Husfilosofen

ØP hevdet i lederen den 9.ds. at avisen de siste årene har brukt mye ressurser på kritisk og undersøkende journalistikk om storskolen. Ja, i slik en grad at man aldri har funnet feil og mangler i utredninger som har vært gjort. Derfor er det i tråd med de beste tradisjoner innen norsk presse når vi nå retter søkelyset på at enkelte viktige beslutningstakere synes å overse samstemte faglige erfaringer for isteden å fatte avgjørelser ut fra vidløftige konspirasjonsteorier, sto det.

Skal vi tro på ØP? La oss se på noen viktige punkter (og ha for øyet at hva som mangler i Norge nettopp er erfaringer fra store skoler). Da storskolen kom ut på høring, påviste undertegnede undersøkelser, erfaringer og forskning fra Sverige og USA som på alle vesentlige punkter avviste store skoler som lærings-og sosial arena, der fylkeskommunen argumenterte for en slik utbygging. Begrunnelser ØP, like lite som fylkeskommunen, aldri vist den ringeste interesse for å undersøke selv. Det er ikke overraskende. Konklusjonene var formet som seks rapporter i en bok utgitt av sentrale amerikanske skolemyndigheter. Jeg tilbød ØP boka, tretti års svært omfattende erfaringer som konkluderte at store skoler var uegnet i motsetning til små enheter. Svaret fra en av avisens redaktører var ”at så dypt gikk man ikke inn i slike saker”.

Det er og grundig påvist at storskolens prosjektledelse heller ikke interesserte seg for motforestillinger. Den vegret seg med dårlig råd. Til opplysning kostet boka 500 norske kroner.

Min andre innvending er ØPs påstand om at skolen har tilslutning fra elevhold. Det er jo ikke tilfelle. ØP vet at majoriteten av berørte ungdommer siden dag en har vært mot den planlagte skolen. Hadde man lyttet til elevene – gruppen mennesker som kan skole aller best av alle impliserte, og hvis synspunkter stemmer overens med forskningens advarsler – ville man sluppet å lokalisere den. Når ØP i senere tid bruker for-argumentet i alle reportasjer om saken, er det grunn til å minne om at denne elevtilslutningen først ble synlig etter at fylkeskommunen hadde spandert rundreise i Norden på eleverådet i Larvik. Rå markedsføring, men uten at ØP har sett saken betenkelig overhode.

Når det gjelder ”godseieren”, har ØP i store oppslag, når tvilen har vært størst i kommunen og beslutningene nærmest, målbåret eiernes sukrede piller. Kan det være tvil om at to tusen elever, i tillegg til å fremme ulønnsom kultur og historie, også er utsett til betalingsdyktige forbruksdyr tenkt til å forrente indrefileten og demme opp for et døende et sentrum med utsikt over fjorden, en kort løpetur fra bøkeskogen? Hva er det man kaller det, jo, den nye pedagogikken.

Jeg berømmer gjerne ØPs evne til å publisere synspunkter i storskolesaken, tilstrekkelig til å dekke seg bak formuleringen ”det journalistiske oppdraget”. Bruk av spalteplassen kan likevel ikke forsvare redaktørens mangeårige konsekvente unnlatelser fra selv å undersøke viktige problemstillinger som måtte komme til å berøre elevgenerasjoner framover. Å poengtere avisens meninger i pressetisk betydning, eller rettere sagt mangel på sådanne, på et slikt grunnlag, er mildt sagt hoderystende.

Publisert i Østlands-Posten 10.06.04

Nye fagplaner og forandringens vei blåser på den enkelte skole. Skoleledere drar på pilgrimsreise til Sverige. Etter få dagers opphold på et hellig sted mottar de søkende budskapet om ”spydspisskolen”. Men det nye frisleppet i skolen virker ikke etter sin hensikt. Tiden koker vekk i ingen ting, og elevene lærer lite eller feil.

