SV-politikeren Hiam Alchirout fra Larvik advarte også mot å kritisere islam, ØP 6.ds.. Hun minnet om flaggbrenning, angrep på norske ambassader og sprengkraften i muslimske miljøer. Tydeligere enn Mohyeldeen Mohammad kan ikke denne kraften forestilles. Ved et sammentreff meddelte ØP den 13.ds. François El-Safadi sine gledesytringer over demonstrasjonen i Oslo. Han er nyvalgt leder av Larvik innvandrerråd, opptatt av dialog mellom etniske nordmenn og innvandrere. Jeg er selv muslim og forstår reaksjonen til Mohammad, sa El-Safadi til avisen på telefonen, som gratulerte Mohammad med en vellykket protest.

Vi tror at muslimer kommer til Norge for å søke trygghet, fred og fordragelighet. Mange har jo flyktet fra regimer, der menneskerettighetene står særlig lavt i kurs. Forholdene tatt i betraktning tilkjennegir vi derfor en smule forundring over advarsler og manglende fordømmelse fra muslimer i alminnelighet over Mohammads fryktelige trusler. At SV-politikeren ligger lavt forstår vi. Det gjelder å ikke støte fra seg potensielle velgere. Mohammad sa også til ØP på telefonen at ”Vi har fått munnkurv og skal heller komme med en felles uttalelse senere.” Hvem hadde makt til lukke munnen på muslimene som arrangerte demonstrasjonen?

Moralvokternes aktiviteter innenfor muslimske miljøer er velkjent. Fins det voktere som også har makt til å bestemme samhandling mellom ”oss” og ”de”, når det gjelder å moderere islam til norske forhold? Med bruk av trusler som hindrer muslimer i å øve kritikk, og i stedet hylle, høyt eller stilltiende, praktiserende fundamentalister av formatet Mohyeldeen Mohammad?

Det kan synes som om det er en vei å gå før islam erkjenner sentrale menneskerettigheter. La meg derfor sitere Liu Xiaobo som det kinesiske diktaturet dømte til 11 års fengsel 1. juledag 2009 for å ha ”trukket ytringsfriheten for langt”: ”Ytringsfrihet er menneskerettighetenes fundament, menneskehetens kilde og sannhetens mor. Å sette stopper for ytringsfriheten er å trampe på menneskerettighetene, kvele menneskeheten og undertrykke sannheten.”

I vissheten om dette uomgjengelige moralske imperativ må islam før eller siden tilpasse seg noen grunnleggende vilkår i vår kultur. Ikke omvendt.

For det første kan jeg ikke se at HEF i Norge har stått på selv de minste barrikader mot nevnte “fremskritt” siden foreningen oppsto på 1950-tallet. HEF bygger riktig nok sitt livssyn og etikk på medmenneskelighet, personlig erfaring og egen kritisk tekning. Men i motsetning til humanister generelt trer den etiske underdimensjon fram, fordi HEFs reisverk støtter seg til en oppfatning av en verden og tilværelse som har støtte i vitenskapelige metoder og resultater. Hva betyr så det? Jo, etikken i beste positivistiske må bygge på vitenskapen og ikke omvendt, en hovedårsak til nevnte dilemmaer.

I lys av HEFs standpunkt fremstår selve den objektive erkjennelse og ikke erkjennelsens etikk som menneskehetens lykke. Forskningsetikken skapte den moderne verden, synes å være foreningens buskap. Det betyr i praksis å makte, styre verden med fornuften.  Vær lykkelig! Thorsen plukker så av alle fenomener fram atombomben for å forsvare det humanetiske standpunkt. Da bomben var et faktum, altså tatt i bruk, tok bidragsyterne til ordet for at våpenet aldri måtte bli brukt, skriver han. Men Max Planch, Albert Einstein, Niels Bohr, Leó Szilárd, pasifisten Robert Oppenheimer og andre visst på forhånd hvilken ødeleggende kraft man gav liv til. Slik grunner overbeviste dem imidlertid om nødvendigheten av å utvikle bomben; man var redd for at Tyskland skulle komme USA og Vestmaktene i forkjøpet – og man ville ikke at andre vitenskapsmenn skulle bli først (Det uerstattelige: En teknologietikk, Peter Kemp, Gyldendal, 1996). Klakkingen fra HEFs tredje pilar etikken blir overdøvende: Først kom bomben, den objektive erkjennelse; så erkjennelsens etikk – humantikernes krokodilletårer.

Når brøt tekonologioptimismen sammen? Med atombomben begynte man for alvor å tvile  på at vitenskap og teknologi overlatt til fremragende vitenskapsmenn og teknikere ville skape et bedre samfunn. Så kom de store ulykkene innenfor kjemisk-og atomkraftindustrien: Seveso 1976, Three Mile Island 1979, Bhopal i 1979 og Tsjernobyl 1986. I den biomedisinske teknologien så man konturer av Aldous Huxleys verden: Hvordan overvinne alle menneskelige lidelser ved bruk av medisinske stoffer. Et annet område er framveksten av informasjonssamfunnet. Det øker byråkratisering og overvåkning, der våre problemer utredes og besluttes i Kafka-lignende institusjoner.

