Etter moskvaprosessene på 1930-talet visste de som ville vite: Det sosialistiske eksperiment hadde havarert. Maos og Stalins kommunisme avliver på forskjellig vis til sammen om lag ett hundre millioner mennesker innenfor sine lands respektive grenser mellom 1917 og 1989, FNs Human Development Report, 2002 og Rudolph J Rummels Death by Government, 1994. Norske ”intellektuelle” på venstresiden svømmer vekk fra vrakgodset. Ikke alle greier det. For Hallgeir H. Langeland, stortingsrepresentant for SV, er diktatoren Fidel Castro fredspriskandidat.

I Den arabiske våren bør jo norsk og europeisk venstreside utløse båtkortesjer til Nord-Afrika. I stedet velger man Gaza og Hamas. Med Rødt i spissen – partiet som fortsatt har revolusjon i Norge på sitt partiprogram. Hvorfor norsk venstreside i mange år har sviktet befolkninger som kjemper desperate kamper og dør i tusentall for en bedre fremtid, er av en eller annen merkelig grunn ikke problemstilling i mediene. Fordømmer man derimot Israel og seiler mot Gaza… Kjenner vi norsk venstreside rett, så er hendelsene den 22. juli springbrett for kritikk type høyre-ekstrem mot Frp. I samtidshistoriens grelle lys bør man vokte seg vel for å slamre med ideologiske dører. Vår nåværende regjering har smått om senn erkjent at innvandring må kontrolleres, og at integrering må tilføres større oppmerksomhet, praktisk og økonomisk.

Jeg er enig med Galtung i at kritikk mot muslimer kan oppfattes som antisemittismen i Tyskland (og øvrige Europa). Der gjelder i hovedsak før Hitler og nazismen kom til endelig makt i 1933. På den annen side er det rimelig å hevde at nåtidens ”antimusliminisme” delvis må belegges i fremveksten av global terror begått av sterkt voldelige grupper som bekjenner seg til islam. Ingen kan betvile at det store flertall muslimer tar avstand fra terroren. Men skal ekstrem vold fra denne gruppen bekjempes, så må det også vokse frem sterke, organiserte muslimske bevegelser som høyt og tydelig tar avstand fra terror under islams tak.

Professor Øystein Sørensen analyserer i Drømmen om det fullkomne samfunn, Aschehoug, 2011, fire totalitære ideologier: Fascismen, Kommunismen, Nasjonalsosialismen og Islamismen. Han finner renhet som totalitær mentalitet: Hovedmålet for totalitær ideologi er at verden skal støpes inn i en bestemt politisk, økonomisk og religiøs form, der målet helliger midlene. Har Sørensen rett, og historien taler for det, så er det all grunn til å debattere fascime, kommunisme, nazisme og islamisme – om og om igjen uten å sette ytringsfriheten på prøve.

En kortfattet tabell i FNs Human Development Report, 2002, engelsk utgave, forteller at 169 millioner mennesker ble drept av egne regimer i løpet av 1900-tallet: Democide; mord på enkeltmennesker eller grupper mennesker, der folkemord, politiske mord og massemord inngår.

Den norske utgaven av FN-rapporten anfører at ”nesten 30 millioner mennesker døde av sult i Kina i 1958-1961.” (India hadde på sin side ikke hungersnød etter at staten ble opprettet i 1947, til tross for at avlingene hadde slått alvorlig feil).

Det samlede antall mennesker som ble drept av politiske årsaker (min uth.), gjør det kommunistiske Kina til historiens mest morderiske regime. I løpet av sin tid som leder var Mao ansvarlig for flere politiske eksperimenter som kostet mellom 11 og 73 millioner mennesker livet, Senter for studier av Holocaust og livsynsminoriteter (HL). Man anfører at mellom 20 og 43 millioner mennesker døde i sultkatastrofen mellom 1959 og 1961 under Mao, Det store spranget fremover. Mao startet Kulturrevolusjonen i 1966. HL antar at omlag 7 millioner mennesker ble drept under denne blodige perioden frem til Maos død i 1976.