Dette er ingressen i kronikken Gode motiver til tross: ”Spydspisskoler” i trøbbel, signert professor dr.polit. i pedagogikk Kaare Skagen, Aftenposten 9.ds.. Skagen viser til forskning som avdekker at økt ansvar for egen læring, sterk satsing på IKT, avvikling av klassen som faglig og sosial enhet og forandring av lærerrollen fra kunnskapsautoritet til veileder reduserer elevenes muligheter for læring. Prosjektarbeid, tverrfaglig undervisning, blanding av årsklasser, store undervisningsrom, store klasser, mye snakk og uro og lek utendørs er morsomt, men fører til stadig minkende fagkunnskaper.

Hvem visste det? Jo, de aller fleste som arbeider eller har arbeidet i et klasserom – med unntak av rektorene. Hvorfor? Jo, gruppen er, med et par hederlige unntak, for lengst innlemmet i administrasjonen, byråkratiet. Et privilegert sjikt revet løs fra skolens viktigste ansvarsområde – læring. Og hvis ikke: Kan lærerne forvente at kronikken leses høyt for kollegiet på neste fellesmøte i alle larviksskolene? Og at innhold og budskap drøftes? Tør man distribuere professor Skagen, teksten er meget lettfattelig (pedagogisk), til alle foreldre og foresatte? Tør ansvarlige skoleledere å innhente forskningsresultatene og deretter å invitere alle impliserte til fellesmøter om problemstillingene?

Professor Skagen påpeker at det må foreligge grundig dokumentasjon i form av ekstern evaluering og forskning før man starter en skoleutvikling. Nylig vedtok Vestfold fylkesting storskole i Larvik, den andre i fylket. Vedtaket ble gjort med en ugyldig begrunnelse, floskelen: Vi må bygge for fremtiden. Mange tiårs forskning og grundige evalueringer har påvist at store skoler ikke fungerer tilfredsstillende som læringsarena. Alt materiale om dette ble underslått og aldri diskutert. I så fall ville skolen ikke blitt bygget. For å si det trivielt: Også i storskolesaken er samfunnet lurt trill rundt – om en ser bort fra elevrådene som storskolens prosjektledelse tok med til ”spydspisskoler” i Sverige. Problemene med den pedagogiske plattformen man allerede nå bruker i videregående skoler, er identisk med Skagens innvendinger. Så kan man spekulere over resultatene av et fremtidig møte mellom lite egnede storskoler og pedagogiske glansbilder.

Fylkene kjørte sykehusdriften i grøfta. For å overleve som forvaltningsnivå satset man på å bygge store skoler til 700-800 millioner per stykk. Det er finere enn å rehabilitere gamle. Dessuten er det for dyrt å vedlikeholde offentlige bygninger. Man fikk frie hender av overordnede myndigheter. Hvorfor? I Erna Solbergs idéverden presses kommuner og fylkeskommuner til å rasjonalisere for å få mer igjen for hver krone. Fortreffelig tilpasset utdanningsminister Kristin Clemets effektivisering, rasjonalisering og produktivitet kjent som, ja, akkurat, den nye pedagogiske plattformen i norske skoler!

Tidligere reformers skjemavelde, møtevirksomhet og detaljplanlegging overtar i økende grad for pedagogisk virksomhet i alle skoleslag. Sammen med all verdens tilleggsfunksjoner som assisterende ledere, teamledere, avdelingsledere, kontaktlærerer osv (Skagen), er skolens viktigste ressurs – lærerne – i ferd med å bli hardt arbeidende, men umotiverte byråkrater.

-Når kommer lærerne på banen, om de tør, for å opplyse samfunnet?

Publisert i Østlands-Posten 10.12.04

Stadig flere fylker bygger videregående skoler med plass til flere enn 1000 elever. Utviklingen er økonomisk begrunnet. Fallende kostnader (eller økte inntekter) i takt med produserte enheter er trend i norsk utdanningspolitikk, men hva med kunnskapene?

