Husfilosofen

Hva fanden gjør vi nå, tenkte nestformann og marxist Lysbakken. Vi må jo komme disse stakkars forfulgte OL-kineserne til unnsetning. Løsninger, mann, kom med løsninger! Og løsningen kom. Eller skal vi si at partiet hadde noe i bakhanda. SV synes nemlig å ha en forkjærlighet for forrædere av kaliber Arne Treholt. Partiformann, ring advokat Heffermehl etablert motstandere av staten Israel. Hva? Jo visst! Vanunu er klar! Venter bare på invitasjon. Så, i stedet for å være nødt til å kritisere kinesisk systematiske brudd på menneskerettigheter, anklaget Lysbakken Norge og Høyre for overgrep mot en israelsk forræder.

SV har siden nedkomsten på sekstitallet vært mot vold, mot militærmakt, etter hvert mot Israel, mot NATO, mot USA og EU og det meste av hva folket har vært for. Demokratienes innflytelse i verden har utviklet store liggesår på venstresiden. USA og Israel står for alt det som er vondt og leit i verden. Kommer representanter for disse landene på statsbesøk, tramper rampen i gatene og knytter never utenfor ambassadene. Kommunist-Kina og terrororganisasjonen Hamas derimot? Ut med løperne, her kommer ofrene!

Ligger det ikke noe autoritært i slike politiske holdninger? Kritisere demokratier og demokratiske institusjoner sønder og sammen, mens diktaturenes rolle forbigås i stillhet om det så spruter blod og hjernemasse ut av den fra teverutene? Ligger det i grunnlaget at akkurat som nazistene diktet opp en historie om at forfedrene var et germansk folkeslag, som hadde åpenbart sivilisasjonen for våre øyner, så hadde Lenin en storslagen drøm om et Europa bestående av sosialistiske stater. Nå gikk det i vasken selv om europeisk venstreside applauderte av all kraft. Men akkurat som nazismen spilte sosialismen fallitt. Menneskene er jo for det meste egennyttige vesener. Fellesnyttens diktatur, den forvrengte forestilling om at alle mennesker kan bøyes over en lest, knakk derfor tvers av over den demokratiske mur i 1989.

Sosialismens vidunderlige verden, som kommunisme utviklet seg fra, har ikke bare vist særlig evne til å undertrykke. Den avlivet også minst hundre millioner innbyggere i Kommunist-Kina og Sovjet-Unionen. Derfor måtte sosialismen gå i dekning. Norge ut av NATO og USA ble tonet ned utover på nittitallet. Bedre eldreomsorg, barnehager, skoler og fattigdom ble nye fargeklatter i venstresidens språk (språkbrukssituasjoner avler språk). Men sosialismen er ikke verd mer enn en håndfull. Tilhengerne som SV er frekk nok til å identifiserer sin politikk med som ”folket”, teller ikke mer enn om lag seks prosent. Burde sosialismen heller blitt til en saltstøtte?

La oss ikke glemme hva USA gjorde i Latin-Amerika! Husk Vietnam! La oss ikke glemme hva Israel har gjort mot palestinerne! Men glem for all del hva verdens største diktatur har påført sine innbyggere av lidelser. Glem Tibet! Glem Lenin! Glem Stalin! Glem Sovjet-Unionen! Glem diktaturet Vietnam! Nord-Korea som sultet over to millioner innbyggere til døde på nittitallet! Glem at over en milliard muslimer styres autoritært, familiært og totalitært. Glem at sosialismens idé på sitt ypperste tok livet av minst hundre millioner mennesker …egne innbyggere.

Nå gjelder det Vanunu, folkens! En enkelt landsforræder dømt etter demokratiets strengeste lover.  Men hvorfor ikke den fengslede systemkritikeren Hu Jia?

Tja, si det…

Nordmenns forbruk belaster miljøet like mye i dag som for tjue år siden, slår de rødgrønne seg på brystet med. Konklusjonen er utledet i en rapport fra Vestlandsforskning på bestilling fra Barne-og likestillingsdepartementet og Miljøverndepartement, ØP/ANB-NTB 27.ds..

Kan det være sant at det norske økologiske fotavtrykket ikke er dypere enn det var i 1987?

Professor Hans Chr. Bugge arbeider med nasjonal og internasjonal miljørett med hovedområder som forurensningsspørsmål, vern av biologisk mangfold og arealplanlegging. Han er styreleder for Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. Bugge var rådgiver for Gro Harlem Brundtland i hennes arbeid som leder av Verdenskommisjonen for miljø og utvikling. Arbeidet munnet i 1987 ut i Brundtlandrapporten. Det sentrale budskap var at vi måtte få en utvikling, som imøtekom dagens behov uten å ødelegge kommende generasjoners muligheter til å dekke sine behov, bedre kjent under begrepet ”bærekraftig utvikling”.

Men hvor bærekraftig kom utviklingen til å bli etter 1987?