Det er likevel global oppvarming, eller grenser for vekst om man vil, som tydeligst viser at humanetikernes dannelsesideal har sporet av. Skal vi tro FNs klimapanel, FN er HEFs valg nummer en når det gjelder etikk for verden, så har “selve den objektive erkjennelse” – med menneskehetens lykke som mål – ført verden på randen av katastrofe. Det var og er altså ingen etikk, bare nytte innebygget i HEFs høyeste idealer; fornuften, erfaringsvitenskapen, teknologioptimismens “produktene”! Vel vitende velter Thorsen derfor ansvaret for konsekvensene av sammenbrudd over på misbrukerne – hvem nå det må være-. Men i stedet for å toe sine hender, bør ikke HEF snart innse at vitenskapen må bygge på etikken? Det vil si at “poduktet” gjøres gyldig for mennesket og samfunnet for det produseres og iverksettes? Neppe, idet slik endring høyst sannsynlig river vekk det ideologiske grunnlaget under foreningens føtter.

Innledningsvis nevnte jeg ressursknapphet som et dilemma. Hvordan man på enkelte områder kan demme opp for mangler, har humanetiker og tidligere generalsekretær i HEF, psykolog Kari Vigeland, funnet en løsning på. Vigeland råder samfunnet til å avlive syke eldre mennesker ved å ta fra dem nødvendig medisinering – for å bruke ressursene på yngre generasjoner.

Omsider kom justisministeren på besøk. En passe statlig sorgreaksjon. Eller mest symbolsk, kanskje. Jo, sier ministeren, regjeringen skal granske tragedien i Ålesund. Vel og bra, men hvor mange døde og hvor mye politikk må det gå i en sak før statsministeren kommer innom? Tjuefem? Femti? Hundre? Tom for intervjuobjekter besøkte NRK i dag unger i en barnehage i nærheten. Jo, smårollingene hadde selvsagt fått podet inn hva som gikk for seg! Følte de ikke sorg så måtte de i det minste kunne læres opp til litt angst.

Vi er et lite land med få store og små ulykker og enda færre kjendiser. Derfor må det ha vært, at Dagsrevyen for et par kvelder siden nok en gang tok seerne med til soldaten som mistet et bein i Afghanistan og hans døde kamerat. Ennå bedrives det medial sorgbehandling av en journalists død i Kabul. Nylig ble en ung vakker norsk kvinne funnet myrdet i London. Saken ble tabloidisert i langdrag. De samme bildene av offeret. Der ble hun funnet. Slik ser den mulige morderen ut. Og så videre.

Vi kjenner ikke ofrene. Heller ikke de mange som hvert år får sin lille notis etter front til front kollisjoner på elendige og smale norske veier hvert år. Når skal samferdselsministeren besøke ulykkesstedene og de etterlatte? Regjeringen granske norsk veistandard? Døden i våre sykehus? Tragedien norsk eldreomsorg?

Den minste tragedie er stor nok, men helst er den ufattelig stor når den rammer nært. Men hendelsene nevnt har jo fått langt større oppslag enn Kinas slakt av tibetanere i en OL tid. Made in China derimot gleder vi oss over daglig i norske husholdninger. Billig, billig! Løp og kjøp!! Ingen jeg kjenner sørger over den tibetanske tragedien. Det har norske medier og myndigheter sørget for i mange år. Det kinesiske markede er for stort og norske politikere og vårt næringsliv har en grådig lav moral.

Norge anerkjente Kina i 1950 da kommunistene okkuperte Tibet. I dag godkjenner våre myndigheter i dag kinesernes rett til å herske over det lille fjellandet. For det skjer så mye spennende i Kina for tiden, sa statssekretær Barth Eide nylig, han fører jevnlig samtaler med ettpartistaten. Med pomp og prakt, som kineserne har for vane. Jo, vi har merket oss det. Kulturelt folkemord, kaller kjennere den ”spennende utviklingen”. Men Tibet er langt unna. Ikke kjenner vi noen der heller. Mediene tør ikke å slippe seg løs på samme måte som i Kabul, London og Ålesund. Risken for å bli stengt ute fra OL til sommeren er for stor. Kina forandrer man ikke, det er kinesisk militær og økonomisk makt som forandrer. Dessuten bor det verken jøder eller palestinere i Tibet. Og den ligner jo ikke på Hitlers OL i 1936, sier en bekymret utenriksministeren. Hvor historieløs kan en norsk minister bli uten å skamme seg?

Offentlig sorgbehandling er blitt nasjonaløvelse. Sant er det at en mann er fattig som er uten sorg, som Arnulf Øverland skrev. Men de fleste føler seg vel rikere over hva gledene bidrar med. Vi gleder oss over at beboere nær ulykkesstedet i Ålesund er på vei hjem. Likevel hadde vi jo helst sett at propantanken gikk i luften med NRK ringside, ikke sant? Katastrofer selger jo langt bedre enn en fattig glede (om en ser bort fra Se og Hør).

Hva det kommer av? Vanskelig å si, men i alle fall så var jo ikke vi der da det skjedde. Eller om et nytt steinskred skulle oppstå. Eller en veibombe eksplodere. Og Kina kommer i alle fall ikke å tar oss. Og da så…

…plutselig en dag åpenbarte mennesket seg på jorda. Kanskje ikke over natta. Det kommer an på hvem man tror på, Gud eller Den guddommelige humanetiske vitenskapen. Som kjent har begge tatt grundig feil. Ikke fra tid til annen, men jevnt og trutt: Et stort smell? Uklare konturer formet av luft, ild og vann? Eller svingte Vår Herre med tryllestaven, og vips! så vandret mannen rundt i Edens have med verkende ribbein og fikenblad foran dingeling?

