Husfilosofen

Norsk venstreside har gjort forsøket på å identifisere sine politiske målettinger med det norske folk til en langvarig øvelse. Unntaket var et kort opphold omkring 1989. Sosialismen, 1900-tallets største ideologiske fallitt, utåndet mot den demokratiske mur i vest. Frigjøring av folket hadde utviklet seg til kommunisme, en særlig ondartet måte å undertrykke egne innbyggere på. Det har ikke forhindret norsk venstreside fortsatt å flagge sosialismens løsninger som menneskehetens lykke – på sikt naturligvis.

Hvordan står det nå til med folkets tro på sosialismen? Valget i høst er en god indikator. Der fikk tradisjonelle sentrum-høyre partier Sp, Krf, V, H og Frp en prosentvis oppslutning på 55,7. Det høyrevridde Ap ( Arne E. Nilsen i ØP 9.ds.) 35,4. Folkets nei til sosialismen oppnådde altså 91.1 prosent. Til sammenlikning greide maoistene i Rødt 1,3 og SV 6,2, samlet 7,3 prosent. Hvem tror fortsatt at det norske folk vil sosialisme?

Med unntak av unionskamp og miljø så har SV i stort og smått hatt en oppslutning på fire til seks prosent siden partiet så dagens lys som Sosialistisk Folkeparti i 1961. Ja, selv etter at partiet bygget barnehager til alle unger, så gikk SV tilbake i høst. Hva kan det komme av at folket i valg etter valg siden 1945 har avvist sosialismen, mens Ap utviklet seg til et vellykket sentrumsparti sammen med småpartiene der og at høyresiden har gått sterkt fram?

En av sosialismens lokale våpendragere Arne E. Nilsen erkjente i ØP 9. ds. at han aldri hadde hatt noe form for sjel. Kan det være noe her? Sjelen er jo noe spesielt for hver av oss. Den er ansett som utgangspunkt for bevissthet og gir oss muligheter for erfaring og tekning. Slike tilstander uttrykker selvbevissthet og dermed muligheten til å oppfatte relasjoner mellom seg selv og ens omgivelser. Altså; om Nilsen tar tilbake litt av sin sjel, så vil han kanskje forstå hvorfor folket ikke stemmer SV? At årsaken til SVs fortsatte rotasjon i bakevja fra 1961, er fordi folket avskyr tanken på sosialistiske regimer ved makten i Norge?

Radikal sosialisme var til stede i Arbeiderpartiet før og etter 1945. Den stilnet da Einar Gerhardsen tok oppgjøret med kommunismen, og fordi Norge kom raskt på fote blant annet som følge av Marshall-hjelpen. I samarbeid med partier fra sentrum mot høyre fikk det private initiativ livsrom. Ingen private bedrifter ble sosialisert, noe som jo er et programfestet mål for dagens SV. Vi opplevde sammen med vesteuropeiske demokratier frihet, vekst og velstand i et vel fungerende marked beskyttet av NATO med USA i spissen.

Nilsens sjelelige tilstand kan ha smittet til formannen i Larvik SV. Tom Kristensen hevdet i ØP 8. ds. at ”Velferdssamfunnet vi i dag nyter fruktene av har kommet til gjennom en lang og hard kamp mot markedskreftene”. Utsagnet blir gripende lattermildt i lys av det innstendige budskapet partiformann og finansminister Kristin Halvorsen gav det norske folket, da finanskrisen nådde norske strender som små krusninger: LØP OG KJØP! Kan en kort prat med sin politiske veileder hjelpe Kristensen tilbake på sporet, tro?

SV har mistet kraften i miljøkampen; Norges engasjement i Afghanistan opprettholdes; NATOs eksistens og EU er tabu politikk; Jens Stoltenbergs understreker stadig at USA er vår viktigste partner. Samlet skulle disse nederlagene ført SV ut av Regjeringen i samlet flokk. Hvorfor har ikke det skjedd? Makt korrumperer, sier et velkjent ordtak. SVs behov for å være i en maktesløs posisjon ser imidlertid ut til å korrumpere langt mer.