I 2002 rettet professor Bugge et kritisk blikk på utviklingen i Norge. Siden 1987 hadde vårt bruttonasjonalprodukt (BNP) økt med over førti prosent. Dette var vesentlig høyere enn gjennomsnittsveksten både i andre industriland og i verden som helhet. Livsstil og forbruksmønster hadde ikke akkurat endret seg i den retningen Brundtlandkommisjonen anbefalte! Siden 1987 hadde personlig forbruk økt med over tretti prosent. Avfallet fra dette forbruket hadde økt med ca. femti prosent i samme tidsrom, altså mer enn BNP. Forholdet plasserte Norge på topp i verden når det gjaldt husholdningsavfall per innbygger.

Tyder dette på miljø status quo?

Transport, største statlige avgiftsku, er viktig for landets økonomi og vår daglige velferd, men forurenser, støyer og ødelegger natur. I 2002 hadde personbiltrafikken økt med minst tretti prosent. Vi kjørte mange flere mil per dag enn i 1987 samtidig som støtten til offentlige transportmidler var halvert. Utslipp av klimagasser hadde økt jevnt og trutt de siste ti årene.

Baklengse økologiske fotavtrykk ble også registrert innenfor forvaltning av biologiske ressurser. Gytebestanden av flere viktige fiskeslag lå under føre-var-grensen. Oppdrettsnæringen medførte store miljøproblemer. Laksen hadde forsvunnet fra om lag femti vassdrag, og var vesentlig redusert i mange andre; flere sjøfugl arter langs kysten vesentlig redusert.

Den økonomiske veksten, konkluderte OECD, hadde skjedde på en slik måte at miljøvirkninger og ressursforbruk bare fortsatte å øke. Det gjør den fortsatt. Rapporten Økologisk utsyn/Framtiden i våre hender (Internett), meddeler voldsom forbruksvekst i 2006. Det private forbruket bare øker. Samtidig er oljeinvesteringene hundre ganger større enn støtten til fornybar energi og energisparing.

Vi konstaterer at rapporten fra Vestlandsforsk ikke stemmer med faktiske forhold – verken i 2002 eller 2006. Modellens variabler må være riv ruskende gale – eller også snakker vi om et realt bestillingsverk av vår rødgrønne regjeringen. Hva forsøker regjeringen seg på? Jo, skape inntrykk av at man er riktig så flink. Det stikk motsatte er altså tilfelle.

Samtidig minner vi om at Gro Harlem Brundtlands ”bærekraftig utvikling” er akkurat hva den gir seg ut for: Bare en langsommere måte å avlive Moder Jord på.

Norge må for all del fremstå ufarlig, bestemte utenriksminister Jonas Gahr Støre, han tok inn på et hett terrormål i Kabul uten tilstrekkelig sikring. Fremgangsmåten må ha vært drøftet med og godkjent av statsminister Stoltenberg. En feilvurdering som burde fått mye større konsekvenser for Regjeringen enn tilfellet Manuela Ramin-Osmundsens selskapsløgner.

Stoltenbergs andre regjering kom til makten ved SV. Var det et feiltrinn på bekostning av ønsket om makt? Teoretikeren Stoltenberg er jo ”utdannet” yrkespolitiker og trives best aller øverst. Ny ”uheldige” saker der manglende dømmekraft hefter ved regjeringssjefen, kan fallet komme til å medføre langtidsskader for en allerede svekket statsminister.

Aps venstreside kom bedre til sin rett da SV dreide Stoltenberg II mot venstre. Partiet fikk enda større konsesjoner for å bedrive forsvars-, sikkerhets- og utenrikspolitikk enn man kunne frykte. Med ett visst unntak for forsvarsministeren, er det SVs talsmenn som nesten daglig kommenterer disse saksområder i mediene.

Det siste utspillet er at SV ”ikke er fornøyd med norsk forsvar”, om noen skulle være i tvil om det. Man vil derfor satse på heimevernet, står det i Aftenposten (NTB) 14. ds.. Du vet han overvektige med marsjstøvler, plombert AG i skapet og full jobb ved siden av. Lytt på radio, og kom så fort du kan! Men hvem hører på radio i våre dager. Heller er det ikke enkelt å ta seg frem på norsk veistandard og ensporet jernbane. Til overmål kan halve styrken være på ferie eller week-end-shopping i europeiske storbyer hvis alarmen går. Mens de hjemmeværende havner i promillekontroller på vei i krigen. Skulle den skje en lørdag morgen i grålysningen.

Ja visst føler man trang til å harselere! Minipartiet SVs gamle drøm om Folkeforsvaret kan bli en realitet. Hvor er Ap, ryggraden i det norske NATO-medlemsskapet? Sjøforsvaret skal fornyes i samme ånd. Vekk med flere fregatter. Hurtiggående MTB’er, glimrende taktiske fartøyer, skal selges. Kunne SV ha redusert hastigheten på disse våpnene til det halve og kostnadene med to tredjedeler, ville de passet utmerket mellom bakkar og berg. Derfor må vi satse på Kystvakten – særlig kjennetegnet ved den ensomme truende kanonen på fordekket – for å sikre olje-, gass- og fiskeressursene og norsk territorium, sier SVs talsmenn til NTB.

Hva skal vi tro om regjeringens dømmekraft? Kystvakten må i år reduseres med fire fartøyer. Halvparten av den gjenværende formidable ”krigsmaskinen” består av slepebåter, snurpere og innleide sivile fartøyer (passer i et folkeforsvar) fra sunnmørsrederiet Remøy Shipping. Pluss sju nye helikoptre med heis og eldgamle Orionfly som flyr på to motorer for å spare bensin. Til sammen helt ute av stand til å stanse så mye som en gammel rustholk av en russisk tråler på ulovlig fiske i Barentshavet.

