren skal, i følge NRK Dagsrevyen 17.ds., sette ned et utvalg for å granske antisemittisme i norske muslimske miljøer. Det er å slå inn åpne dører. Heller burde Halvorsen ta et oppgjør med seg selv og sitt parti i kampen mot antisemittismen i Norge.

Hvorfor det? Jo, som ledere av folket hadde man legitimitet. Folket trodde jo på dem uansett hvor groteske løgnene var!

Det er her man finner den virkelig farlige Willoch; folket stoler jo på at den “analytiske” og “veltalende” og tidligere “leder” av Norge taler sant om Israel. Særlig når NRK, Aftenposten og andre framtredende medier i årevis har latt mannen bruke seg som mikrofonstativ for sine uhyrlige påpstander om Israel og jødene.

Polituren Kåre Willocg er utvilsomt landets mest durkdrevene antisemittist

http://mwcnews.net/content/view/27972/264/  Det er særlig beklagelig, skrev Aftenposten 23 ds., en avis som har drevet knallhard kritikk av Israel de siste årene, at vedkommende har sendt det hatefulle budskapet fra sin e-postadresse i Utenriksdepartementet (UD).Partiet Rødt har i flere innlegg i ØP vist at man ikke kan skille mellom velbegrunnet kritikk av Israel og klare anlegg til grov antisemittisme. Årsaken kan ligge i partiets ideologiske grunnlag. Fremtredende franske sosialister som Charles Fourier, Pierre J. Prouhorn, Pierre Leroux og sosialismens grunnlegger Karl Marx var antisemitter. Man fremstilte jødene som forræderisk og samvittighetsløse. Jødedommen ble sidestilt med snylting, åger, egoisme, utsuging, fremmedgjøring og kapitalisme. Velkjente argumenter under Adolf Hitler.

En annen årsak kan være at man er politisk hjernevasket og derfor intellektuelt uegnet til å skille mellom rett og galt. Enten som følge av mangelfulle historiekunnskaper, eller man velger å være faktisk og moralsk uredelig. Fortsatt hevder jo partiet i sitt prinsipprogram at vestlige demokratier er uegnet til å leve i på grunn av kapitalismens innflytelse. Løsningen er overgangen til det klasseløse samfunn. Steindød ideologi som peker hen på partiets oppslutning i Norge.

Forestillinger om jøden som et amoralsk og hensynsløst folkeslag utgjør en sentral del av antisemittismens historie, skrev Aftenposten videre. Det er i dette grumset Henriksen og de som forsvarer ”diktet” står til halsen. De gjør Guds utvalgte – jødene som folk – til en gruppe
som med velberådd hu dreper unger i barnehager, unger som leker, unger i skoler og alt  levende som kommer i deres vei. Dette er ikke kritikk av dagens regime i Israel og krigen i Gaza. Fylkesrepresentanten tillegger et helt folk egenskaper som vi leserne skal forstå som ren og uforfalsket ondskap.

Omkring 1350 ble jødene beskyldt for å ha forårsaket svartedauen. Omtrent samtidig oppsto myten om jøden som barnemorder. Man slaktet småbarn. Blodet gikk med til jødenes usyrede brød brukt i høytider. Aftenposten anbefaler UD å hjelpe medarbeideren til alternative karrièreveier. Også Alf Henriksen kobler ”Guds utvalgte” med denne grufulle og verste av alle myter om jødene som folk. Koblingen er rå og uforfalsket antisemittisme.

En ting er at Rødt med slike holdninger er en skam for norsk politikk og demokrati. Spørsmålet er og hva en ideolog av dette formatet egentlig bidrar med av verdier på fylkestinget i Vestfold.

Barneombudet synes ikke det er noe rart at barn i Norge føler solidaritet med barn i Palestina, siden Aftenposten og andre medier formidler groteske overgrep mot dem og resten av befolkningen i Gaza. (…)
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2861112.ece

Hjermann var kanskje et ubrukelig barneombud likevel?

Hvor har vi sett metodene i bruk?