Får de rødgrønne nye år på Tinget, så blir både SV og Sp reine sentrumsparti før å regne. Derfør gikk d som venta. Han Jens greidde å vri sæ unna den ømme venstresida nokk en gång. Heilt åpenlyst; oljeborring norpå, jau, men ikke før etter valget, he,he. Men i nord må han borre uansett. Ellers får han den siste olje t hausten av norlænningan. De kjæm så og sei t å røkke han opp med rota. Før mange valg fremover.

Talsmenn i norsk jusmiljø vil innføre sharia som pensum ved Det juridiske fakultet. Man vil møtekomme muslimers ønsker om å innarbeide religiøse argumenter i familieretten. For tre, fire tiår siden hørte islam til mellom bokpermer i Norge. Skal vi anta at det om ti år eksisterer et parallelt religiøst rettssystem her til lands nedtegnet i islam?

Først opprettet man shariaråd i Storbritannia. Så oppgraderte justisminister Jack Straw rådene til domstoler med rett til å dømme i sivilrettslige saker. Disse ble virksomme i London, Birmingham, Bradford, Manchester og Glasgow, områder med størst konsentrasjon av muslimer. En meget radikal utvikling, hevdet en av Storbritannias fremste ekspert i multikulturelle spørsmål, Dean Godson. Særlig fordi endringen skjedde i all stillhet og ved dekret, altså uten forutgående politisk debatt og lovgivning. Belgia og Nederland er på god vei til å følge etter.

I sin tid som kommunalminister tok Erna Solberg (H) til ordet for å opprette shariaråd. Men det var ikke min eller regjeringens mening å innføre sharialovgivning i Norge, forsvarte hun seg med. Til det kan sies at shariadomstoler nok heller ikke var påtenkt da Storbritannia tillot shariarådene. Og hvor mange kjente til at hijab var innført i Forsvaret og Tolletaten før regjeringen forsøkte å snike hodeplagget inn i all offentlig virksomhet under betegnelsen religiøse symboler?

Human Rights Service (HRS) hevder at innvandringsidyllen som presenteres fra politisk hold fremstår som et komplett selvbedrag og folkebedrag. Informasjonsleder i HRS, Hege Storhaug, fokuserte i en kronikk i Aftenposten 4.ds. på kjønnslemlestelse blant somaliere. HRS hadde i tillegg avdekket andre grove kriminelle forhold; innvandrerjuks, identitetsjuks, barneekteskap; et offentlig hjelpeapparat som ikke klarer å stille opp; integrerings-og innvandrerpolitikk ute av kontroll. Hun oppfordrer det politiske lederskapet til å dokumentere at HRS’ erfaringer ikke stemmer med virkeligheten.

Kan det være at muslimer ikke vil la seg integrere? Professor og ideolog Tariq Ramadan holdt nylig foredrag i Det Islamske Forbund i Oslo. Ramadan er formgiver av Euroislam, en reformert tolkning av islam tilpasset pluralisme, her: lære som anerkjenner mangfold og ulikhet. Henvendt til norske muslimer understreket han at hensikten ikke er integrering: ”Dette er landet deres, dette er samfunnet deres, dere er norske.”  Langt i fra er jeg den som ønsker islam synlig overalt, hevder Ramadan, men i hans skrifter står det likevel: ”Islams regler omfatter hele livet – for islam er tro og tilbedelse, fedreland og nasjon, religion og stat, spiritualitet og handling, Koran og sverd.”

Enhver religion har et mildt og kjærlig hjerte, fremhevet Henrik Wergeland. Det er sant, også når det gjelder islam. Men Allah har jo ikke særlig koselige talsmenn her på jorden, skrev Ulf Andenæs i kommentaren ”Når troen skremmer”, Aftenposten 26.02.09: ”Khomeini som kjeppjaget annerledes tenkende og utstedte drapsordre på Salman Rushdie; talibanerne, kvinnetukterne; terroristene; de som pisker og steiner; æresdreperne; de som brenner norske ambassader for Muhammed-tegningens skyld; Bin Laden og nå den åndelige leder al-Qaradawi som sier at Hitler iverksatte Guds straff mot jødene.”