Snakker vi her om svekket dømmekraft av en ganske annen og alvorligere karakter enn feilvurderinger av udugelige ministrer? Nei, ikke når det gjelder SV. Partiets bakenforliggende motiv er å presse Norge ut av NATO. Partiet ble dannet på 1960-tallet med denne ene hensikt. Nå jobber man intenst for å svekke norsk NATO-innsats ute, Afghanistan, og samtidig redusere norsk forsvarsevne hjemme for å gjøre oss til en klamp om NATO-foten. Svensk flykjøp, og nordisk sikkerhets-og forsvarssamarbeid (utenfor EU) det del av samme strategi.

Hvilken fremtidig plattform ser SV? Jo, et tettere samarbeid med det autoritære Russland. SVs visjon om Norge som fredsnasjon er ikke forenlig med den rollen Norge spiller i NATO, står det i partiets partiprogram. SV er for norsk utmelding av NATO. Derfor er målet å nå frem til et nordeuropeisk forsvars-og sikkerhetspolitisk fellesskap med Sverige, Finland og Russland, står det i partiprogrammet av 2005. Her fins ikke den minste betenkelighet etter russernes av mange kalt folkemord i Tsjetjenia.

Stoltenberg måtte av nødvendighet gi SV en finger med i forsvars-og sikkerhetspolitikken. Han kunne ellers risikert å miste sitt maktgrunnlag om SV trakk seg ut av Regjeringen. Spørsmålet er hvor langt Stoltenberg vil slippe SV og venstresiden i eget parti.

Vil regjeringssjefen og Gahr Støre, som jo lenge ble betraktet som en sterk Ap-mann, vise sviktende dømmekraft i noe som virker som undergraving av norsk forsvarsevne? Tilfellene Kabul, Ramin-Osmundsen og forsøket på å sikre en venn toppstillingen i A-pressen blir i så fall for småtterier å regne. Norges omdømme svekkes ytterligere i det vestlige samarbeidet. Det vil i en gitt situasjon falle tilbake på ikke bare statsminister Jens Stoltenberg, men også Arbeiderpartiet.

SV og Aps venstreside er erklærte motstandere av NATO, USA og EU. I deres regi peker norsk forsvars-og sikkerhetspolitikk tilbake på mellomkrigsnivå. Også røster fra et stadig mer radikalisert LO høres fra denne folden. Merkelig nok har landet også en forsvarssjef som lydig effektuerer regjeringens budsjettforslag. Ledere i så viktige stillinger ville for lengst trådt tilbake når ”bedriften” de ledet sakte, men sikkert ble gjort udyktig.

Hvor langt tør Jens Stoltenberg trekke Norge ut av et vestlig samarbeid, som jo emnet seg under britisk beskyttelse så langt tilbake som 1. verdenskrig?

Jens Stoltenberg utnevnte Manuela Ramin-Osmundsen til barne-og likestillingsminister. Det må stilles svært strenge krav til personlig egnethet for de mest ansvarsfulle stillinger i landet. Slik var det naturlig å stille spørsmål ved Ramin-Osmundsen som medlem av regjeringen. Hun måtte en tid før utnevnelsen gå fra stillingen som sjef for UDI. Permanent oppholdstillatelse var gitt til en gruppe nordirakere. Det var overveiende sannsynlig at hun hadde bidratt til å omgå politiske retningslinjer. Hun hadde jo arbeidet tett på sin forrige sjef, Terje G. Nordby. Kjente altså Ramin-Osmundsen til forholdene, noe det jo er all grunn til å tro, manglet hun dømmekraft og tilla hun seg betydning langt utover definert ansvarsområde.

Det blinket altså rødt lys. Likevel plasserte statsministeren Ramin-Osmundsen i en enda viktigere stilling. Tjuesju kandidater til ombudsstillingen ble redusert til to – Ida Hjort Kraby og Reidar Hjermann. Pussig nok falt valget på Hjort Kraby. Hjermann ble sparket, og juristkollega og omgangsvenn Hjort Kraby i et seksten års gammelt nettverk innsatt. Med UDI-skandalen in mente avslørte Ramin-Osmundsen på nytt svake lederevner og utilslørt maktmisbruk. For første gang ble et barneombud – og sogar et meget dyktig – avsatt etter bare fire år i jobben.

Mangel på dømmekraft i sakens anledning hefter også ved regjeringssjefen. Vurderte han Ramin-Osmundsen mer ut fra hudfarge enn evnen til politisk medspiller? Hun var jo novise i politikken. Var det sitt politiske testamente statsministeren tenkte på? Se, det var jeg som tok inn den første “innvandrer med mørk hud” i en norsk regjering! Akkurat som Gros ”det er typisk norsk å være best”. Jo, akkurat det tror vi var viktigere for Stoltenberg enn “glippen” Ramin-Osmundsen. Hva folket måtte mene har jeg som statsminister makt til å neglisjere.