USA intensiverte byggingen av store skoler fra 1950-tallet av. Man trodde det var mulig å produsere kunnskap som enhver annen varesort. Etter hvert sank kunnskapsnivået blant amerikansk ungdom i forhold til sammenlignbare vestlige industriland. Årsaken viste seg i 300 forskningsrapporter, nedfelt i Source Book on School and District Size Cost, 1992, et metaforskningsprogram utført av Minnesota University i samarbeid med U.S. Department of Education: Store skoler fungerer ikke tilfredsstillende som læringsarenaer.

Hva hadde gått galt?

Store skoler, redusert antall lærerer, større klasser og ansvar for egen læring produserer bedre kunnskap, sier fylkene. Forskningen påviste at små skoler representerte tillit og nær kontakt som nødvendige forutsetninger for å utvikle ansvar for egen læring. Fremtidens skoler må tendere mot utopien om å bli så små at de kan fungere gjennom individuelle undersvisningsopplegg, mente lærer og forsker Tom Gregory.

Store skoler kan gi større og mer variert fagtilbud til elevene, hevder skolebyråkratene. Det kan naturligvis også små skoler. Erfaringer viste da også at et mangfoldig fagtilbud ikke nødvendigvis førte til økt elevdeltakelse. Politikerne bør vær klar over, skrev professor David H. Monk ved Cornell University, at store skoler ikke er så effektive som man forutsatte.

Fylkene hevder at svake elever vil finne seg bedre til rette i fremtidens industrilignende skoler. Men undersøkelser påviste, naturlig nok, dårligere betingelser for denne gruppen i slike omgivelser. Nærhet, kjennskap og omsorg motvirket også drop-out i små skoler. En analyse fra Marion and McIntire, 1992, gjort av 710 videregående skoler, konkluderte med at studenter fra små skoler i større grad enn andre fortsatte med høyere studier. Undersøkelser viste og at store skoler ikke bare fungerte dårligere sosialt innbyrdes, men også i forholdet til hjem og samfunnet generelt. Rusmisbruk og vold, etter hvert kjente fenomener her hjemme, forverret seg med skolestørrelsen. Etablerte helsetjenester innenfor skolene ble fort overbelastet. Og man avdekket, ikke uventet, at også lærerne følte seg anonymisert i de store miljøene, noe som påvirket faglig samarbeid og trivsel.

Har fylkene skaffet seg innsikt? Utdanningsavdelingen i Vestfold fylke nektet i 1999 å begrunne sine intensjoner om en storskole (1800 elever) i Larvik kommune. Innklaget til Fylkesmannen ble det skriftlig innrømmet at man ikke hadde innhentet opplysninger, undersøkelser eller forskning overhode. Likevel har fylkestinget vedtatt at skolen skal stå ferdig i 2009. Det er neppe grunn til å tro at andre storskolefylker stiller bedre kunnskapsmessig.

Hvor galt kan det bære hen? Omfattende undersøkelser basert på forskning, tidligere teorier og foreliggende data fra 38 stater, skrev professor Herbert Walberg ved University of Illinois i rapporten On Local Control: Is Bigger Better?, viser at store skoler har vært relativt uproduktive mht til utdanningens hovedformål – læring.

Hva har skjedd i USA etter 1992? Utviklingen levner ingen tvil. Skolestørrelser for 400-500 elever anbefales. Med offentlige og private midler splittes store skoler opp og nye bygges mindre. Fortsetter Norge utviklingen man har begynt på, uten å ta hensyn til 50 års erfaringer, kan samfunn og elevgenerasjoner kommer til å møte alvorlige problemstillinger skissert ovenfor.

http://www.edweek.org/ew/articles/2001/05/02/33hs.h20.html

http://www.edweek.org/ew/articles/2001/10/03/05public.h21.html

http://www.edweek.org/ew/articles/2003/12/03/14toch.h23.html

http://www.edweek.org/ew/articles/2001/10/10/06schrader.h21.html

Publisert i Østlands-Posten 01.11.04

I løpet av kort tid skal Fylkestinget behandle sammenslåingen av fire videregående skoler i Larvik utdanningsområde. Avgjørelsen kommer til å få stor betydning for generasjoner ungdommer og samfunn.