Hva bunner det meste av vår fremmedfrykt i? Hva vet vi, men farligst for det kulturelle mangfoldet synes Siv Jensen og Frp å være. For som somaliske Amal Aden, pseudonymet bak boka ”Se oss”, sa til Aftenposten 6. ds.: Frp er dessverre eneste parti som tør si sannheten om integrering i Norge.

Tyskland 1917 er i ferd med å gå i oppløsning. Jødene var allerede gjort til syndebukker. Hans Class, leder for de erkenasjonalistiske pan-germanistene (pan-germanisme: ideen om å samle alle nasjoner og folk som tilhører den germanske stamme), meddelte i oktober dette året at antisemittismen hadde nådd enorme dimensjoner, og at jødenes kamp for å overleve begynner nå; «Drep dem. Verdens domstol spør ikke etter deres begrunnelse!», utbasunerte Class. Budskapet omsatte Adolf Hitler i praksis noen år senere med industriell presisjon. Hva har vi lært?

Representanter for Det muslimske brorskapet i Egypt deltok 7. oktober i år på et seminar sponset av vårt Utenriksdepartement (UD). Samtalen fant sted på Universitetet i Oslo. Brorskapet har alltid fornektet Holocaust. I forkant av seminaret kringkastet tv-kanalen Alaqsa en tale av den internasjonalt kjente saudiarabiske forkynneren Muhammed Al-Arifi til en gruppe islamister i Gaza. Alaqsa er styrt av Hamas, den palestinske grenen av Muslimbrødrene, som også har utryddelse av jødene på sin nåværende agenda.

Talen ble sendt på en rekke kanaler verden over. Al-Arifi forkynte et fremtidig internasjonalt holocaust mot jødene. Mulig utryddelse var knyttet til profeten Muhammed profetier og dagens situasjon: USA er i ferd med å gå under; den muslimske verden jubler; Israel mister dermed sin eneste reelle støttespiller; staten står lagelig til for å bli utslettet. I seg selv ikke overraskende fra en bevegelse gjennomsyret av antisemittisme. Men en ting er å omgås politiske partier og bevegelser i den beste hensikt å snakke dem til rette (ref: Norge anerkjente alene Hamas som ledere for palestinerne; norske fredssamtaler med Kommunist-Kina siden tidlig nittitall). Men bruken av begrepet internasjonal (les: verdenssamfunnet) burde omsider fått UD til å reflektere nærmere over hvem man omgås, skulle man tro. Men nei, heller ikke denne gangen:

Dette er et spennende seminar med sentrale personer fra viktige moderate islamske partier og bevegelser, sa politisk rådgiver i UD, Gry Larsen (Ap), da hun ønsket deltakerne velkommen. Hvor politisk blind går det an å fremstå, selv med de beste hensikter, overfor et varslet folkemord fra «moderate» islamister?

Jødehatet utviklet seg i Europa gjennom et par tusen år. Det førte til at stater i nord og sør, øst og vest deporterte jøder inn i nazismens forbrenningsovner da anledningen bød seg. Da Holocaust kom for en dag, gikk antisemittismen under jorden. Ettertiden viser at reaksjonen høyst sannsynlig var for skams skyld. Jødehatet hadde lenge før Hitler levd intenst i den muslimske verden. De siste 20 årene, og særlig etter Irak og Afghanistan, har disse umenneskelige forestillinger boblet opp til overflaten utenfor den totalitære islamske verden, i vest anført av europeisk venstreside rørt sammen med et vedvarende hat til USA.