Jo, makt har alltid korrumpert. Til Dagsrevyen den 12.ds. gav Stoltenberg en uforbeholden støtte til sin minister. Det måtte han gjøre. Men står statsministeren til troende? Stoltenberg forsøkte selv (sammen med utenriksministeren) å få ansatt sin venn og partifelle Jan-Erik Larsen som sjef for A-pressen. Det betyr at enkelte politikere som tar makt for gitt lettvint, lar vennetjenester overskride konstitusjonelle spilleregler. Det er liksom slik det skal være på toppene. Nettverkene styrer i kulissene, et demokratiproblem.

Store ego vokser når de dyrkes i rampelys. I dag trer dette tydelig frem i toppolitikernes og -byråkratenes talemåter: Jeg har tenkt det, jeg har besluttet det, jeg vil det, jeg skal ordne det, jeg skal gjøre det, det skal jeg ta meg av, jeg skal fikse ditt og jeg skal gjøre datt. Kollektive bevissthet og ydmykhet i forhold til folket man skal tjene og organisasjonen til rådighet er trengt helt i bakgrunnen. Er dette superjeget uttrykk for at enkelte miljøer opererer i et vakuum der makt tas for gitt?

Manuela Ramin-Osmundsen drives nå fra nye opplysninger til stadig nye sannheter om venninneforholdet til Hjort Kraby. Eller fra usannhet til usannhet. Ripene i lakken til statsminister Jens Stoltenberg er i ferd med å bli kraftige bulker. Det må han gjøre noe med. Går en sterkt svekket Ramin-Osmundsen av, dersom hun har løyet om sitt forhold til Hjort Kraby, hånd i hånd med sitt nyutnevnte barneombud i løpet av noen dager? I så fall viser statsministeren handlekraft, men også blir det tydeligere at han manglet dømmekraft i tilfellet Ramin-Osmundsen.

Valget blir særdeles vanskelig.

SV er et lite parti. I dag om lag seks prosent, altså enda mindre enn valgnatten 2005. Det ble klart at folk hadde liten sans for SV. Mange angret seg. Sosialisme i praksis ble jo menneskehetens største ideologiske og moralske nederlag på 1900-tallet. Hva gjør vi nå, partikamerater? Ved hjelp av et par historieløse mannsaldrer greide man, på grensen til antisemittisme fordekt som antisionisme, å skape økende antipati mot jødene generelt og Israel spesielt. Altså boikott Israel! Men sosialistene hadde feiltolket. Folket var ikke på partiets side likevel.

Mens SV intenst har fordømt Israel i mange år, valfarter man til Kina. Der gjør man taktfaste retoriske knebøyninger om menneskerettigheter med et regime – eller sosialismens ideologiske bunnfall om man vil – som i løpet av femti år har okkupert og utslettet tibetansk kultur. Kina der menneskene i stor grad er rettsløs. Kina som ubarmhjertig forfølger kritiske røster. Kina som henretter flest mennesker. Kina som raskt har utviklet seg til imperialist i Afrika (og på vei inn i Latinamerika). Kina som med sine store oljeinteresser i Sudan, har medvirket til (gjennom Sikkerhetsrådet) å hindre vestlige FN-styrker i å begrense folkemordet i landet.

Hva hadde SV sagt om det var Israel og ikke Kina som skulle arrangere sommer-OL?

Kinas ”kapitalisme” har gjort landet til verdens verste forurenser. Ingen tør mukke mot dette totalitære regimet av frykt for sviende økonomiske represalier. Det gjelder ikke minst de rødgrønne. For å gjøre seg ekstra lekker hos kineserne kjøper derfor finansminister Halvorsen klimakvoter (les: miljøsvada) for et par, tre milliarder gjennom å delta i finansiering av et vannkraftverk. Vanntilførselen er sikret ved bygging av demninger som har oversvømt landskap og landsbyer, og revet vekk næringsgrunnlaget for tusenvis av kinesere.

SV jublet da Stortinget i 2004 vedtok, at oljefondet ikke skal investere i selskaper som medvirker i uetiske handlinger, som korrupsjon, brudd på menneskerettighetene eller alvorlige miljøødeleggelser. Halvorsen deltar for første gang på den prestisjefulle konferansen «World Economic Forum» i den sveitsiste alpelandsbyen Davos. Der skal hun snakke om det norske oljefondet til 2500 av verdens mektigste og rikeste.

Skal vi tippe at partiformannen i SV ikke foredrar på kinesisk.

Betegnelsen opprørere brukes konsekvent om Taliban og al-Qaida i alle store og mindre norske medier: Aftenposten, Dagbladet, VG, Dagsavisen, Nettavisen og selvsagt NRK. Spørsmålet er om terror fortjener en slik betegnelse.

Opprør kan selvsagt skje mot alle typer regimer. Men avhengig av regimets posisjoner og intensjoner i forhold til opprørets målsettinger, må det skilles mellom motstandskamp for å bedre situasjonen til stater, befolkningsgrupper og enkeltmennesker, motsatt tilstander utviklet til skrekkvelder der sivilbefolkningen utsettes for utstrakt bruk av former for blind vold i den hensikt å undergrave utvikling mot demokrati og menneskerettigheter.