Vites ikke, men hvorfor mannen kom først, har vært antydet. Menn ville gjerne være den første hos kvinnen, men ingen den siste…og selv om kvinnebevegelser stritter og skritter i mot, er forskjellen mellom mademoiselle og madame stadig monsieur. Primærbehovene kan vi ikke leve uten. Akkurat som sex er en absolutt nødvendighet for at vi overleve. Brutal og fornøyelig sannhet hånd i hånd.

Men rovdyr lusket i skogkantene. Mennesket måtte ta vare på seg selv. Ikke først og fremst fordi farlige dyr fortærte oss i små og store porsjoner. Nei, det var det tenkende mennesket som mennesket måtte ta seg i akt for. Med klubber av tre og stein slo vi inn skaller på hverandre. Vi ble jo stadig farligere. Det ble nødvendig med enda farligere våpen. Ut av middelalderen og noen hundre år med krig, uniformerte Solkongen sine hærer. Europas fremste kulturnasjon var grunnlag. Senere kronet med Frihet, Likhet og Broderskap, grunnsteiner i vår egen grunnlov. -Og mange andres.

1700-tallet sto i filosofiens og naturvitenskapens tegn. Humanisme og mattematikk hånd i hånd. Det måtte naturligvis gå galt særlig da også politikeren så dagens lys. Slutten av 1800-tallet og begynnelsen på det tjuende århundre toppet seg med livsfarlig europeisk nasjonsbygging. 1914 opprant med Europa så overlesset av våpen til selvforsvar, at vekten av en revolverkule var nok til å senke 10-15 millioner mennesker ned i en tidlig grav.

Skapte Gud mennesket i et anfall av dårlig humør? Fanden vet, men i alle fall forfinet europeerne seg med tiden til medmennesker med den greske kulturarven i baklomma. Vi fremstår jo som særlig åndefull ved å sitere Sokrates, Platon og Aristoteles. Etter 1918 skulle vi aldri avlive hverandre på så bestialsk vis. Det gav blod på tann! Fascisme, nazisme og kommunisme ble tatt i bruk for å holde orden på enda farlige folk. Nye våpen ble pønsket ut. Og i spissen for Europas andre store kulturnasjon la Hitler nye 50-60 millioner mennesker under torva verden over. Det var likevel ingen ting mot kommunismen. Den avlivet på idemessig korrekt måte 60 millioner egne innbyggere mellom 1917 og 1989.

Var toppen nådd når det gjaldt menneskets evne til å forsvare seg mot seg selv? I 1945 slapp et bitte lite fly ei bitte lita atombombe over en liten by. På noen sekunder smeltet over hundre tusen mennesker. Noen dager senere fordampet nesten like mange i en annen by. I beste mening begynte mennesker i land med respekt for seg selv å produsere raketter og atombomber i vanvittig tempo. I løpet av tiden det tar et fikenblad å falle til jorda kunne vi snart utrydde oss alle. Mennesket hadde omsider skjønt hva medmennesket var i stand til å gjøre mot medmennesket. Kunnskapens tre hadde forspist seg inn i himmelen. På bakken under det lå Gud og Den guddommelige humanetiske vitenskapen og kavet med greiner i ene handa og motorsag i andre.

-Og vi andre? Joda, vi lever da lykkelig på kjøpesentrene med tak over hodet.

Hva kan humanetikerne bidra med?

Vi kan prøve å løse verdens mest påtrengende vanskeligheter om bare kristne og tilhengere av andre religioner samarbeider med oss, skrev leder i Larvik HEF, Hans Kristian Voje, i ØP den 5.ds. Skal vi tro på det? Et eksempel fra virkeligheten belyser:

Hvordan skal vi humanetikere stille oss til et samfunn der den enkelte må klare seg selv som best han kan? Skal vi stå passive og fortsatt overlate omsorgsarbeidet til religiøse og andre organisasjoner? Eller skal vi bry oss? Det sto skrevet i Vestfold Heftet, april 1997, medlemsblad for humanetikerne i fylket. En idealist med adresse og telefonnummer ville gjøre omsorgsarbeid til tema for samtaler og studier (HEF ble opprettet i 1956: min komm.). Det tynne heftet gjorde også Vestfold Fylkeslag, under overskriften ”Best i verden”, til best på flere områder. For eksempel hadde Tønsberg Lokallag stått på stand og forkynt humanetikk for grasrota i trettiseks dager. Også denne artikkelen rundet av med at ”Vi skal starte samtalegruppe om omsorg. Velkommen.”

Gikk oppfordringene an å misforstå?

Medmenneskelighet er vedtektsfestet i HEF, paragraf 1. Men i oktoberutgaven 1997, seks   måneder etter, meddelte initiativtakeren med navn, telefon og adresse at planen om å få i stand en samtalegruppe om omsorg måtte skrinlegges. Årsaken var manglende respons blant fylkeslagets medlemmer, 1270 i tallet. Nå inviterte idealisten i stedet til å delta i et tidligere yndet tema: Humanetikk slik jeg ser det. Ønsket var, sto det, at humanetikerne i Vestfold skulle utveksle synspunkter på hva humanetikk er. En reaksjon sto i Vestfold Heftet nr. 1 1998. Der hevdet Grasrotsyndromet at det ikke var noe nytt at lokallagene etterlyste oppslutning fra medlemmene om aktuelle samfunnsspørsmål.

Hva med fem timer i året, bad lederskapet innstendig om.