Det er riktig og nødvendig å kritisere staten Israel for elendigheter i Midtøsten, men kritikken har vært udiskutabel ensidig. De langvarige angrepene på Israel har muliggjort et skinn av antisionisme. I det dunkle lyset har groteske konturer av antisemittismens ansikt uvegerlig dukket fram. En utvikling norsk venstreside og tilknyttede organisasjoner, herunder islamske, må ta ansvaret for. I europeisk sammenheng har EU-kommisjonen for lengst advart mot og konkludert de antisemittistiske faresignalene. Når islamske forkynnere fisker åpenbart etter verdenssamfunnets lavere instinkter (domstol) i forhold til Israel og jødene, burde bruken av Holocaust som agn vekke massiv avsky. Fraværet av sterke reaksjoner i Norge generelt, blant norske intellektuelle og fredselskende venstresosialister spesielt er egnet til å forundre – eller er det historien som gjentar seg?

Dag Bjørnefjell (DB) betvilte 6.ds. kildegrunnlaget i min kommentar den 3.ds.til Erik Ness, og det sosialistiske partiet Rødt’ ideologiske opphav og deres syn på palestinakonflikten. Ness sammenlignet i ØP 31.12.08 Max Manus og norsk motstandsbevegelse med terrororganisasjonen Hamas.

Sosialismen ble satt ut i livet gjennom oktoberrevolusjonen i 1917. Den skulle frigjøre mennesket i øst, utvides til Atlanterhavet og senere bergta resten av verden. Etter 1945 okkuperte Stalin statene øst for den senere Berlinmuren. Sovjetunionen kollapset i 1989.  ”Frigjøringen” i ettpartistaten hadde utslettet om lag 60 millioner egne innbyggere.
Det skjedde med skytevåpen, fengsling, deportasjoner, tortur og sult. Kilder: FN-organet  ”Human Development Report, 2002; Lethal Politics; Soviet Genocide and Mass Murder since 1917, 1990, og Death by Government, 1994, fremforsket og forfattet av Rudolph J Rummel. Massemordene er utdypet i biografien STALIN, Simon Sebag Montefiore, Cappelen, 2003.

1900-tallets andre store sosialistiske eksperiment lever i beste velgående. Kommunist-Kina tok sats under Mao. Frem til 1989 hadde ettpartistaten lagt om lag 35 millioner gjenstridige innbyggere seks fot under rismarkene, langt de flest under Mao-regimet. Metodene hadde Mao tilegnet seg fra Stalins terrorvelde. Kilder: FN organet Human Development Report, 2002; China’s Bloody Century: Mass murder since 1900, 1991, Rummel. Grusomhetene er lett tilgjengelig i biografien MAO, Den ukjente historien, Jon Halliday, Gyldendal, 2005.

Kommunist-Kina har okkupert Tibet siden 1950. Norsk venstreside har aldri reist særlige innvendinger; lydløst jo lenger til venstre man skjuler seg. Tausheten hviler som en skam over den manglende entusiasmen for det under tibetanske folket. Saken bringer oss over til Midtøsten:.

I 1948 gikk Egypt, Irak, Jordan, Syria og Libanon til angrep på den FN opprettede staten Israel. Jødene klarte seg. Egypt marsjerte opp store troppestyrker mot Israel. Jødene følte seg truet, angrep og vant 1967 krigen, der også Jordan, Irak og Syria deltok. Egypt og Syria angrep Israel 1973. Israel klarte seg med et nødskrik. Hva hadde skjedd om jødene hadde tapt? Etter seksdagerskrigen i 1967 ble Fatah opprettet. Ledet av Yasser Arafat var målet å utslette Israel. Terroristen Arafat kom etter hvert på bedre tanker. Partene var nær en avtale i 1993. Men i 1987 hadde Hamas entret scenen. Khaled Mashal er Hamas’ øverste leder. Hans synspunkter fins i Hamas sitt charter av 1988. Det understreker at Palestina siden erobringen på 600-tallet er gitt muslimer for all tid. Charteret slår fast at enhver ikke-muslimsk fiende i område må opphøre. Derfor må den jødiske staten utslettes. Fordypning i problemstillingen kan søkes i biografien HITLER, Overmot og nederlag, Ian Kershaw, Historie& &Kultur AS, 2008.

De som ønsker det, må selvsagt kimse av at israelittene i seksti år har levd med trusselen om å bli utslettet. Men ingen kan ut fra historiske fakta benekte, at der kan henge en falløks over seks, syv millioner jøder.