Hovedårsak til massedøden var å oppnå politiske mål, Jon Halliday; MAO, Den ukjente historien, Gyldendal 2005. Viktigst for Mao var å skaffe seg industriell hjelp og våpenteknologi. Særlig gjaldt det å få egne atomvåpen. Mao brukte korn og andre jordbruksprodukter som byttemiddel. Man kan derfor med rette kalle sultkatastrofen overlagt massemord. Vi er rede til å ofre 300 millioner kinesere for at verdensrevolusjonen skal seire, sa Mao i en tale i Moskva i 1957. Det var omtrent halvparten av Kinas befolkning på den tiden.

Står tallene bak det politiske vannviddet under Mao til troende?

Maos nummer to, Liu Shaoqi, fortalte til den sovjetiske ambassadøren Stephan Chervonenko allerede før hungersnøden var over at 30 millioner allerede hadde dødd. Dette bekreftes av kinesiske demografer i en beregning referert til ”Yang Zihu et al”, China Statistics Bureau, s. 103; China Today 1988 m.fl..(Halliday s. 484).

Grundigst til verks har Rudolph J Rummel gått: China’s Bloody Century: Genocid and Mass Murder since 1900, 1991, og Death by Government, 1994. På grunnlag av over åtte tusen studier gjort av andre kom Rummel frem til at Kommunist-Kina i perioden 1949-1989 tok livet av om lag 35 millioner egne innbyggere, Statistics of Genocide: Estimate, Sources and Calculations on 20th Century Genocide and Mass Murder, 1997. Genocide (folkemord) er bl.a. et regimes drap på mennesker på grunn av deres gruppetilhørighet, rase, etnisk bakgrunn, religion, språk osv..

Mao sa til partikongressen den 17. mai 1958: ” Ikke vær redd for en verdenskrig. I verste fall dør det mennesker….halve befolkningen utryddet….dette er noe som har skjedde flere ganger i Kinas historie…. Det er best om halve befolkningen er igjen, eller nest best en tredjedel…”

Så langt rakk ikke massemorderen.

Men hva overså læregutten til massemorderen Stalin? Jo, spurven spiste ikke bare korn. Den utryddet også andre skadedyr! Hvordan massakrene endte? Det tok ikke lang tid før den sovjetiske ambassaden i Beijing mottok en anmoding fra den kinesiske regjeringen merket ”Topphemmelig”: På vegne av sosialistisk internasjonalisme, sto det, vær så snill og send oss 200000 spurver fra Det Sovjetiske fjerne Østen så snart som mulig!

I årevis har norske blå, røde og grønne notabiliteter valfartet til Den himmelske freds plass med næringslivet siklende på slep. Men hvor mange kjente til at trettiåtte millioner kinesere døde av sult og overarbeide under Maos ”store sprang framover”? Da den europeiske tidsånden Jean-Paul Sartre kalte Maos ”revolusjonære kraft” for ”grunnleggende moralsk.” Men allerede før hungersnøden hadde Mao lagt tretti millioner innbyggere i for tidlige graver. Så dypt gikk ikke Sartres filosofiske betraktninger. Det var han altså ikke alene om.

Det kinesiske diktaturet med sin uhyggelig historikk ruster seg til å bli verdens neste politiske og økonomiske stormakt: Kina utvikler farlig nyimperialisme i Afrika, professor Helge Rønning, Aftenposten 2005; hovedpartner til et sudansk regime, der den islamske presidenten Omar al-Bashir er ettersøkt av Den internasjonale straffedomstolen for folkemord; Irans støttespiller i FNs sikkerhetsråd; stor innflytelse i diktaturet Burma; aksler seg i Latin-Amerika; truer verdens stater mot å møte Dalai Lama; okkupert Tibet i over femti år. Konfrontert begynner norsk venstreside automatiske å bable om det fæle demokratiet Israel (som i tre kriger etter 1948 så vidt unngikk et nytt Holocaust bare for å få Hamas som nabo). Mens Norge pøser oljeformue inn i kinesiske prosjekter, jakter tidligere finansminister og SV-leder Kristin Halvorsen systematisk på muligheter for å utelukke alle investeringer som smakte israelsk.