Fylkets hensikt med å industrialisere utdanningsvirksomheten i Larvik er å legge til rette for gode læringsbetingelser for ungdom og forberede dem på et samfunn i rask utvikling. På denne måten skal eleven møte og beherske ny teknologi, nye arbeidsmåter, internasjonal konkurranse og samhandling, endringer i bo-, oppvekst-og familiemønster, konjunktursvingninger mm.. (slik det står i Utdanningsavdelingens høringsdokumentet av 1. november 1999). Det er grunn til å merke seg at Utdanningsavdelingen ikke kan vise til erfaringer innenfor området, for eksempel i form av forskningsresultater.

Naturligvis har fylket og skoledirektøren de beste hensikter med å bygge en skole for omlag 1800 elever i Larvik. Likevel, begrunnelser i form av begreper det ikke er lett, for ikke å si umulig å skaffe seg innsikt i, nødvendiggjør et forsøk på motforestillinger til prosjektet. Planlegging utover tre til fem år er vanskelig. I følge fylkets økonomiske situasjon kan storskolen, om den blir vedtatt, neppe realiseres før om ti år. Enhver skjønner at i løpet av den tiden kan luftig begrepsbruk godt være tomt for innhold eller sterkt endret.

Det fins praktisk talt ingen forskning i Europa om utdanningsvirksomhet i store kontra små skoleenheter.

I Frankrike har man funnet ut at lærerne er dårligere utdannet jo mindre skolen er, på den andre siden trives eleven bedre i små enn store skoler. Nacka kommune i Sverige måtte erkjenne at en videregående skole med omlag 1800 elever fungerte dårlig og derfor delte den opp i tre mindre enheter med vellykket resultat. Går man derimot til USA (der vi har hentet det meste av vår pedagogikk fra) fins det massiv forskning innenfor området. Opplysningene som følger her, er hentet fra kilder som: Source Book on School and District Size, Cost and Quality, Minnesota university, 1992 og Alternative Organization Plans: Options for Considerations, 1993. Tilsammen utgjør disse 230 sider sammenlignende forskning med omlag 300 kildehenvisninger utført i samarbeid med Office of Educational Research and Improvement, et underbruk av U.S. Department of Education. I tillegg kommer artikler fra Education Week, ERIC Digest og Rebuild America’s Schools.

Hvorfor omfattende forskningen i USA?

Sammenslåing av skoledistrikter og skoler i USA startet allerede omkring århundreskiftet, og ble intensivert etter 1945. Hovedpremissene for utdanningspolitikken ble lagt på 1950-tallet av professor Conant ved Harward-universitetet. Den gikk ut på å utvikle industrilignende skoler med et fagtilbud og en effektivitet der hensikten var å produsere bedre og flere elever til en stadig lavere kostnad.

Konsentrasjonen av distrikter og skoler kom til å bety mye for utdanningen i USA: bedre skolebygninger, bedre utstyr i skolene, bedre fagtilbud, bedre lærere og et høyere nivå på elevene som kom ut fra skolene. Over tid økt investeringene fra ca. 878 dollar til omlag 5300 dollar per elev. Likevel; etter hvert ble det klart at kvaliteten på utdanningsnivået blant ungdommen innenfor verdens ledende industrinasjon sank relativt til land man kunne sammenlikne seg med. Erkjennelsen gjorde fra 1960-tallet utdanningssystemet i USA gjenstand for massiv forskning. Erfaringene viste en utvikling som var kommet for langt:

Utdanningsdistrikter og skoler var blitt for store; institusjonene huset fra 1000 elever og oppover. Skoler med 4000-6000 elever var vanlig i urbane områder. Undersøkelser blant elever, lærere og administrasjon i de videregående skoler avslørte at store skoler med et bredt fagtilbud ikke nødvendigvis førte til større elevdeltakelse, heller tvert om. Og det kunne ikke påvises at et større antall muligheter i fag/pensum medførte større deltakelse eller utdanningsmessige ferdigheter. Også dropout-frekvensen ble redusert ved mindre skoler.