You never change a winning team, lød det fra etikkseminaret høsten 1998. 75 medlemmer deltok på Gran Hotell, Bolkesjø. Årets høydepunkt for fordypning. Fullt belegg med tankekraft på venteliste som vanlig. I følge hefte nr. 5 1998 utvekslet man erfaringer om hvordan humanetikerne praktiserer livssynet sitt, visstnok rammeverk for alle års etikkseminarer. Årsaker til mangel på omsorg ble ikke nevnt, skal man tro referatet, selv om enogtyve humanetikere fra Vestfold Fylkeslag deltok. På den annen side ble man enige om å være forsiktig med å praktisere toleranse. Den er stort sett ubrukelig til annet enn livssyn og religion, ble det advart med.

Visst gjelder det å passe på hvem man går til sengs med. Toleranse, har det vært sagt, er dyden hos mennesker som ikke har noen overbevisning. Kanskje var det derfor, fortsatt i følge referatet, at lørdagens festmiddag ble seminarets høydepunkt. Som kjent løser løsslupne stunder i godt lag de fleste verdensproblemer.

Lars Gule forlanger at IRN fjerner Mukhtar fra stillingen Det har imidlertid vist seg at Mukhtar ikke forsvarer sine utsagn om van Gogh som privatperson, men at posisjonen uttrykker det rådende syn innenfor IRN, et råd HEF samarbeider med om tros-og livssynssituasjonen og respekt for menneskerettigheter i Norge, inklusive ytringsfriheten (jeg kan ikke erindre at HEF og IRN har samarbeidet for slike rettigheter i muslimske land) Men Mukhtar nekter å trekkes seg, og nestleder i IRN, Imran Mustq, ser heller ingen grunn til å vurdere hans stilling i rådet i følge en artikkel på Aftenpostens nettide.

Gule går svært hardt ut mot Mukhtar. Det er forståelig. HEF har i en menneskealder strevet  for å fjerne den kristne formålsparagrafen i norsk skole. Skulle noen komme foreningen i forkjøpet og påpeke at den samarbeider med en organisasjon, hvis menneskesyn strider mot grunnleggende menneskerettigheter, ville virksomheten jo kommet i et merkelig lys. Ironisk nok klarte IRN og Mukthar selv, sammen med informasjonssamfunnet, å spre lyset, deskriptivt og normativt, for å bruke Gules egne termer. Det fører til at generalsekretæren må klargjøre foreningens premisser for å fortsette, eventuelt øyeblikkelig bryte samarbeidet med IRN i Norge.

Det faktum at Mukhtar taler på vegne av rådet, vil uansett klebe ved HEF i lang tid fremover

Det hadde lenge vært behov for å redusere religiøs makt og innflytelse. Naturvitenskapelig rasjonalisme, økonomisk og politisk liberalisme og statlig kontroll over religionen i Norge, ble svaret. Deretter posisjonerte man den ut til folket stadig mer utvannet. Oppsmulingen har HEF siden femtitallet kjempet for å fjerne. Bør de lykkes?

Kanskje er det sant at gammel vane bidrar til at over åtti prosent av landets befolkning er knyttet til statskirken. Men ettersom bare en prosent er tilsluttet HEF, kan det bety at mennesket har behov for å søke fra et tingliggjort verdigrunnlag og over i trosforestillinger? Dette er et kjerneproblem for HEF: Man er bare ydmyk overfor gåter i den grad de kan avdekkes av vitenskapelig prøving og feiling, og stiller seg helt uforstående til at en guddom kan ha hatt en finger med i skapelsen. Men også universets egenlige form og innhold ligger utenfor menneskets fatteevne, selv om vitenskapelig rasjonalisme har gjort en rekke big bang og sorte hull forsøk på å forklare det. HEFs anstrengelser for sitt syn står ikke tilbake fra den overtro man tilegner kristne. Det bringer oss over på et annet kjerneproblem.

Hva er mest skadelig for samfunn og mennesker; troen på Gud eller troen på Ting(Ting: i sin helhet den materielle tilværelse som norm for godt liv). Betraktet i modernismens lys, oppdager den som vil at mens bruken av kristne verdier som begrunnelser for overgrep mot medmennesker har avtatt og stadig gjør det (andre religioner kan bedre), øker overgrepene mot menneskeheten som følge av vitenskapelig prøving og feiling på en rekke områder. 1900-tallets sekularisering har ikke bare stekket vingene på religiøs autoritet. I mangel på moralske normer, har man i truende grad utviklet teknologiske løsninger som et stykke på vei ser ut til å ødelegge klodens natur og miljø og kanskje utslette grunnlaget for menneskelig liv. Det kan gå til helvete, så å si, noe som bringer oss til neste kjerneproblem

Naturvitenskapelige fag har en fremtredende plass i norsk skole (og i verden ellers). Det er slik at utviklingen drives av kunnskaper innenfor disse fagene. Sentralt står økende produksjon og forbruk av stadig flere unyttige varer og tjenester til et marked, der teknologiske løsninger som metode ødelegger kloden for å hevde seg i konkurransen. Betrakter vi forholdet i lys av HEFs vedtekter, der det står at verden og tilværelsen må bygges på støtte i vitenskapelige metoder og resultater, er det grunn til å spørre hvilke forkynnelse som bringer oss mest i konflikt med eksisterende og fremtidige menneskerettigheter: Den om vitenskapen eller den om kristendommen?