Vår rødgrønne Regjering er vel kjent med nyimperialistens roller, ikke minst omtalt i Ny Tid. Likevel skrev statssekretær Espen Barth Eide i Dagsavisen 12.09.07: ”Siden Kina blir en stadig viktigere internasjonal aktør med et økende globalt engasjement, må norsk Kinapolitikk tilpasses dette.” Altså ikke vestlig politikk, men kinesisk! Musikk i ørene på enhver USA og EU-motstander. Så betagende bedragersk kan norsk dobbelmoral serveres i dobbel dose. Det meste vi forbruker er made in China. Slik kan det bli kineserne som sluttfører det norske hus!

Våre politikere har i årevis strøket kineserne med hårene i ”strikkeklubbsamtaler” om menneskerettigheter. Vi lever billig på kinesiske varer. Det kunne vi selvsagt ikke gjort om toneangivende parter hadde tatt til orde for å boikotte diktaturet. Snart undertegner Norge en svært omfattende bilateral handelsavtale med ettpartistaten. Stikker ikke Dalai Lama snarest innom regjeringskvartalet, får norske maoister oppfylt sin våteste drøm: -Norge i kinesisk tranedans.

Hvordan står det nå til med folkets tro på sosialismen? Valget i høst er en god indikator. Der fikk tradisjonelle sentrum-høyre partier Sp, Krf, V, H og Frp en prosentvis oppslutning på 55,7. Det høyrevridde Ap ( Arne E. Nilsen i ØP 9.ds.) 35,4. Folkets nei til sosialismen oppnådde altså 91.1 prosent. Til sammenlikning greide maoistene i Rødt 1,3 og SV 6,2, samlet 7,3 prosent. Hvem tror fortsatt at det norske folk vil sosialisme?

Med unntak av unionskamp og miljø så har SV i stort og smått hatt en oppslutning på fire til seks prosent siden partiet så dagens lys som Sosialistisk Folkeparti i 1961. Ja, selv etter at partiet bygget barnehager til alle unger, så gikk SV tilbake i høst. Hva kan det komme av at folket i valg etter valg siden 1945 har avvist sosialismen, mens Ap utviklet seg til et vellykket sentrumsparti sammen med småpartiene der og at høyresiden har gått sterkt fram?

En av sosialismens lokale våpendragere Arne E. Nilsen erkjente i ØP 9. ds. at han aldri hadde hatt noe form for sjel. Kan det være noe her? Sjelen er jo noe spesielt for hver av oss. Den er ansett som utgangspunkt for bevissthet og gir oss muligheter for erfaring og tekning. Slike tilstander uttrykker selvbevissthet og dermed muligheten til å oppfatte relasjoner mellom seg selv og ens omgivelser. Altså; om Nilsen tar tilbake litt av sin sjel, så vil han kanskje forstå hvorfor folket ikke stemmer SV? At årsaken til SVs fortsatte rotasjon i bakevja fra 1961, er fordi folket avskyr tanken på sosialistiske regimer ved makten i Norge?

Radikal sosialisme var til stede i Arbeiderpartiet før og etter 1945. Den stilnet da Einar Gerhardsen tok oppgjøret med kommunismen, og fordi Norge kom raskt på fote blant annet som følge av Marshall-hjelpen. I samarbeid med partier fra sentrum mot høyre fikk det private initiativ livsrom. Ingen private bedrifter ble sosialisert, noe som jo er et programfestet mål for dagens SV. Vi opplevde sammen med vesteuropeiske demokratier frihet, vekst og velstand i et vel fungerende marked beskyttet av NATO med USA i spissen.

Nilsens sjelelige tilstand kan ha smittet til formannen i Larvik SV. Tom Kristensen hevdet i ØP 8. ds. at ”Velferdssamfunnet vi i dag nyter fruktene av har kommet til gjennom en lang og hard kamp mot markedskreftene”. Utsagnet blir gripende lattermildt i lys av det innstendige budskapet partiformann og finansminister Kristin Halvorsen gav det norske folket, da finanskrisen nådde norske strender som små krusninger: LØP OG KJØP! Kan en kort prat med sin politiske veileder hjelpe Kristensen tilbake på sporet, tro?

SV har mistet kraften i miljøkampen; Norges engasjement i Afghanistan opprettholdes; NATOs eksistens og EU er tabu politikk; Jens Stoltenbergs understreker stadig at USA er vår viktigste partner. Samlet skulle disse nederlagene ført SV ut av Regjeringen i samlet flokk. Hvorfor har ikke det skjedd? Makt korrumperer, sier et velkjent ordtak. SVs behov for å være i en maktesløs posisjon ser imidlertid ut til å korrumpere langt mer.