Omfattende undersøkelser i 1968,1971 og 1985 viste at store organisasjoner som skoler, universiteter og sykehus produserte mindre verdi per enhet. Effektivitetsundersøkelser synliggjorde at små skoler (og skoledistrikter) hadde positive effekter på læringsforholdene til elevene med hensyn til trivsel, større deltakelse der i utvidete fagtilbud, fornøyde studenter med større deltakelse i skolens aktiviteter. Elever i små skoler utmerket seg på alle sosiale og psykologiske områder som ble undersøkt, et forhold forankret i nærhet til foresatte og samfunn, fravær av anonymitet og likegyldighet i skolemiljøene og mindre hierarki og byråkrati. Elever og lærere i små skoler følte større tilhørighet og komme mindre i kontakt med narkotika og ikke minst; ressurssvake studenter fant seg bedre til rette på alle måter i små skoleenheter.

Funnene stemte med undersøkelser bl.a. gjort i regi av Indiana University. Disse konkluderte at bare skoler mindre enn 500 elever kunne tilfredsstille dagens og framtidens utfordringer med hensyn til sosialt samvær, trivsel og personlige relasjoner mellom alle skolens brukere og kontakten med samfunnet. Tillit og nær kontakt er helt nødvendige forutsetninger for at elevene skal utvikle ansvar, abstrakt og konkret, for egen læring. Man ser for seg høyt profilerte skoler utformet av elever og lærere. Framtidens skoler, sier forsker og lærer Tom Gregory, må tendere mot utopien om å bli så små at de kan fungere gjennom individuelle undervisningsopplegg (man kjenner igjen den ideelle lov her hjemme om at alle skal undervises ut fra sine egne forutsetninger).

I rapporten fra 1993 tar forskerne for seg det man kaller distance education (IKT-utviklingen). Her understrekes det at framtidens kommuniksjonsteknologi vil komme til å nøytralisere argumentene for å slå sammen skoler og distrikter, og på den annen side utvikle og desentralisere samarbeidet mellom skoler innbyrdes og mellom skoler og samfunnet utenfor.

Grupperinger som ønsker en storskolestruktur i hele Vestfold bruker Sandefjord videregående, en skole som er tre år gammel, som sannhetsbevis for sine synspunkter. Det kan vanskelig forstås annerledes enn at planleggerne i fylket og deres markedsførere, bevisst unnlater å involvere relevant forskning i stor skala gjennom mange år som viser at små skoler er til det beste for elever, foresatte og samfunn. I dette perspektivet er det da også motstanden mot storskolen fra elevenes og mange læreres side får gyldighet i høringsuttalelsene. Og det skulle bare mangle, for hvem kjenner problemene innenfor skolehverdagen bedre enn disse gruppene?

Professor Herbert Walberg, forsker ved University of Illinois, konkluderte i en rapport med at undersøkelser basert på forskning, tidligere teorier og foreliggende data fra 38 stater i USA viste at store skoler hadde vært relativt uproduktive med hensyn til utdanningens hovedformål – læring! Tiden bør derfor være inn til at Utdanningsavdelingen i fylkeskommunen viser oss annet enn luftige forestillinger om storskolens fortreffelighet – ikke minst for at fylkestinget skal kunne treffe en avgjørelse på et så objektivt grunnlag som mulig.

For erfaringene viser, med stor sikkerhet, at den beste måten å møte framtidens utfordringer på, slik det er mulig å forestille seg utviklingen i dag, er gjennom små oversiktlige skoler.