Menneskerettighetserklæringen sier, at enhver har rett til tanke-, samvittighets-og religionsfrihet. Det står ikke noe om at forkynnelse av en kulturs religion er forbudt. Foreldre har fortrinnsrett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal ha. Skal det også gjelde for naturvitenskapelige fag – den humanetiske vranglære? Og vil ikke det komme i konflikt med HEFs forestillinger om å bli ydmyke over universets og livets gåter gjennom å tenke og forske?   Selvsagt må noen få lov å ta sine barn helt ut av KRL-faget. Men la oss reflektere kort over det norske folk. Sekter tar jo gjerne begrepet til inntekt for sine argumenter. 85 prosent av folket er tilsluttet statskirken. 1 prosent hører hjemme i HEF.   Tror man en folkeavstemning ville forby fortellingene fra Bibelen i barnehager og skoler og i stedet innføre reklame som viser hvordan vi kan utrydde naturen raskest mulig – etter å ha forklart den moralske forskjellen for velgerne først ?

Nei, vi tror mennesker har godt av en dose kristendom i barnehager og skoler inntil noen påviser hvilke skader litt forkynnelse og salmesang har påført den norske folkesjela. Litt formalisert religion har oppdratt folk til en viss grad og bidratt til stabilitet. Den kan fortsatt behøves i en oppløsende, tingliggjort og flerkulturell samfunnsutvikling.   Humanetikerne har på den annen side utviklet utpreget intoleranse overfor kristendommen. Den splitter langt mer enn den forener.

Er HEF i utakt med grunnleggerens ånd?

Barn har alltid hatt en svak posisjon i samfunnene. Prester har ofret dem til vrangvillige guder; vanskapte måtte dø i skogene; hardt arbeid har ødelagt utallige; barneprostitusjon er fortsatt legitimt; titusener dør hvert år av sår og underernæring i militær og økonomisk global maktutfoldelse. Vesten kvitter seg med sine barn gjennom institusjonalisering, ja, hevder man, det er til og med skadelig for barn å tilbringe for mye tid sammen med sine foreldre.

Charles Darwins (1809-82) grunntanke var at alle livsformer kjemper i en verden som er knapp på ressurser. Hver minste organiske forskjell har derfor betydning for naturens permanente sorteringsmaskin, der de dårlige variantene vrakes til fordel for de bedre. Slik velger naturen uopphørlig for å perfeksjonere livsformer i forhold til livsbetingelser, og  på den måten oppstår et sett felles egenskaper for grupper organismer som er i stadig forandring: Det naturlige utvalg. På samme måten, hevdet Darwin, tilpasser moral og intellekt seg og løper parallelt med utviklingen.

Moderniteten begynner og slutter med mennesket. Som art er vi lettere utsatt for følelsesmessige og intellektuelle endringer enn organiske. I dette perspektivet er begrepet Det naturlige utvalg   godt egnet som metafor for lineær intellektuell utvikling i gjensidige påvirkninger mellom mennesket og samfunn.

Intensiteten i den industrielle utvikling har vært sterk og skjedd omtrent samtidig i hele den vestlige verden. Prosessen, etter hvert gjennomorganisert og ledet av få personer, har innpodet oss et sett politiske, økonomiske, religiøse og sosiale normer, der viktige fellesnevnere er frigjøring i mange sosiale sammenhenger, økonomisk vekst og materiell nytelse. Mulige trusler mot disse målene reduseres og fjernes med makt i det bestes hensikt; metodebruken forklares som fordelaktig og nødvendig i demokratiske prosesser, og får etter hvert aksept både innenfor snevre vitenskapelige miljøer og i bredere befolkningslag. Vår delaktighet i å velge ut grupper mennesker til fordel for fremskrittet og et optimalt funksjonsdyktig samfunn belyses bl.a. av steriliseringslovgivningen på 1930-tallet, lobotomeringen av anderledesværende etter krigen, abortloven som fjerner omlag 15000 fostre om året, neddopingen av gamle og uføre i institusjonene, stadig lengre sykehuskøer, synet på at arbeidstakere over femti år er uegnet og at alle mennesker under skolepliktig alder best lever opp hos surrogatmammaer med pedagogisk grunnkurs.

Industriell fremgang, overbefolkning og fattigdom bidro til oppløsningen av gården og bygda som produksjonsenhet og sosial enhet fra midten av 1800-tallet.   I vår opplyste overforbrukstid har vi blitt overbevist om at lønnsoppgjøret neste år, Lotto-trekningen, hundre prosent statlig ansvar for barn mellom skolepliktig alder og spedbarnsstadiet og ubegrenset individuell frihet kan bringe oss nærmere den endelige materielle orgasme.

Det fins lange tradisjoner i vestlige demokratier som knytter moral og kunnskap til nytte og makt, beskrevet ved at mennesket lever i dag mellom 75-80 år, men ser seg likevel ikke i stand til å ha den daglige omsorg for sine barn deres første leveår. Mest beklemmende kommer dette til uttrykk når samfunnsmaktenes nyttige idioter, psykologer og barnehagepersonell, i fullt alvor advarer mot skadevirkninger på barn som følge av for mye samvær med sine foreldre – uten at det reises en storm av protester. Det får en til å tro at Darwin hadde rett. Moral, intellekt og fornuft er størrelser og egenskaper som ikke eksisterer i seg selv, men oppstår og endres som en virkning av omstendighetene individet lever under.

Who lost who?