Først opprettet man shariaråd i Storbritannia. Så oppgraderte justisminister Jack Straw rådene til domstoler med rett til å dømme i sivilrettslige saker. Disse ble virksomme i London, Birmingham, Bradford, Manchester og Glasgow, områder med størst konsentrasjon av muslimer. En meget radikal utvikling, hevdet en av Storbritannias fremste ekspert i multikulturelle spørsmål, Dean Godson. Særlig fordi endringen skjedde i all stillhet og ved dekret, altså uten forutgående politisk debatt og lovgivning. Belgia og Nederland er på god vei til å følge etter.

I sin tid som kommunalminister tok Erna Solberg (H) til ordet for å opprette shariaråd. Men det var ikke min eller regjeringens mening å innføre sharialovgivning i Norge, forsvarte hun seg med. Til det kan sies at shariadomstoler nok heller ikke var påtenkt da Storbritannia tillot shariarådene. Og hvor mange kjente til at hijab var innført i Forsvaret og Tolletaten før regjeringen forsøkte å snike hodeplagget inn i all offentlig virksomhet under betegnelsen religiøse symboler?

Human Rights Service (HRS) hevder at innvandringsidyllen som presenteres fra politisk hold fremstår som et komplett selvbedrag og folkebedrag. Informasjonsleder i HRS, Hege Storhaug, fokuserte i en kronikk i Aftenposten 4.ds. på kjønnslemlestelse blant somaliere. HRS hadde i tillegg avdekket andre grove kriminelle forhold; innvandrerjuks, identitetsjuks, barneekteskap; et offentlig hjelpeapparat som ikke klarer å stille opp; integrerings-og innvandrerpolitikk ute av kontroll. Hun oppfordrer det politiske lederskapet til å dokumentere at HRS’ erfaringer ikke stemmer med virkeligheten.

Kan det være at muslimer ikke vil la seg integrere? Professor og ideolog Tariq Ramadan holdt nylig foredrag i Det Islamske Forbund i Oslo. Ramadan er formgiver av Euroislam, en reformert tolkning av islam tilpasset pluralisme, her: lære som anerkjenner mangfold og ulikhet. Henvendt til norske muslimer understreket han at hensikten ikke er integrering: ”Dette er landet deres, dette er samfunnet deres, dere er norske.”  Langt i fra er jeg den som ønsker islam synlig overalt, hevder Ramadan, men i hans skrifter står det likevel: ”Islams regler omfatter hele livet – for islam er tro og tilbedelse, fedreland og nasjon, religion og stat, spiritualitet og handling, Koran og sverd.”

Enhver religion har et mildt og kjærlig hjerte, fremhevet Henrik Wergeland. Det er sant, også når det gjelder islam. Men Allah har jo ikke særlig koselige talsmenn her på jorden, skrev Ulf Andenæs i kommentaren ”Når troen skremmer”, Aftenposten 26.02.09: ”Khomeini som kjeppjaget annerledes tenkende og utstedte drapsordre på Salman Rushdie; talibanerne, kvinnetukterne; terroristene; de som pisker og steiner; æresdreperne; de som brenner norske ambassader for Muhammed-tegningens skyld; Bin Laden og nå den åndelige leder al-Qaradawi som sier at Hitler iverksatte Guds straff mot jødene.”

Hva bunner det meste av vår fremmedfrykt i? Hva vet vi, men farligst for det kulturelle mangfoldet synes Siv Jensen og Frp å være. For som somaliske Amal Aden, pseudonymet bak boka ”Se oss”, sa til Aftenposten 6. ds.: Frp er dessverre eneste parti som tør si sannheten om integrering i Norge.

Representanter for Det muslimske brorskapet i Egypt deltok 7. oktober i år på et seminar sponset av vårt Utenriksdepartement (UD). Samtalen fant sted på Universitetet i Oslo. Brorskapet har alltid fornektet Holocaust. I forkant av seminaret kringkastet tv-kanalen Alaqsa en tale av den internasjonalt kjente saudiarabiske forkynneren Muhammed Al-Arifi til en gruppe islamister i Gaza. Alaqsa er styrt av Hamas, den palestinske grenen av Muslimbrødrene, som også har utryddelse av jødene på sin nåværende agenda.