Fylkeskommunen vil bygge samlokaliserte videregående skoler i hele Vestfold. Det er svært tungtveiende grunner for at dette ikke bør skje. Denne artikkelen er litt historikk, og en oppskrift på hvordan elever, foreldre, foresatte, politikere, byråkrater og andre kan orientere seg i forskning, undersøkelser og erfaringer, forestillinger og motforestillinger, som over førti år massivt har kommet til å avvise store videregående skoler (over 1000 elever) som læringsarena:

Slå på datamaskinen din. Ta opp søkemotoren Google. Gjør ett av to; skriv small schools eller big school i søkerfeltet eller søk på hver enkelt av disse institusjonene: U.S. Departments of Education, Educational Resources Information Center (ERIC), National Center for Restructuring Education, Department of Education’s Smaller Learning Communities, Senter for the Avancement of Smaller Learning Environments og Education Week. Når du kommer fram til hjemmesidene, trenger du bare å søke videre med ord som small schools eller big schools. Etter noen minutter, timer eller dager med lesing av dokumenter, rapporter og artikler (fin øvelse i engelsktimene på skolen), har du funnet ut at små skoler er bedre egnet for samfunn og elever enn store.

Så spør du deg kanskje om bakgrunnen for at USA splitter opp store skoler og bygger små i stedet? Utviklingen av store skoler i USA startet for om lag hundre år siden. Den ble intensivert etter 1945 da professor James B. Conant, tidligere president ved Harvard University, utviklet ideen om at store skoler ville kunne produsere flere elever med bedre kunnskap til lavere pris (var det her fylket fikk ideen?). Over tid hadde investeringene økt fra ca. 878 dollar til 5300 dollar per elev. Likevel, etter hvert ble det klart at kunnskapsnivået blant ungdommen i verdens ledende industrinasjon var synkende i forhold til land man kunne sammenligne seg med. Erkjennelsen utløste massiv forskning. Resultatene ble presentert gjennom et metaforskningsprogram (forskning på forskning), Source Book on School and District Size, Cost and Quality, Minnesota University, 1992, og Alternative Organizations Plans: Options for Conciderations, 1993. Seks rapporter med utgangspunkt i tre hundre kilder, forskning og undersøkelser og erfaringer. Du kan få kjøpt den som bok eller elektronisk post på http://edrs.com/Webstore/Express.cfm eller mail service@edrs.com Rapportene kostet i 2000 henholdsvis 26.76/14.48 dollar. Utdanningsavdelingen i Vestfold fylke satte i gang prosjektet uten å innehente en eneste opplysning om storskoler (offisielt). Den senere prosjektledelsen gjorde heller ikke det. Begrunnelsen var at man ikke hadde råd.

Source Book påviste at små skoler (denne og senere forskning mener ideelt mellom 300-500 elever, andre setter maks 900 som grense) hadde mer positive effekter på elever med hensyn til læring, trivsel, deltakelse i utvidete fagtilbud og deltakelse i skolens aktiviteter. Her utmerket elevene seg på alle sosiale og psykologiske områder som ble undersøkt, forhold forankret i nærhet til foresatte og samfunn. Elevene lærte bedre og følte mindre anonymitet og likegyldighet i miljøet, og mindre hierarki og byråkrati. Lærere og elever følte større samhørighet. Narkotika og vold var mindre problematisk. Små skoler betydde positiv kontroll. Ressurssvake elever fant seg bedre til rette i små skoler. Færre elever droppet ut.

Det er grunn til å påpeke at disse innvendingene naturligvis fantes i høringsuttalelser (fra elever og lærere) fram mot beslutningen om å bygge storskole i Larvik, men fikk aldri betydning for prosessen fram til i dag. Enda viktigere å få fram er at fylkets sentrale politikere, byråkrater og prosjektledelse ble gjort kjent med deler av Source Book og dens kildemateriale. Opplysningene ble aldri problematisert i beslutningsprosessen, med ett unntak. På side 24 i høringsutkastet datert 9. desember 2000 står det 12 linjer om ulemper ved storskolen, bl.a. at det er et tankekors at det i enkelte land som USA og Sverige er en tendens til å gå bort fra store skoler. 12 linjer var alt. Gå derfor til kildene og spør fylket hvorfor man lot være med det.