Israel trakk seg helt ut av Gaza i 2005 og ødela israelske bosettinger i området. Som i 1993, da Hamas saboterte en mulig fredsavtale ved å terrorisere Israel med selvmordbombere, akkurat slik startet Hamas intens beskytning med raketter av israelske områder i 2005. Krigstilstander i lang tid korrumperer israelitter og palestinere. Okkupasjon, kontroll, død og materielle ødeleggelser utført av Israel skal fordømmes på det sterkeste. Likså nedbygging av palestinske områder. Men å pålegge Israel all skyld for fortidige og nåtidige grusomme tilstander området, er det stort sett bare norsk venstreside og muslimske flyktninger i Norge som gjør. Med unntak av den muslimske verden, har FN, Vesten og enkelte muslimske stater i regionen erklært at konflikten skyldes to parter; Israel og Hamas.

Jeg har kalt partiet Rødt ei skam for norsk politikk. DB kaller min beskrivelse av partiet Rødt’ ideologiske opphav for usannheter. Jeg tilføyer at 1900-tallets sosialistiske eksperimenter er en skam for en hvilken som helst bevegelse. Dag Bjørnefjell bør nå oppklare hvilke misforståelser han sikter til.

Max Manus og Hamas var overskriften til Erik Ness og Rødt Larvik sitt leserbrev i ØP 31.desember 2008. Terrororganisasjonen Hamas’ mål er å likvidere staten Israel. Vestens demokratier har, med unntak av vår regjering og SVs iherdige innsats, nektet å forhandle med terroristene. I denne siste sfære er det man finner årsakene til Max Manus og motstandsbevegelsens kamp. Takket være deres bidrag greide ikke nazistene å utrydde alle jødene i Europa.

Men der nazismen måtte gi opp, kom Fatah og Yasser Arfat til i 1967. Hamas overtok etter den første intifada i 1987. Terrororganisasjonen er Irans forlengede arm i det indre middelhavet. Man kom jo ikke til Gaza og Vestbredden for å prate, men for å utslette jødene ved siden av.

Hvordan forstå at Erik Ness og Rødt Larvik støtter terrorister som i tjue år har proklamert folkemord? Partene er runnet av en ideologi med vold og undertrykkelse i grunnlaget. Sosialismen utviklet seg etter 1917 til kommunisme. Skulle ettpartistaten fungere måtte individet skoleres til en tone, takt og tro; individenes liv, tanker og bevegelser kontrolleres og kues. Hvordan var det mulig?

Regimene brukte terror uten sidestykke for å ”rettelede” folkemassene. Organisert marxist-leninisme avlivet i Sovjetunionen i perioden 1917-1989 om lag seksti millioner egne innbyggere. Hvor mange Kommunist-Kina greide i Mao-perioden er noe usikkert. Man anslår antallet til mellom trettifem og førtifem millioner. Massemordene er verifisert, bl.a. i FN-organet Human Development Report, 2002. ”Avvikerne” kvittet man seg med ved nakkeskudd, massehenrettelser og rett og slett ved å sulte folk i hjel. Det var disse diktatorene Ness og Rødt sine forgjengere tok så inderlig i hånden.

Hvorfor i det hele tatt terpe på uhyrlige fakta? Vel, Erik Ness og Rødt, politisk lommerusk, har fortsatt ettpartistaten som ledemotiv. Og hvem har sagt at historien ikke kan gjenta seg? Godt belagte fakta viser at de røde villfarelsene utlagt mellom permer av Karl Marx førte til utenkelige grusomheter mot mennesket. Det filosofiske utgangspunkt for å forstå hva en slik politisk ide kan føre til, er forenklet erkjennelsen om at mennesket er unikt. Vi er individer med mangeartede behov, følelser, ønsker, drifter, egenskaper. Mange slike mennesker fungerte ikke på Rødt sitt drømmeteater. Mangfoldet måtte undertrykkes, kues og av nødvendighet drepes for å fullende staten.