Talen ble sendt på en rekke kanaler verden over. Al-Arifi forkynte et fremtidig internasjonalt holocaust mot jødene. Mulig utryddelse var knyttet til profeten Muhammed profetier og dagens situasjon: USA er i ferd med å gå under; den muslimske verden jubler; Israel mister dermed sin eneste reelle støttespiller; staten står lagelig til for å bli utslettet. I seg selv ikke overraskende fra en bevegelse gjennomsyret av antisemittisme. Men en ting er å omgås politiske partier og bevegelser i den beste hensikt å snakke dem til rette (ref: Norge anerkjente alene Hamas som ledere for palestinerne; norske fredssamtaler med Kommunist-Kina siden tidlig nittitall). Men bruken av begrepet internasjonal (les: verdenssamfunnet) burde omsider fått UD til å reflektere nærmere over hvem man omgås, skulle man tro. Men nei, heller ikke denne gangen:

Dette er et spennende seminar med sentrale personer fra viktige moderate islamske partier og bevegelser, sa politisk rådgiver i UD, Gry Larsen (Ap), da hun ønsket deltakerne velkommen. Hvor politisk blind går det an å fremstå, selv med de beste hensikter, overfor et varslet folkemord fra «moderate» islamister?

Jødehatet utviklet seg i Europa gjennom et par tusen år. Det førte til at stater i nord og sør, øst og vest deporterte jøder inn i nazismens forbrenningsovner da anledningen bød seg. Da Holocaust kom for en dag, gikk antisemittismen under jorden. Ettertiden viser at reaksjonen høyst sannsynlig var for skams skyld. Jødehatet hadde lenge før Hitler levd intenst i den muslimske verden. De siste 20 årene, og særlig etter Irak og Afghanistan, har disse umenneskelige forestillinger boblet opp til overflaten utenfor den totalitære islamske verden, i vest anført av europeisk venstreside rørt sammen med et vedvarende hat til USA.

Det er riktig og nødvendig å kritisere staten Israel for elendigheter i Midtøsten, men kritikken har vært udiskutabel ensidig. De langvarige angrepene på Israel har muliggjort et skinn av antisionisme. I det dunkle lyset har groteske konturer av antisemittismens ansikt uvegerlig dukket fram. En utvikling norsk venstreside og tilknyttede organisasjoner, herunder islamske, må ta ansvaret for. I europeisk sammenheng har EU-kommisjonen for lengst advart mot og konkludert de antisemittistiske faresignalene. Når islamske forkynnere fisker åpenbart etter verdenssamfunnets lavere instinkter (domstol) i forhold til Israel og jødene, burde bruken av Holocaust som agn vekke massiv avsky. Fraværet av sterke reaksjoner i Norge generelt, blant norske intellektuelle og fredselskende venstresosialister spesielt er egnet til å forundre – eller er det historien som gjentar seg?

Sosialismen ble satt ut i livet gjennom oktoberrevolusjonen i 1917. Den skulle frigjøre mennesket i øst, utvides til Atlanterhavet og senere bergta resten av verden. Etter 1945 okkuperte Stalin statene øst for den senere Berlinmuren. Sovjetunionen kollapset i 1989.  ”Frigjøringen” i ettpartistaten hadde utslettet om lag 60 millioner egne innbyggere.
Det skjedde med skytevåpen, fengsling, deportasjoner, tortur og sult. Kilder: FN-organet  ”Human Development Report, 2002; Lethal Politics; Soviet Genocide and Mass Murder since 1917, 1990, og Death by Government, 1994, fremforsket og forfattet av Rudolph J Rummel. Massemordene er utdypet i biografien STALIN, Simon Sebag Montefiore, Cappelen, 2003.

1900-tallets andre store sosialistiske eksperiment lever i beste velgående. Kommunist-Kina tok sats under Mao. Frem til 1989 hadde ettpartistaten lagt om lag 35 millioner gjenstridige innbyggere seks fot under rismarkene, langt de flest under Mao-regimet. Metodene hadde Mao tilegnet seg fra Stalins terrorvelde. Kilder: FN organet Human Development Report, 2002; China’s Bloody Century: Mass murder since 1900, 1991, Rummel. Grusomhetene er lett tilgjengelig i biografien MAO, Den ukjente historien, Jon Halliday, Gyldendal, 2005.