Taliban og al-Qaida består av ideologiske fanatikere på høyde med Hitler, Stalin, Mao og Pol-Pot, skal vi feste lit til hva som er sagt og skrevet. Det er den viktige grunnen til at NATO befinner seg i Afghanistan med et FN-mandat i ryggen. Hvorfor går så terroren i Afgahnistan under betegnelser opprør og aktivisme?

På hjemmebane er NATO. ISAF og USA hovedforklaring. Redaksjoner med svært lite til overs for USA i alminnelighet og amerikanske presidenter i særdeleshet, Aftenposten inkludert, har gjort disse partene til metafor på tilstandene i Afghanistan. Verre og verre, er omkvedet (mens norske soldater kommer hjem og forteller noe annet). Ved å oppgradere terror til legitimt opprør og aktivisme, kommer selvsagt NATO og USA i et dårligere lys: Folk kon forledes til å tro at “opprørerne” sloss for noe bedre en hva FN står for.

Norsk politisk venstreside med SV i front har siden invasjonen i landet, uten å ta hensyn til FN som jo ellers er deres ledestjerne, arbeidet intenst for å få Norge ut av Afghanistan, undergrave vår rolle i NATO og skape splid i organsiasjonen. Vi snakker om ideologisk forvillelse som lukker øynenen for om Talban inntar Afghanistan på nytt bare NATO går i oppløsning.

Det mediale presset har smått om senn festet et inntrykk av at den miltære innsatsen må reduseres til fordel for fredelig infrastrukturbygging. Taliban vinner fotfeste, skal vi tro fredsforskere, som selvsagt ikke er krigsforskere. Derfor må NATO grave seg ned, sier man, og satse på å “stabilisere” afghanerne. Men det viser seg, at samtlige bistandsorganisasjoner føler seg utrygge. Skoler og annet arbeid for å bygge landet blir i økende grad utsatt for terrorangrep. Organisasjonene her sett nødvendigheten av NATOs tilstedeværelse. Det siste Taliban ønsker seg er jo en befolkning med skoler, nok vann, strøm, mat og trygghet for de fleste. Defensiv krigføring i Afghanistan vil uvergelig medføre ennå større muligheter for terroristene til å vinne frem. I stedet må det militære engasjementet økes betraktelig – samtidig som ressurser til infrastruktur prioriteres mye høyere enn til nå.

Mediene må sette al Qaida og Taliban inn i sin rette sammenheng. “Opprørerne” og “aktivistene” er grupperinger som systematisk har tatt i bruk grufulle metoder for å vinne posisjoner i Afghanistan, der de på nytt kan systematisere vold og undertrykkelse på befolkningen. Politikere, fredsforskere og medier kaster blår i øynene på oss så lenge terroren i Afghanistan og andre deler av verden gis karakter av motstandskamp, opprør og aktivisme. Det gjelder ikke minst når terroren påberoper seg Islam, og setter muslimer verden over i et stadig dårligere lys.

Det palestinske folket valgte Hamas. Bortsett fra SV diktert utenrikspolitikk, frøs FN, stormaktene og andre vestlige demokratier forholdet til Hamas. Etterpå har Fatah og terrororganisajonen drept hverandre jevnt og trutt. For et par dager siden skjøt Hamas sønder og sammen feiringen av Arafat. Ble fort borte fra medialederne i Norge, men fant saken omtalt i Bygdeposten for Øvre Eiker, Krødsherad og Modum.

Tilslutningen til Hamas’ valgseier har stilnet fra regjeringshold. Partiet SV har krøpet i skjul. Selv Kåre Willoch er taus. Norske medier med NRK-folkekanalen i spissen har senket tausheten over det palestinske folket, Gaza og Vestbredden. Er det fordi Hamas har vist ansikt? Når man dreper sine palestinske brødre med kaldt blod, så står terrororganisasjonen til troende om å utrydde arvefienden Israel når høvet byr seg? Og er Fatah et hår bedre? Ja, selv det fredelige palestinske folket valgte jo en terrororganisasjon med programfestet massemord på det israelske folket.

Boikotten av Hamas går selvsagt utover palestinerne. Å plassere palestinerne i offerrollen har vært selve nøkkelen til å utvikle førkrigs-antisemittisme fordekt som antisionisme fordekt som legitim kritikk av Israel. Norske medier med NRK i spissen har greid å fremstille Israel som terrorstaten som dreper palestinske kvinner og barn for fote. Hamas, Syria og Iran må ha gnidd seg i hendene i mange år. Har våre mediale redaksjoner omsider erkjent forholdet, utviklingen på Vestbredden og i Gaza tatt i betraktning, at Hamas sikter mot en rendyrket shariastat i området? Og at det slett ikke noe et sekularisert Fatah ønsker?

Umulig å ta stilling. Best er å legge ballen død. Slik unngår regjeringen og andre som har lovprist Hamas’ politiske lederskap å fremstille Hamas i et dårlig lys vel vitende om fremtidig religiøs-politisk undertrykkelse i system. Og å forklare Hamas som terror vil jo sparke beina under tusenvis av sendetimer og avissider, der man hyllet Hamas som den endelige løsningen for det palestinske folket. Derfor exit Hamas, Gaza og Vesbredden i påvente av, at israelene blir lei av Hamas sine raketter og valser ned et terrorrede eller to.