Nå, vi tror jo ikke så galt om marxist-leninisten Erik Ness og Rødt Larvik. Etter 1989 har man jo agert som gråtekoner over eldreomsorg, bedre veier og fulle barnehager. Men Ness, partiet, det politiske idegrunnlaget og de fallerte politiske instinktene bør likevel springe oss rett inn i øynene: Vi forsvarer Israels rett til eksistens, men ser klart at israelittene i noen tilfeller bruker uakseptable metoder for å kontroller palestinerne. Dette er to sider av en sak, der ansvaret for dagens tilstand må tas av begge parter, men:

Den ”lille” forskjellen ligger i at Hamas ønsker å utslette Israels sju millioner innbyggere. Trusselen har israelittene levd med siden 1947. Å forstå Erik Ness og Rødt Larvik sin støtte til et varslet folkemord må hovedsaklig søkes i europeiske og norske partifellers like uforståelige hyllest til Sovjetunionen og Kina. Vrangforestillinger som ble like uforklarlig når Ness sine gamle partifeller kom fra østerled, og opplyste folket om at vestlige demokratier ikke var til å leve i.

Av grunner nevnt har Rødt negativ innflytelse på vår politiske arena. Folket har for lengst gjennomskuet partiet. Ei fanatisk sekt begravd til anklene i sine politiske ideers blinde og brutale fortid. Annerledes kan ikke støtten til et varslet folkemord forklares. Å sammenligne norsk motstandsbevegelse med Hamas gjør Erik Ness og Rødt til ei skam for norsk politisk håndverk

Løp og kjøp! Rå populisme var partiets varemerke også i årene før valget. Da het det Løp ikke å kjøp! Bedre offentlig omsorg på alle områder, produser mindre, bruk mindre, reis mindre, kjør mindre bil, sykle til jobben, gå heller, senk romtemperaturen, bruk lusekofte, vekk med USA, EU og NATO..

Norge vårt Norge! Blendahvitt. En ny norsk sosialisme skulle redde verden, lød budskapet i rødt fra partiformannen. Men hva skjedde? Kampflyene ble amerikansk. NATO er vår trøst om Russland skulle gå av hengslene. Afgahnistan skal trappes opp. USA vår nærmeste allierte om alt annet skulle gå galt. CO2 utslippene i Norge øker. Miljøet forverres. Olje og gass vil strømme opp av havet fra Vesterålen og til Nordpolen om ikke lenge. Integreringen i EU fortsetter med uforminsket styrke. Erik Solheim handler utslippskvoter for å redde partiets ansikt og resten av verden…

Finanskrisen  skulle gi regjeringen opptur på folkebørsen. Velgerne lot seg ikke imponere. Hvem som helst kunne jo oljet norske banker og fallert industri. Og reddet halve Afrika, Kommunist-Kina og Latinamerika fra miljøkatastrofer med noen oljefat iskreppa…

Snart er det plass til alle barn i institusjoner. Abort, p-piller og angrepiller sørge for at pågangen ikke blir for kostnadskrevende i fremtiden. Våre kommende konsumenter. Men ikke våre gamle. Veldig mange går for lut og kaldt vatn med stø kurs for den siste hvile. Brukt og kastet. Deler av Norge henger og slenger på sosialismens hengsler. Bare SV sjøl har ikke skjønt det…

…og keiserens mest gullskimrende klær – oljefondets kunstige verdier som skal befri fremtidens overforbrukssamfunn fra fattigdom – når faller de av for godt…

Hvitsnippsosialisme, hva annet?

Ingen politiker snakker om vår fremtid uten å konkludere, at bare bærekraftig utvikling redder verden fra tilintetgjørelse. Deretter lover de oss mer å rutte med til neste år og til neste år. Stem på oss, og du vil aldri oppleve den siste olje. For ingen politiker kan overleve på restene av barkebrød og overforbrukets sødme klemt mellom visdomsjeksler og grodd fast i folkets hjerterøtter. Vi vet hva vil ha. De vet hva de vil ha. Makt, brød og sirkus.