Kommunist-Kina har okkupert Tibet siden 1950. Norsk venstreside har aldri reist særlige innvendinger; lydløst jo lenger til venstre man skjuler seg. Tausheten hviler som en skam over den manglende entusiasmen for det under tibetanske folket. Saken bringer oss over til Midtøsten:.

I 1948 gikk Egypt, Irak, Jordan, Syria og Libanon til angrep på den FN opprettede staten Israel. Jødene klarte seg. Egypt marsjerte opp store troppestyrker mot Israel. Jødene følte seg truet, angrep og vant 1967 krigen, der også Jordan, Irak og Syria deltok. Egypt og Syria angrep Israel 1973. Israel klarte seg med et nødskrik. Hva hadde skjedd om jødene hadde tapt? Etter seksdagerskrigen i 1967 ble Fatah opprettet. Ledet av Yasser Arafat var målet å utslette Israel. Terroristen Arafat kom etter hvert på bedre tanker. Partene var nær en avtale i 1993. Men i 1987 hadde Hamas entret scenen. Khaled Mashal er Hamas’ øverste leder. Hans synspunkter fins i Hamas sitt charter av 1988. Det understreker at Palestina siden erobringen på 600-tallet er gitt muslimer for all tid. Charteret slår fast at enhver ikke-muslimsk fiende i område må opphøre. Derfor må den jødiske staten utslettes. Fordypning i problemstillingen kan søkes i biografien HITLER, Overmot og nederlag, Ian Kershaw, Historie& &Kultur AS, 2008.

De som ønsker det, må selvsagt kimse av at israelittene i seksti år har levd med trusselen om å bli utslettet. Men ingen kan ut fra historiske fakta benekte, at der kan henge en falløks over seks, syv millioner jøder.

Israel trakk seg helt ut av Gaza i 2005 og ødela israelske bosettinger i området. Som i 1993, da Hamas saboterte en mulig fredsavtale ved å terrorisere Israel med selvmordbombere, akkurat slik startet Hamas intens beskytning med raketter av israelske områder i 2005. Krigstilstander i lang tid korrumperer israelitter og palestinere. Okkupasjon, kontroll, død og materielle ødeleggelser utført av Israel skal fordømmes på det sterkeste. Likså nedbygging av palestinske områder. Men å pålegge Israel all skyld for fortidige og nåtidige grusomme tilstander området, er det stort sett bare norsk venstreside og muslimske flyktninger i Norge som gjør. Med unntak av den muslimske verden, har FN, Vesten og enkelte muslimske stater i regionen erklært at konflikten skyldes to parter; Israel og Hamas.

Jeg har kalt partiet Rødt ei skam for norsk politikk. DB kaller min beskrivelse av partiet Rødt’ ideologiske opphav for usannheter. Jeg tilføyer at 1900-tallets sosialistiske eksperimenter er en skam for en hvilken som helst bevegelse. Dag Bjørnefjell bør nå oppklare hvilke misforståelser han sikter til.

Men der nazismen måtte gi opp, kom Fatah og Yasser Arfat til i 1967. Hamas overtok etter den første intifada i 1987. Terrororganisasjonen er Irans forlengede arm i det indre middelhavet. Man kom jo ikke til Gaza og Vestbredden for å prate, men for å utslette jødene ved siden av.

Hvordan forstå at Erik Ness og Rødt Larvik støtter terrorister som i tjue år har proklamert folkemord? Partene er runnet av en ideologi med vold og undertrykkelse i grunnlaget. Sosialismen utviklet seg etter 1917 til kommunisme. Skulle ettpartistaten fungere måtte individet skoleres til en tone, takt og tro; individenes liv, tanker og bevegelser kontrolleres og kues. Hvordan var det mulig?

Regimene brukte terror uten sidestykke for å ”rettelede” folkemassene. Organisert marxist-leninisme avlivet i Sovjetunionen i perioden 1917-1989 om lag seksti millioner egne innbyggere. Hvor mange Kommunist-Kina greide i Mao-perioden er noe usikkert. Man anslår antallet til mellom trettifem og førtifem millioner. Massemordene er verifisert, bl.a. i FN-organet Human Development Report, 2002. ”Avvikerne” kvittet man seg med ved nakkeskudd, massehenrettelser og rett og slett ved å sulte folk i hjel. Det var disse diktatorene Ness og Rødt sine forgjengere tok så inderlig i hånden.