Men det kan ta tid for Hamas å nedkjempe Fatha. Og et blodbad vil sette punktum for terrororganisasjonens posisjon selv innenfor norsk venstreside, der man ganske sikkert biter negler for tiden. Derfor er fokus flyttet til Afghanistan. Der bedriver Norge og NATO aggressiv angrepskrig mot folket, i følge SV med ubegrenset taletid i NRK. At partene er der med FN-mandat, unngår man behendig å problematisere. Det er nemlig særlig vondt å bite seg selv i halen.

I mens kan Israel lene seg tilbake og la Hamas ødelegge sitt eget renomme – med tause norske medier på sidelinjen.

Jens Stoltenberg gikk på Steinerskole. Han kan minst like lite om den norske enhetsskolen som barnehageonkel Øystein Djupedal. Det samme gjelder en lang rekke statsministrer og kunnskapsministrer. Alle med større og mindre ansvar for middelmådigheten norsk skole. Den som blant annet skulle tuftes på lov om tilpasset opplæring. Alle skulle innom. Alle skulle bli like flinke. I stedet økte kunnskapløsheten.

Hvorfor har loven vært systematisk brutt siden den så dagens lys? Lærerne har sviktet! Lærerne er ikke flinke nok! Lærerne har ikke lang nok utdannelse! Lærerne, lærerne!! Fy!! Fy!!

Det har ikke vært vanskelig å forskyve ansvaret for elendigheter i norsk skole. Flinke elever, middelmådige elever og skoletaperne har jublet med åpne armer. Sammen med likesinnede opphav. Hvem har vel ikke ei høne å plukke med en eller annen lærer fra fortidige forhold?

Det er umulig for en enkelt lærer å bedrive tilpasset opplæring på tjue til tretti elever. Det burde først og fremst foreldre erkjenne. Vi lever i ei oppløsningstid. ”Ansvarlige” voksne hopper fra den ene sengekanten til den andre. Det er vanskelig nok å holde styr på et par, tre unger. Hvem tror du har størst konsentrasjonsvansker i timene; unger fra stabile hjem eller nervebuntene som kommer fra reserve mammaer eller pappaer? I mange klasser er femten, tjue, tretti prosent av elevene berørt av problematikken.

Heller ikke her finner du hele hunden. Bak begrepet integrering finnes i all norsk skole innvandrere fra en rekke nasjonaliteter som snakker mer og mindre dårlig norsk og barn med en rekke forskjellige psykiske og fysiske handikap. Den sosiale tanke er utmerket, men gjør lærerne til lovbrytere og skolen dårligere. Og har noen forøkt å drive tilpasset opplæring i klasserom uten annen ventilasjon enn åpne vinduer vår, høst og vinter? Særlig de siste par timene før dagens slutt? Ikke det, nei. Da skulle de herrer ministrer ta seg et kort vikariat i ungdomsskolen. Blant elever der puberteten kribler langt over knærne.

Apropos ungdomskoleelever og kroppssafter. Minst halvparten er fint lite interessert i skole. Her hjelper det ikke med tilpasset opplæring. Historie er noe dritt! Norsk er noe dritt! Tysk er noe dritt! Lærere er noe dritt! Til h… med hele skolen!! Man vil ut i arbeidslivet. Tjene penger til røyk og øl. Være frie. Før i tida var det i alle fall nevenyttige fag å ta seg til et par timer i uka. I dag har skolene ikke råd å kjøpe inn materialer til slikt. Heller ikke i barneskolen.

Yrkesskolen gruer de fleste til. Den ødela Ap-minister Gudmund Hernes. Den sprenglærde..

Nåvel, men i følge Djupedal og Stoltenberg har lærerne assistenter. Det blir to på tjue, tretti, ikke sant? Nei, igjen ren uvitenhet. Kommunene har dårlig råd. Som assistenter brukes ukvalifiserte. Helst ikke faglærte. Mange er tidligere skoletapere. Å arbeide i skoler og barnehager var siste utvei. Slik slipper politikerne unna med en tredjedel å betale. Er en lærer syk så slår man sammen to klasser. Det blir førti til seksti elever per lærer. Ofte uten assistent. Arven etter Kristin Klemet. Mer skole for hver krone. Eller var det helse?

Nå, det blir nesten det samme. Alle trengende får spesialundervisning. Men det er altså nok en sterkt modifisert sannhet. For ettersom integrering av alle typer elever øker, og skolen generelt er underfinansiert, så setter kommunene av stadig mindre penger til S-timer. PP-tjenesten som er kategorisk underbemannet, har streng beskjed om å vurdere særdeles grundig hvem som skal få ekstra hjelp. Ressurssterke foresatte kjemper i årevis for at ungene skal få etter evner og anlegg.

På toppen av elendigheten fjernet politikerne lærerautoriteten. Eleven skulle medbestemme undervisningsopplegget. Ny pedagogikk innførte ”klassesamtalen”: Tjue, tretti røster som det tar nesten halve timen å roe ned. Elever spaserer omkring i klasserommet. Vasker seg på hendene. Ligger med hodet på pulten. Sover. Leser i andre bøker enn fag. Sminker seg. Spiser. Drikker. Raper. Banner høyt. Sitter med ryggen til tavla. Uro i timene har for lengst spredd seg. VKI-elever skravler som kråkeflokker.