Derfor sier de som ser inn i fremtiden: bærekraftig utvikling betyr at jordens samlede ressurser skal vare evig, bare vi ikke forbruker for mye av dem. Vi må tære slik at avfallet til jord, luft og vann ikke ødelegger miljøet. Ja vel. Skru av strømmen, og ta på lusekofta! Ja vel. Overforbruket i rike industriland må avta og energi spares. Ja vel, men hvor mye og hvor lenge? Nei, se det får vi ikke vite noe om. Dra ned nisselua, gutt! Sparing og fremtiden blir din egen lykkes smed. Fyll opp, knip sammen og hold ut.

Selvsagt rekker det ikke. Alle vet at bærekraftig utvikling bare tar litt lengre tid. Veksten i industrilandene må stige hvert år. Da blir vi rikere og kan redde resten av verden. Ved å kjøpe stadig flere og større utslippskvoter. Derfor får vi reallønnsøkning til neste år og til neste år. Stem på oss! Kjøpefesten må aldri ta slutt. Når pengene i kisten klinger springer vi ut av … eller var det omvendt. For ellers vil jo produksjonen falle og arbeidsløsheten stige.

Nei, fanden så spare, men hva med den fattige verden. Mennesker som i hundre år har dødd som fluer av underernæring og sykdom og massemord og fortsatt gjør det hver dag. Som lever under eksistensminimum. Hvert minutt. Hvert sekund. Hva med disse. Fremtidige generasjoner kan bare nå en anstendig levestandard ved hjelp av de samme ressursene som vi har overforbrukt et par hundre år. De må overforbruke like mye som oss de neste par hundre årene. Umulig, vet alle. Derfor er det uhjelpen er så god å slumre dobbelmoralen på. Avlaten, vet du. Er du ikke fornøyd, fattigmann? Sjel og ild. Altså skal alle unngå å bli stekt av global oppvarming, må små og store industrigiganter redusere sin vekst. Samtidig må veksten i den fattige verden øke. De fattige må utkonkurrere de rike. Altså skal vi alle bli anstendige, havner vi i en eller annen skjærsild samme hvem vi betaler til.

Dette globale paradoks får bærekraftig utvikling til å lukte svidd. Nei forresten, den stinker. Alle flyseter til Thailand er nemlig opptatte ut året, står det i avisen. Overforbrukende industrialiserte makthaverne verken tør eller vil redde verden. Det er jo å grave sin egen grav. Og vi som plasker omkring i honningkrukken vil heller ikke. Særlig ikke vi. Redusere forbruket; færre biler; dyrere bensin; mindre boliger; ingen reiser til eksotiske strøk; eller shopping i New York; kjøre tog og buss til jobben?

Har Løvebakken ramlet av lasset?

Sy klærne selv; potetåker i stedet for plen? Eller hva med bruk og kast av gromme høyteknologiske lekesaker. Bare en ny mobil per år, hva. Også jeg som trenger en iPod med tusen giga, og stifinner i bilen så jeg finner hjem til nærmeste supermarket. Og ennå har vi ikke fått kjøpt den største flatskjermen! Skal du ha oss til å gråte med jula nær forestående, hva? Du må jo ha glemt en ting, kjære politiker, at du er på valg!

Selvsagt har de ikke glemt når rampelyset slokkes. Nettopp derfor er det jo at de steller med bærekraftig avvikling. Den fattige firefemtedelen av menneskeheten kommer neppe i nærheten av en anstendig levestandard før varmen har tatt oss. Kanskje får ikke våre stortingspolitikere sine fete pensjoner i det hele tatt. Oljefondet er lengst avviklet på utslippskvoter i Kina. Slik kjøper man seg ut av en skjærsild og inn i en heitere. Vanskeligere er det ikke.

SV har sittet ved makten i snart fire år. Partiet har siden 1960-tallet kjempet for Norge ut av NATO. USA er selve fienden. Det samme er EU. Partiet som er for innvandring uten grenser, et klasseløst samfunn, at staten skal eie produksjonsmidlene og sterk statlig styring i alminnelighet, er sprunget ut fra et idegrunnlag som råtnet på rot i løpet av 1900-tallet. Hvor ille Karl Marx’ tanker førte hen, er det siste gjenlevende klassiske diktaturet Kommunist-Kina et levende eksempel på.