Skal man lite på erfaringen, vil en storskole bety negative læringsmessige og sosiale konsekvenser for mange elevgenerasjoner, individuelt, kollektivt og samfunnsmessig. Jeg hevder at politiske, byråkratiske og økonomiske interesser har kjørt over den allmenne godes sak på falske forutsetninger. Storskolen er ingen visjon, men gamle ideer for lengst utgått på dato. Uten saklige begrunnelser om hvorfor store skoler er bedre enn små, må vedtaket om å bygge en storskole i Larvik revurderes. Det er neppe et stort prestisjetap for de som skriver og snakker høytidelig om å møte framtiden på en godt forberedt måte.

Det eneste som fikk blodet til å røre sig i oss alle på en gang nær, skrev filosofen Peter Wessel Zapffe i essayet Hvorfor jeg ble så flink, var befalingen om å læse og skrive landsmål under trussel om forspildt eksamen. Hadet mot Garborg og Vinje smittet over på Wergeland og Ibsen. De sto alle på makthavernes parti, og de hadde i skummelt ledtog med makthaverne skrevet vanskelig for å gi dem våben til undertrykkelse. Det lykkedes læreren på kortest tid å vende enhver mulig interesse for det vi nu kalder ”skjønlitteratur” om til avsky, ja, til en cementgrå, dødstrett motbydelighet. Den almindelige ødelæggelse av iver og arbeidskraft bredte seg i de fleste lag.

Zapffe vansmektet under kateteret før utkantene i Norge ble avfolket. Nå er Norge selv i ferd med å bli utkant. Industri og handel flagger ut. Arbeidsmarkedet heter internasjonalisering, språk en viktig kvalifikasjon. Men fortsatt mishandles ungdommen med nynorske språkrør fra de innerste daler og fjorder. Bondekultur og venstrepolitikk fra 1800-tallet lever utdødd i beste velgående. Dialekt uten praktisk betydning, mens fremtiden, europeiske språk, vansmekter i skoler, på universiteter og høgskoler med få unntak.

Men det fins også andre grunner til at ungdom avskyr skolenorsk: Engelbretsdotter, Dass, Kingo, Wergeland, Welhaven, Bjørnson, Garborg, Ibsen, Skram, Hamsun, Undset, Duun, Øverland avliver leselysten like effektivt som nynorsken. Kronologisk torturert med renessanse, klassisime og seinklassisisme, barokk, førromantikk og romantikk, realisme og naturalisme, nyromantikk og nyrealisme og modernisme synker ung litterær interesse hen i apati og fortvilelse. Sår som aldri gror hos de fleste, fordi norsklæreboklitteratur er kulturell dannelsesterrorisme mellom permer – overgrep på de fleste lystne og.

Fra denne barndommens uforglemmelige have, skrev Zapffe, gikk de da ut i verden, ”snørr-og skittunger, lømler og svinepelser”, som siden er avancert til miljøskadde barn. Ikke alle, forresten, bare de som skjønte, mente og vilde noe. De andre fandt sig før eller siden til rette som velferdsbefordrende ledd i det kommunale stoffskiftet, kulturbevarelsens flyttebyrå eller i kjødets blotte vedlikehold. De lykkelige som ikke aner hvilke varige men de har gått glipp av.

Kjenn etter; ble vi ikke alle gangs nok uten sidemål og litterære perioder? Altså: Sett den gamle norsken på innbytterbenken. Styrk bokmålsfaget og de euroepiske språkene. Få inn litteratur i skolebøkene som ungdommen kjenner seg igjen i: Saftig og god! Passe rå! Morsom og spennende! Tenksom og engasjerende! Ung og sårbar. Ungdommens ungdomstid er i dag! Skap leselyst og engasjement først, så finner nok skolehverdagens hormonelle krumspring berøringspunktene, det allmenngyldige om det fins, i den lødige litteraturen etterpå. Sammenlig Dolly og Donald med Nora og Helmer, en god begynnelse, ikke sant? For hadde ikke Nora hatt en scene å vende tilbake til, akkurat som Dolly slamrer med dørene år etter år, ville den gamle anarkisten kanskje vært en lutfattig kaffedrikker utenfor Grand Cafe. Den ærverdige.