Tilpasset opplæring, slik loven foreskriver, er en umulighet. En skinnlov. Akkurat som det er en politisk skinnmanøver å beskylde lærerne for manglende oppfølging. En rå form for mobbing. Vel vitende om at slik undervisning aldri vil la seg gjennomføre. Uansett hvor mange år lærerutdanning. Dagens norske skole er ikke lagt til rette og mangler ressurser. Men budskapet går hjem i de ganske hjem når D. og S. uttaler seg:

Lærerne har skylda!

Ja, det kunne NRK fortelle i morgentimene. Akkurat som norske kommunister ble overvåket under den kalde krigen, slik blir vi overvåket i dag, påsto en muslimsk student. Problemstillingen reiser spørsmålet om det fins likhetstrekk mellom kommunismens mål da og islam tenkning om verden i dag og fremover?

Islams mål er verdensherredømme om det så tar tusen år, skal vi tro lederne. En maktutvidelse kommunister, fascister og nazister drømte om. Skadevirkninger er ennå merkbar på det afrikanske kontinent i ruinene av ettpartiregimene Sovjetunionen etablerte der. I dag rammes kontinentet av kinesisk nyimperialisme, skal vi tro Ny Tid. Kina deler ut milliarder til afrikanske stater. Hovedkrav er at mottakerlandene stemmer i samsvar med Kinas ønsker i FN og i tillegg forslandets yner  økonomiske vekst med ressurser. Det brukes kinesisk arbeidskraft, mens kinesiske handelsmenn fortrenger afrikanerne i de store byene, meddelte NRKs utsendte oss for en tid siden.

Kan utviklingen sees på som “forlengelse”  av den påtenkte Verdensmaoismen? På begynnelsen av 1960 informerte Mao sin indre krets om å utbre Mao Zedongs tenkning rundt omkring i verden. For å skape entusiasme delte Mao ut våpen, penger og bistand til stater i Afrika og Latin-Amerika, mens omlag 22 millioner kinesere døde av sult dette året (da Mao skaffet seg atombomben, betalte han Sovjetunionen med matvarer. 36 millioner kinesere antas omkommet av sult i den perioden).

Maoismen ble lansert under Lenins nittiårsjubileum i form av manifestet Lenge leve leninismen! Manifestet uttrykte, at det var uakseptabelt å fremme en fredelig vei til sosialismen. Skulle kommunismen ta makten, måtte det skje ved fysisk makt.

Norsk venstreside orienterte seg østover til langt inn på 1960-tallet. De mest hjernevaskede lenger. Skismaet mellom Mao og de sovjetiske lederne ledet den harde kjernen til Kommunist-Kina. Man ble fascinert av Verdensmaoismen. Den kommende norske væpa revolusjonen dro til Beijing. Selv i dag banker Lenin, Marx og den lille røde under blådressen på mange sekstiåttere, hevdet AKP-ml forfatteren Bjørn Nilsen i en av sine bøker. Imidlertid sto USA, NATO og gjenoppbyggingen av  Vest-Europa etter 1945 med Vest-Tyskland i veien for sovjetisk maktovertakelse vestover.. Kommunismen, enten den sprang ut fra 1917 eller Mao, begrenset seg etter hvert til en klikk “intellektuelle” som iherdig ventet på “den store friheten”. Den endte som kjent med, at omlag 13 0 millioner mennesker havnet i for tidlige graver i Sovjetunionen og Kommunist-Kina.

Terror redigert av ekstreme islamister skremmer oss og verden. Den dreper via skjulte grupper, men også i form av vel integrerte samfunnsmedlemmer. Er virksomheten ment som forløper til islamsk verdensherredømme (Hitler proklamerte sin visjon i en ølbule tidlig på 1920-tallet), må muslimer og andre som mistenkes for å utøve terror overvåkes. Akkurat som den revolusjonære bevegelsen i Norge etter 1945 og deres medløpere. I stedet for å så tvil om Norges demokratiske sinnelag, bør norske muslimer selv drive opp tempoet mot islamsk terror.

Alle norske borgere er i sin fulle rett til å rette søkelys mot urettferdigheter. Utsettes noen for ulovlig virksomhet, skal det påtales. Norsk etterretning hevder, at bare personer med mulig tilknytning til ekstreme islamske miljøer overvåkes. Det må norske muslimer akseptere. De som ikke befinner seg vel med at demokratiet prøver å beskytte seg mot forbrytersk virksomhet, står fritt til å forlate Norge. Et mulig reisemål kan og bør være familiære, autoritære eller totalitære stater som ivaretar interessen til omlag 1,3 milliarder muslimer i dagens verden

Vi er født på barrikadene. Det er der vi har tradisjon for å være, sa Oddny Miljeteig, leder av SVs skolepolitiske utvalg. Sant, bare at partiet ble født på feil barrikade. Den het Norge ut av Vest-Europa, Norge ut av NATO, vekk med USA. Man ville et sosialistisk Norge til venstre for sosialdemokratiet. Vestens idealer sto i veien. Einar Gerhardsen satte foten ned. Utbryterne fra Arbeiderpartits ytterste venstreside dannet SF. Klappet høylydt på ettpartimøtene i øst.