Ideologi, har det vært sagt, er en forlengelse av puberteten. SF leflet åpent med totalitære og autoritære regimer på 1960-og 1970-tallet. Når skal partiet bli voksen?

Under Putins ledelse har Russland rettet ryggen og fått tilbake sin nasjonale selvbevissthet. Tidligere  alliansepartnere som Ukraina, Georgia, Polen og de baltiske land ser dette som uttrykk for stormaktsambisjoner og har søkt til EU og NATO, skrev insider og tidligere storspion for Sovjetunionen Arne Treholt i Aftenposten for en tid tilbake. Ja visst, hvem skulle vel kjenne systemet bedre enn forræderen Treholdt. Ambisjonen har da også ført til kraftig militær opptrapping i nordområdene, systematiske brudd på menneskerettigheter i Russland, knebling av opposisjonelle, krigsforbrytelser i Tsjetjenia og nå sist brudd på folkeretten gjennom invasjon og bombing av Georgia. Det siste naturligvis en advarsel til georgierne, USA og andre i regionen: Vi skal ikke ha demokratibevegelse i bakgården vår.

1900-tallets totalitære samfunn havnet i bakevjer, ble vasstrukket og gikk til bunns. Det klassiske diktaturer flyter neppe opp igjen, skrev vår fremtredende professor Bernt Hagtvet i Aftenposten, han reiste problemstillingen i lys av drapet på Anna Politkovskaja. Men, skrev Hagtvet, der fins konturer av ny-diktaturer. Likevel; hører og ser vi venstresidens passgjengere i gater og medier? SV og Rødt i ØP? Nei, og en mulig forklaring fins i SVs arbeidsprogram 2005-2009, kapitel 13.18: “Norges stilling som forvalter av et enormt nordsjøområde, fiskeriinteressene våre, olje- og gassinstallasjonene, miljøutfordringene ved oljefrakt langs norskekysten og de mange utfordringene i barentsregionen og rundt Svalbard gjør det naturlig for Norge å ta initiativ til en tettere forsvarssamarbeid mellom landene rundt Nordsjøen, og med Sverige, Finland og Russland. Målet er å nå fram til et nordeuropeisk forsvars- og sikkerhetspolitisk fellesskap. Samtidig er det klart at Norge på flere områder må ta ansvar for eget forsvar.”

Hvem tenker SV denne alliansen skal verne våre interesser i nord? Kan det være andre enn EU og USA, partiets erkefiender? De to nordiske staten er EU-medlemmer, Sverige til overmål nøytralt. Finland kom seg klok av skade inn i EU snarest mulig etter Sovjetunionens fall, og opprettholder fortsatt et sterkt forsvar. Norges forsvarsevne derimot befinner seg relativt sett på brukket gevær stadium, hevder eksperter. Knapt nok i stand til å forsvare en bydel i Oslo, stadig i følge ekspertene. Nøyaktig dit SV har ønsket vårt forsvar siden SF ble dannet på sekstitallet. De siste årene med SV i regjeringskontorene.

Hvorfor har SV inkludert Sverige og Finland i sin strategi, når partiet må vite at konstellasjonen er  umulig? Flykjøp i Sverige har ingen ting med forsvarsevne å gjøre, men en håndgranat inn i forholdet til NATO og USA og en stor seier for SV. Det gjelder og å smøre egne velgere og samtidig kaste blår i øynene på Folket. Som ellers kunne oppdage at SV fortsatt roterer i sin ideologiske i bakevja sammen med et stadig mer autoritært og udemokratisk Russland.

Med Georgia i friskt minne, la oss likevel fullføre SVs utopi. Finland, Sverige og Russland i et forsvars-og sikkerhetssamarbeid, og EU, NATO og USA satt utenfor. Hvem skulle komme Norge NATO til unnsetning dersom Putins arvtakere fant det for godt å russifisere norsk fisk, olje, gass og Svalbard i nord? Sverige og Finland?