Skjærer man med kniv i små grisekropper uten bedøvelse går produksjonen så mye hurtigere, sa kvinnen fra griseavlslaget. En truende antydning om hva en smule humanitet kunne få for betydning for prisen på grisekjøtt i desember; kapitalen må stadig forrentes på en bedre måte, slik at Adam Smith fortsatt kan vandre henfaren tilfreds på sine frie markeder i visshet om at vårt monopoliserte avlslag selger svin til utlandet for en slikk og ingen ting. Forholdet gir oss et øyeblikks innsikt i hva Smith mente med ringvirkninger fra økonomisk egoisme.

Vi nordmenn regner oss selv for å være noe av det ypperste i hele verden; det er som kjent typisk norsk å være god på all områder. Montesquieu, maktfordelingens far, viste i 1748 til at goteren Jordanes hadde kalt Norden menneskeslektens opprinnelse, en utlegning som harmoniserer med Voltaire’ oppfatning av den europeiske utkant: i Nord var menneskene høyvokste, sunne og sterke, modige, stolte og som født til krig og de levde lenge takket være klimaets strenghet og den klare himmelen. Men det har ikke alltid vært slik. For eksempel var Ludvig Holberg i år 1700 på besøk i Rom. Du, spurte en som hadde studert de nordiske landene, har du noensinne sett en nordmann? Vel, svarte Holberg, det skulle jeg mene, jeg er jo nordmann selv! Vedkommende ble synlig forundret, tenkte seg litt om og sa at i så fall måtte han være født av utenlandske foreldre «thi han vidste vel at norske Folk vare vandskabte, og havde Ansikter der lignede meere Svinehoveder end Menneskers.»

Nå ligger det imidlertid et par opplysningsårhundrer mellom flere store tenkere og humorister og en liten blodig griseevenukk. Nordmannens kroppsfibrer er ikke lenger sterke av kulde. Foreldrene legger ikke spedbarna sine i snøfaner for å herde kroppene mot naturkreftene, men røkter de små i barnehager hos surrogatmammaer, mens vi andre reiser framgangsrikt og uspesifisert til Syden der vi morer oss med å utkjempe durabelige kamper mot kakerlakker og magesjau.

Noe griper tak i meg uten at jeg får helt tak i det. Er vi ikke i gang allerede? Abort og testikler, et rasjonelt humant ta-bort-stadium uten bedøvelse, med litt gråt og litt blod overdøvet av materiell vellyst uten at noen fester seg særlig ved det? Institusjoner der mennesker sluses gjennom daglig fordi de må eller ønsker å dø omgående. Av sykdom, alderdom eller rett og slett av ensomhet? Genmanipulert til å vandre heden, eller dø i takt med CO2-utslipp og asfaltstøv? En sakte omvendelse fra samfunnsdannelse tilbake til naturtilstanden; homo homini lupus; mennesket oppfører seg som ulver mot hverandre; en langsom oppløsning av samfunnspakten; Thomas Hobbes i en akselrerende baklengs salto? Liksom for å unngå at planeten blir så overbelastet av mennesker, at den langsomt, eller plutselig en dag, faller ut av sin evig sinnsyke eliptiske bane og brenner opp i solens favntak?

Et stykke megaironi; at vi på et tidspunkt, av nødvendighet, må utrydde oss selv eller bli utryddet i forlengelsen av vår antikke arv, religionen, filosofiske vrangforestillinger og Smith’ utilsiktede og ukontrollerte virkninger; egoisme pr. definisjon til alles ulempe, ikke fordel? Et vendepunkt der vi må begrense oss per metode eller la troen på evig fremskritt kvele oss langsomt. For om det er slik at menneskets inngrep i naturen med økende ubalanse som konsekvens kan føre til selvødeleggelse, mens en balansert natur på den annen side er garanti for menneskets fortsatte eksistens på jorda, så betyr vel det at den helhetlige natur er mennesket overlegen, ettersom mennesket i begge tilfellene er avhengig av naturens væren?

Jeg overprøver andre tidstypiske forklaringer på overgrepet mot griseunger. Motorsager, blod, hjernemasse, porno som samfunnsmessig opplysende og problemløsende veiledning. Grensesprengende verdiformidlinger dukker fram på bevissthetens skjerm og blekner. Det blir for overfladisk. Trivialiteter som befinner seg i enhver videohylle under teveapparatet og dessuten har tolvårsgrense på kinomatografene.

Nei, Mengele, tenker jeg, Josef Mengele og Stalin. Der er det noe historisk håndfast. Bestialiteter i ideenes og totalitetens navn, mens vi alltid etterpå skrek og bar vi oss i politisk og religiøs vrede av våre lungers fulle kraft: Aldri mer. Nye mennesker! Nye lover! Ny politikk! Ny etikk! Godhet! Rettferdighet! Heng, heng!

Jo, naturligvis fins det mange mulige løsninger, forklaringer og bortforklaringer, ikke minst.

Et vesentlig trekk ved religionen, for eksempel, er at den viser til en fjern tidenes morgen, en hellig illud tempus, der menneskene var udødelige og kunne tale og var venn med dyrene. I forhold til denne tradisjonen er det et spesielt trekk ved den jødiske skapelsesberetningen om at mennesket fremsto som hersker over dyrene allerede i Paradis. Det fremgår i Genesis at fordi mennesket ble skapt i Guds bilde, og Gud står over naturen, så kom naturen til å bli stående som noe mennesket kunne herske uinnskrenket over. Dette finner man belegg for i skapelsesberetningen i Første Mosebok, 1.28,: Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden og legg den under eder, og råd (dominion) over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over hvert dyr som rører seg på jorden.