Til ingen nytte. Det sosialistiske eksperimentet i øst hadde utviklet seg til undertrykkelse uten sidestykke. Heiet frem av norske og europeiske “intellektuelle”. Utåndet etter sytti år mot den demokratiske mur i vest. Norsk venstreside lå i ruiner etter en kort oppblomstring mot EF-medlemskap. Sosialismen var grundig avsklørt. Hva nå?

Partistrategene la på et tykke lag demokratisminke: Partiet begynte å kjempe for bedre skole, bedre eldreomsorg, bedre miljø, kvinnefrigjøring, flere barnehager, likestilling, uhemmet abort. Noen antydet at EU var spiselig. En annen strateg foreslo til og med at man skulle strekke ut en lillefinger mot NATO. Åtti prosent av folket var jo for. SV ble til forveksling lik ethvert annet parti (legg merke til at ettpartifantastene i RV har gått frem på samme måte etter 1989).

Det var på denne barrikaden Stein Ørnhøi ble unnfanget. SF-grunnleggernes alter ego. Hele sitt politiske liv har han slitt for å sverte det atlantiske samarbeidet. Sirkulert i utkanten av Maos røde galskap. Den som fortalte oss, at demokratiene i Vest-Europa var farlige for Norge. De som i dag fremstår i rosa med en ordfører i Norge etter at Gerhardsen kastet dem ut på Kråkerøy for snart seksti år siden.

Ørnhøi grånet i partiets kulisser. Han ble strateg. Sminkør.

Unge mennesker med populistiske valgprogrammer og slagord og godt humør åpenbarte seg. Etter førtifem års ørkenvandring dannet partiet flertallsregjering med Ap. Maskeballets høydepunkt. Barnehage for alle? Miljø for alle? God alderdom? Mindre fattigdom? Men hva skjedde: Boikott Israel! SV gikk amok i kommunestyrene. Et lite demokrati i Midt-Østen omringet av autoritære og totalitære islamske stater og tre hundre millioner muslimer skulle isoleres. Sende norske kampfly til Afghanistan? For å nøytralisere det verste terrorregime verden hadde sett etter Stalin, Mao, Hitler og Pol Pot?

Feberhet gikk SV amok på stortinget. Vi har fått makt! Stormet ut på Løvebakken. Knyttet nevene mot USA og NATO. Ventetiden var over. Utenrikspolitikken skulle heretter rediegeres i SVs sentralstyre.Vi har fått makt!! Å forpurre flykjøp kunne bli en pen nedtur for Norge i forhold til NATO og USA. I egenskap av rådgiver for partileder Kristin Halvorsen i sikkerhetspolitiske spøsrmål, tok Ørnhøi underhånden kontakt med svensk storkapital. Mål å påvirke Norge til å kjøpe JAS Gripen.

Sminken rant i strie strømmer.

Et norsk-svensk forsvarsforbund er ennå våte sosialistiske drømmer, men gikk i graven med ideen om en nordisk union og utviklingen mot EU. I dagens europeiske relasjoner mangler et slikt forbund politisk tak og fundament. Ikke annet enn blår i øynenen på historieløse folk flest. Men litt historieforfalskning passet bra for å slå kiler mellom Norge og NATO/USA i flykjøpsaken. For å olje partiapparatet hadde man i arbeidsprogrammet skrevet inne et fremtidig sikkerhets-og forsvarssamarbeid med et stadig mer autoritært Russland. Formuleringen står der ennå. Folkemordet i Tsjetjenia skal så menn heller ikke stå i veien!

Barrikadene hadde begynt å gløde under partiet allerede etter stortinsgvalget i 2005. Arne Treholt kosepratet i åpenlys hemmelighet på gatene i Europa med sine russiske føringsoffiserer. Halvorsen sin utsendte ble tatt med med buksene nede av selveste Dagbladet. Han fraterniserte med en annen av partiets arvefiender, Storkapitalen. Midt under kommuenvalgkampen. Folk la sammen to og to. Barnehager og miljø var ikke det vikigste. Nei, å finne måter å isolere Norge fra USA, NATO og EU hadde pågått i all hemmelighet.

Den største skandalen under valgkampen?

Det var en gang i august…Javisst. Bare les Ørnhøis kronikk i Aftenposten. Ørnhøi raljerer over sine kritikere. Taperens forsvarstale. Jeg er jo den virkelige demokrat, står det mellom linjene. Skriver mannen som i hele sitt politiske liv arbeidet for å rive oss løs fra atlanterhavssamarbeidet. La gå at han ikke tenkte å legge oss i lenker. Men det er hva sosialismens idelære gjorde med hundrevis millioner mennesker siden 1917. La gå at han har de beste hensikter, men fortiden skremmer. Å forme samfunn på fellesnyttens førte til undertrykkelse og tvang.

Men det var også en gang i oktober… SV-slagordet ulike mennesker, ulike løsninger er et bedrag. Motsetningen til partiets kollektive paranoide modus i en historisk kontekst. Folket som SV har “legitimert” sin utenrikspolitikk med til alle tider, halverte partiet. Individet har aldri stått høyt i kurs hos SV. Folket talte fra nord til syd. Ikke bare populismen fikk nådestøtet i kommunevalget. Folket vil ikke la seg forme av SV-sosialisme.

Barrikadene brenner.