Hvorfor i det hele tatt terpe på uhyrlige fakta? Vel, Erik Ness og Rødt, politisk lommerusk, har fortsatt ettpartistaten som ledemotiv. Og hvem har sagt at historien ikke kan gjenta seg? Godt belagte fakta viser at de røde villfarelsene utlagt mellom permer av Karl Marx førte til utenkelige grusomheter mot mennesket. Det filosofiske utgangspunkt for å forstå hva en slik politisk ide kan føre til, er forenklet erkjennelsen om at mennesket er unikt. Vi er individer med mangeartede behov, følelser, ønsker, drifter, egenskaper. Mange slike mennesker fungerte ikke på Rødt sitt drømmeteater. Mangfoldet måtte undertrykkes, kues og av nødvendighet drepes for å fullende staten.

Nå, vi tror jo ikke så galt om marxist-leninisten Erik Ness og Rødt Larvik. Etter 1989 har man jo agert som gråtekoner over eldreomsorg, bedre veier og fulle barnehager. Men Ness, partiet, det politiske idegrunnlaget og de fallerte politiske instinktene bør likevel springe oss rett inn i øynene: Vi forsvarer Israels rett til eksistens, men ser klart at israelittene i noen tilfeller bruker uakseptable metoder for å kontroller palestinerne. Dette er to sider av en sak, der ansvaret for dagens tilstand må tas av begge parter, men:

Den ”lille” forskjellen ligger i at Hamas ønsker å utslette Israels sju millioner innbyggere. Trusselen har israelittene levd med siden 1947. Å forstå Erik Ness og Rødt Larvik sin støtte til et varslet folkemord må hovedsaklig søkes i europeiske og norske partifellers like uforståelige hyllest til Sovjetunionen og Kina. Vrangforestillinger som ble like uforklarlig når Ness sine gamle partifeller kom fra østerled, og opplyste folket om at vestlige demokratier ikke var til å leve i.

Av grunner nevnt har Rødt negativ innflytelse på vår politiske arena. Folket har for lengst gjennomskuet partiet. Ei fanatisk sekt begravd til anklene i sine politiske ideers blinde og brutale fortid. Annerledes kan ikke støtten til et varslet folkemord forklares. Å sammenligne norsk motstandsbevegelse med Hamas gjør Erik Ness og Rødt til ei skam for norsk politisk håndverk

Norge vårt Norge! Blendahvitt. En ny norsk sosialisme skulle redde verden, lød budskapet i rødt fra partiformannen. Men hva skjedde? Kampflyene ble amerikansk. NATO er vår trøst om Russland skulle gå av hengslene. Afgahnistan skal trappes opp. USA vår nærmeste allierte om alt annet skulle gå galt. CO2 utslippene i Norge øker. Miljøet forverres. Olje og gass vil strømme opp av havet fra Vesterålen og til Nordpolen om ikke lenge. Integreringen i EU fortsetter med uforminsket styrke. Erik Solheim handler utslippskvoter for å redde partiets ansikt og resten av verden…

Finanskrisen  skulle gi regjeringen opptur på folkebørsen. Velgerne lot seg ikke imponere. Hvem som helst kunne jo oljet norske banker og fallert industri. Og reddet halve Afrika, Kommunist-Kina og Latinamerika fra miljøkatastrofer med noen oljefat iskreppa…

Snart er det plass til alle barn i institusjoner. Abort, p-piller og angrepiller sørge for at pågangen ikke blir for kostnadskrevende i fremtiden. Våre kommende konsumenter. Men ikke våre gamle. Veldig mange går for lut og kaldt vatn med stø kurs for den siste hvile. Brukt og kastet. Deler av Norge henger og slenger på sosialismens hengsler. Bare SV sjøl har ikke skjønt det…

…og keiserens mest gullskimrende klær – oljefondets kunstige verdier som skal befri fremtidens overforbrukssamfunn fra fattigdom – når faller de av for godt…

Hvitsnippsosialisme, hva annet?