I vårt høyteknologiske, sosialdemokratiske samfunn med en tusenårig kristen formålsparagraf skulle jo humaniteten være selve grunnfjellet i livet. Man skal være snill, omsorgsfull og kjærlig. Erkjennelser om at vi som enkeltmennesker og samfunn hele tiden skulle strebe etter en etikk og moral basert på grundig gjennomtenkning av verdier og normer som vi ønsker å handle etter. Det handler om drømmer og ønsker. Det handler om hvordan vi skal få en best mulig tilværelse. Hva vil vi med livet vårt? Med andres liv? Hvordan ønsker vi, innerst inne, at tilværelsen skal være? Verdensbildet? Hele kloden med hele dens mangfold?

Etter gjennombruddet for den nye naturvitenskapen, som kom med Kopernikus, Kepler og Galileo på 1500-tallet, så Rene Descartes fram mot en snarlig utvikling av en praktisk filosofi som er slik at når vi kjenner kraften og retningen på ild, vann, stjernene og himlene, og alle de andre legemene som omgir oss, like distinkt som vi kjenner de forskjellige håndverkene; så kan vi i likhet med disse anvende den til nyttige formål og derigjennom bli herrer og besittere av naturen.

I et festlig lag kom jeg til å sitte ved siden av en entusiastisk jeger. Ja, så sto jeg der på post, fortalte han, og ei elgku strøk så nært forbi meg at jeg kunne tatt på ho. Men kua var ikke på kvoten, ser du, så den måtte jo bare gå videre. Han tygget ettertenksomt stekt rype med fløtesaus, tok en slurk vin og fortsatte: men det gikk jo bra likevel, ser du, for utpå dagen kom det ei ku med kalven sin ruslende forbi – og så skjøt jeg kalven.

Ble herredømmetenkning i en hellig illud og Descartes praktiske filosofi den gryende moralske oppskrift, partsinnlegg, på hvordan vi effektivt kan utrydde våre omgivelser og med den beste samvittighet, bare midlene, metodene og tillatelsene er nedfelt i bibelen og vår enda helligere arv fra antikken? Den humanisme som ligger i bunnen for europeiske demokrati og nordiske sosialdemokrati? Og om så er, skal det fortsatt være slik og hvor lenge? Vi sager greiner, men på feil side av saga. Fallhøyden øker for hver dag.

Er vi lurt opp i stry? Har utviklingen skjedd «bak ryggen» på oss, der ugjerningen ser ut som en velgjerning fordi den gir størst mulig lykke for flest mulig av oss som blir berørt av handlingen fordi makthaverne har forstått og forledet oss med Jeremy Bentham og en romersk keiser som serverte brød og sirkus?

Elitene definerte og la premissene for kulturen. I Norge ikke uten en viss ressonans til allmuen naturligvis; selv ikke bønder og sydenturister lar seg by hva som helst, men i det store og hele. Alt lå jo bra til rette, ikke sant? Likevel kom altså opplysningstiden til å innlede et drepende mega-program i umenneskelighet og livsfientlighet der vrangsiden av framskrittet har uttrykt seg i kriger, Hiroshima og ennå pågående folkemord.

Kom det godes ide av seg i de korte skyggene fra Rwanda og herredømmetenkningens humanistiske slå seg på brystet-holdning? Og er det ikke betenkelig at selvoppnevnte intellektuelle, som stadig vekk lar seg hylle som verdens samvittighet, ikke lenger snakker om modernismens fortreffelighet, men hyller inn og bortforklarer det meste i den tomme postmodernismen; det meste er like gyldig inntil det likegyldige…

Så hva fan, roper man høyt, har vel et par blødende baller til en liten gråtende griseunge i en rengjort norsk produksjonsfjøs å gjøre med vår tids storslagne apokalypse?

«Det moderne mennesket står høyt og stolt på spissen av verdensprosessenes pyramide, skrev Nietzche i 1874, og mens det legger sluttstenen av sin erkjennelse på plass, synes det å rope til den lyttende natur omkring: ‘Vi er ved målet. Vi er ved målet. Vi er den fullendte natur.’ Hovmodige og stolte europeer av det 19. århundre, du raser som en gal! Sammenlig din høye viten med din magre kunnen. Din viten fullender ikke naturen, men dreper bare din egen natur. Riktignok klatrer du på kunnskapens solstråler opp til himmelen, men ferden går nedover mot kaos.» Nietzsche anså ikke kampen for å herske over naturen bare som det 20. århundrets fikse ide, men også at den menneskelige hybris lenge hadde bestemt «hele vår holdning til naturen, våre overgrep mot naturen ved hjelp av maskinene pluss teknikernes og ingeniørenes tankeløse oppfinnsomhet.»

Uten å trekke forhastede konklusjoner belegger vår globale økologiske tilstand erkjennelsen om at tankene som ble lansert i Genesis har virket gjennom hele den europeiske historie. Gud skapte først en verden av objekter; de skulle være tilgjengelig for menneskene. Adam fikk gi navn til alle ting og etablerte slik sitt herredømme over dem; verden syntes derfor planlagt utelukkende for det formål at den skal tjene menneskene. Jorden ble etter syndefallet en kilde til de prøvelser mennesket måtte utsettes for på grunn av Adams synd, Mos. 3.17: Fordi du hørte på din hustru og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden være forbannet(…) Torn og tistel skal den bære(…).