I småbyen Larvik gikk det fredeligere for seg: Hundre palestinere med småungene fremst – viftende med plakater mot Israel

Manipulering har blitt en allmenngyldig godkjent øvelse innenfor alle samfunnsområder. En særpreget eksponent for den politiske typen som svinger seg fra tre til tre, er Arne E. Nilsens kommentar i ØP 24. ds.. Kjeld Willy Hansen var hakket bedre i avisen dagen før. Hansen brukte et velkjent knep for å begrunne ”kunstverket” Snøhvit: Underforstått, må ikke Snøhvit være sant, når kunstneren er jøde, fallskjermjeger og militærnekter? (Aftenposten bruker ”svensken” Cordelia Edwardson, tidligere jøde, som sannhetsvitne om Midt-Østen. Men hun er for lengst konvertert katolikk, geistligheten som grunnla antisemittismen) Dror Feiler bor også i Sverige. Hans svenske kone Gunilla var medkunstner. Dessuten har militærnektere aldri stått høyt i kurs, verken i Israel eller i Norge. Men det lå utenfor Hansen’ synsvidde.

Men la detaljene ligge. Hovedpoenget er at Nilsen og Hansen står solid plantet i ØPs utenrikspolitiske redaksjon. Derfra forer Avisenes nyhetsbyrå (ANB) oss med de rette innstillinger om Midt-Østen. Det høres jo nøytralt ut, men byrået het i 1912 Socialdemokratisk pressekontor, i 1984 A-pressens Oslo-redaksjon. Byråets kommentarer   dominerer ØPs utenrikspolitikk, ikke minst med sine mangler på motforestillinger. Redaktørene, som kaller seg uavhengige, vet at Israels egentlige fiender er de muslimske diktaturene i regionen (alle muslimske land i verden med til sammen over en milliard undertrykte, er diktaturer). Likevel forties muslimske diktaturers erklærte mål om å utslette Israel. Man fortier også at disse statene finansierer palestinske og arabiske terrororganisasjoner. Heller ikke problematiserer man at nevnte diktaturer er medlemsstater i FN. Der beskyttes de av folkeretten (unntatt Irak). Derfor kan de fortsatt bryte alle tenkelige menneskerettigheter. Det fortier også redaktørene. Derfor kunne meldingen om at Jihad og selvmordsbomber Snøhvit tok på seg ansvaret for mordet på 21 mennesker, herav fire barn, og 60 sårede på en restaurant i Haifa, komme fra Jihads hovedkontor i Damaskus uten et knyst fra FN. Derfor er det grunn til å spørre: Hvilket formål kan redaktørene ha med langvarig usynliggjøring av disse diktaturene og sin absolutte vegring mot å se Midt-Østen fra minst to sider?

Langvarig kritikk mot staten Israel synes vel anlagt og har vekket til livet slumrende antisemittisme. Selv Kofi Annan innrømmer det (svensk TV 25. ds. kl. 2015). Historien tatt i betraktning; å adskille gryende jødefiendlighet fra den ensidige fordømmelse av Israel via Sharon, og som vi har vært vitne til de siste årene, er full av disharmoni. Det viser de mange aksjoner, lite omtalt i norske medier, mot jødene i Europa for øvrig. For å gjøre kritikken mot jødene renere, tar noen nå et enda dristigere skritt:Det må være fritt fram for å kritisere Israels handlinger uten å bli beskyldt for å være antisemittist, hevder man. Selvsagt må og skal Israel kritiseres som enhver annen stat. Men fortsatt ensidig fordømmelse kan aldri bli tilnærmet begrunnet uten at Israels motstandere, de muslimske diktaturene og deres medspillere, belyses i samme grad. Hvis ikke fins det fortsatt gode grunner til mistanke om at det er jødefordommer som via mediale politiske og andre ”autoriteter” stikker hodene opp i dagens lys. -Faktisk og redaksjonell uforstand kan det vel neppe dreie seg om, jødenes historie tatt i betraktning?

I den ferske FN-rapporten Arab Human Development Report 2002, hevder 30 arabiske forskere fra Den arabiske liga at landene står ved et veiskille. Det bor 280 000 000 mennesker der. 65 000 000 er analfabeter. 10 000 000 barn i skolepliktig alder går ikke på skolen. En av fire lever på under to dollar dagen. Kan det undre noen at undersøkelsen også viste at 51 prosent av arabisk ungdom ønsker å emigrere? Europa, Storbritannia, Canada og USA sto på ønskelistene, mens bare 13 prosent ville til andre arabiske land. En demokratisering av arabiske og muslimske land er altså sterkt ønsket – av folket selv.

Hvorfor higer mennesket etter demokrati? Mark Malloch Brown, leder for United Nations Development Programme (UNDP), skrev i en kronikk i Aftenposten den 25.07.02, at det må skapes en politikk og en kultur hvor også fattige mennesker slipper til og blir hørt. Demokrati er den eneste styreform som kan bidra til menneskelig utvikling. Det handler om å utvide menneskers valgmuligheter, muligheter til utdanning, jobb, helsetilbud, bevege seg fritt. Demokrati er den eneste styreform som gir fattige mennesker muligheten til å si sin mening og påvirke politiske beslutninger med betydning for deres egne levekår.

Gunnar Garbo retter i sin bok Også krig er terror, 2002, voldsom kritikk mot vestlige demokratier for ”å ha neglisjert de legitime interessene til arabiske og muslimske folkegrupper så lenge at det har skapt den grobunnen av forbitrelse og maktesløshetsom terrorismen drives i.” Det er et vrengbilde. Etter kommunismens fall i Europa dominerer muslimske land blant verdens ufrie nasjoner, styrt av brutale og styrtrike muslimske regimer. Demokratienes fremtid, og et hovedspørsmål i internasjonal politikk, beror i stor utstrekning på om deler av den muslimske verden beveger seg mot liberalisme eller fundamentalisme. Avgjørende problemstillinger, men like fraværende i tidens krigsrop, som undertrykket i den offentlige diskurs.

USAs veikart fører ikke til fred, kommenterte Morten Fyhn i artikkelens forlengelse. Den påfallende pro-israelske stemningen i Det hvite hus vil nok bli ytterligere forsterket som følge av attentatet, sto det i ingressen. Uten aktiv medvirkning fra supermaktens side kan det aldri bli en levedyktig fredsavtale mellom palestinerne og Israel. Skyld og ansvar for dette kan fordeles på flere, deriblant USA, skrev Fyhn.

Men hvem er de andre medvirkende? Det har aldri vært hett tema i Aftenposten. Palestinske selvmordsbombere dreper jøder jevnt og trutt i handlegater, på busser og kafeer så snart  fredsavtaler nærmer seg dagens lys. Neste gang Jihad tar på seg skylden fra sitt kontor i Damaskus, kunne det tenkes at Aftenposten skriver: Syria medansvarlig for voldsspiralen i Midtøsten? Skaffe oss innsikt i arabiske diktaturer, bakstater med hovedansvar for drapene i regionen? Klare hentydninger om deres roller hver gang det smeller nye terrorbomber? Neppe. Det er tilsynelatende ikke god tone å snakke stygt om arabiske diktaturer i denne avis.

Fyhn påpeker at USA i siste instans er garantist for Israels eksistens. Pinlig korrekt, men det blir alltid med problemstillingen, aldri analysen: Hvem ville forsvart staten Israel dersom USA ble så svekket i regionen at den Arabiske liga med tre hundre millioner muslimer valset over seks, syv millioner jøder? Meget hypotetisk, naturligvis, men ikke desto mindre ønskelig. Repetisjoner av slike muligheter ville balansert fremstillingen av volden i området ved å påvise at arabisk terror er en vesenlig del av det palestinske problem, og i en viktig forlengelse: Araberstatenes erklærte målsetting om å utslette staten Israel måtte belyses og forstås som et ønsket Holocaust, en grunnleggende årsak til den etter hver så trivielle voldsspiralen. Eller er denne type årsaker ikke viktige lenger?

Hvorfor unngår mediene muslimske diktaturers rolle i Midtøsten? Hvorfor har ikke FN satt problemet på sitt sakskart? Er det for mye oljepenger involvert? Gikk antisemittismen under jorden i 1945 for skams skyld, for deretter å oppstå som antisionisme fordi motforestillinger uteblir? Bør ikke slike problemstillinger være noe for Aftenposten – i opplysningens og trykkefrihetens navn?