I filosofens verdensoppfatning var alle skapte ting dypest sett mekaniske innretninger unntatt den menneskelige tenkningen. Og ting kan som bekjent manipuleres. Etter Descartes oppfatning hadde dyrene ikke evnen til å føle, selv om de kan gi mekaniske reaksjoner på mekaniske stimuli fra omverden. Den åndelige substansens kjerne var for Descartes tenkningen, og utelukket slik dyrene fra å ha virkelig bevissthet. Dyrene var ikke bare uten fornuft, men også uten følelse, og all natur regnet franskmannen bare for mer og mindre avanserte mekaniske innretninger som overfører næring til seg selv og mennesket.

Nå hadde Descartes også sine samtidige kritikere, som hevdet at disse (cartianske) forskerne foretok pisking av hunder uten å bry seg det minste, og de gjorde narr av dem som syntes synd på dyrene som om de følte smerte. De sa at dyrene var klokker, at de skrikene de gav fra seg når de ble slått bare var lyden av en liten fjær som var blitt berørt, men at hele kroppen var uten følelse. De spikret de stakkars dyrene opp på planker gjennom de fire potene for å dissekere dem levende for å se blodsirkulasjonssystemet som var et omstridt tema for debatt.

Det er ikke til å undres over at Descarte’ plass i filosofi-og vitenskapshistoriens ettertid er framtredende. Ikke bare anses mannen for å være grunnleggeren av den moderne filosofi, og i flere henseender, særlig i matematikk og medisin, også av moderne naturvitenskap. Men særlig betydning fikk Descartes for fysiologien, hvor det dannet seg cartianske skoleretninger i medisin allerede mens han levde. Dessuten spekulerte han seg fram til at Gud måtte eksistere ved å tvile seg fram til konklusjonen om at fordi Gud var fullkommen, kunne han ikke være en skurk. Naturligvis ble åndsmennesket et midtpunkt i Paris’ litterære salonger på sin tid.

For noen år siden kom det seg slik at vår yngste sønn gråt mest døgnet rundt. Om kvelden måtte jeg legge han i baksetet på bilen og kjøre tur i bygda for å få han til å sove om kvelden. Søndag formiddag, mens jeg skiftet bleier på han, kom det til syne en byll øverst i rumpesprekken på gutten. Etter et par gråtende timer på stedets legevakt, konstaterte man at dette måtte på sykehuset. Kort etter leverte vi gutten til en lege på Vestfold sentralsykehus, som uten å nøle la han ungen på bordet og skar opp og renset såret uten bedøvelse. Hylene hørtes intenst i de søndagsstille korridorene: Jeg er kirurgen, svarte han, da jeg påpekte forholdet.

Herredømmeholdning som antyder at vi må betvinge jorden og overvinne dens motstand, er en holdningen som også gjenspeiler seg i den paradisiske tilstanden der Adam og Eva hadde vært vegetarianere, Mos. 1.29: Og Gud sa: Se jeg gir eder alle urter som sår seg, alle som finnes på jorden, og alle trær med frukt som sår seg; de skal være til føde for eder. Og etter at syndflodens rensende bølger hadde lagt seg, sa Herren til Noa, 1. Mos 9.1.-3: Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden! Og frykt og redsel for eder skal være over alle dyr på jorden og over alle fugler under himmelen, over alt det som rører seg på jorden, og over alle fiskene i havet; i eders hånd er de gitt. Alt det som rører seg og lever skal I ha til føde, liksom jeg gav eder de grønne urter, gir jeg eder alt dette. Ja, det berettes i både Markus og Matteus at Jesus skulle ha hatt et instrumentelt syn på behandling av naturen. Herfra forteller Augustin at «Kristus selv viste at å avholde seg fra å drepe dyr og ødelegge planter er toppen av overtro, for ettersom han mente at det ikke finnes noen felles rettigheter for oss og dyrene og trærne, så sendte han djevler inn i en flokk svin, og forbannet et tre som ikke bar frukt slik at det visnet.»

Nå skal det også være sagt at det fins belegg i Bibelen også for det motsatte av herredømmetenkningen: Ve Israels hyrder som røkter seg selv. Er det ikke hjorden hyrdene skal røkte? Fettet eter I og ullen kler I eder. Det fete slakter I, hjorden røkter I ikke. Det svake har I ikke styrket, og det syke har I ikke leget, og det sønderbrutte har I ikke forbundet, og det bortdrevne har I ikke ført tilbake, og det fortapte her I ikke oppsøkt, men med vold og hårdhet har I hersket over dem (Eekiel 34.2-4).

Denne tanken om et husholder-eller forvalteransvar for naturen er i dag den mest utbredte plattform for kirkelig engasjement i natur-og miljøvernspørsmål. Likevel fins det altså sterke mulige historiske kulturelle forklaringer med røtter i kristendommen, arven fra antikken og europeisk filosofi, selve grunnlaget for det erkeeuropeiske menneskets væremåte, på hvorfor vi velger å skjære i andre levende vesener uten bedøvelse. I forlengelsen av disse synspunktene er det grunn til å spørre: Har våre handlinger, gjennomsyret av økonomisk, politisk og vitenskapelig tenkning, kommet til å bli, totalitær i sin natur? Det vil si: griper disse væremåtene inn i og forsøker de å styre klodens og livets funksjon på godt og vondt ned til minste detalj?

Tomas Aquinas’ teologi kom som kjent til å få en dominerende autoritet innenfor kirken fra slutten av 1200-tallet. Aquinas bekreftet herredømmeoppfatningen. Riktignok hevdet han at mennesket ikke burde begå grusomheter mot dyr, men begrunnet det med at slik grusomhet virket forrående på mennesket.

-Og det var jo griseungen som gråt, ikke sant?