Verden før var umåtelig stor; de siste førti, femti årene svært oversiktlig. Mange hundre millioner mennesker lever i analfabetisme, sult og fattigdom. Undertrykket av regimer i land der menneskerettigheter står svært lavt i kurs. Massemord på innbyggere forekommer, det samme gjør folkemord. Regimemotstandere fengsles, tortureres og avlives i grupper og enkeltvis. Listen over brudd på allmenngyldige verdier og moral er lang i disse landene (gjennomsyret av korrupsjon; alle medlemmer i FN).

Holder man forskjellene opp mot vestens demokratier, avslører sitt konserverende menneskesyn: samfunn kan bare vurderes ut fra egne normer og verdier. I sin ytterste konsekvens betyr det at alle handlinger og verdier er like gyldige eller verdifulle. Mennesker som lever i autoritære regimer, har akseptert sin tilværelse som tilfredsstillende, hevder man. De ønsker ikke forandring. Hvorfor skulle de ellers fortsette å la seg hundse med? Vi har jo vært der på ferie eller samarbeidet med regimene, er omkvedet. Alle bukker og smiler for det meste blidt og ser ut til å ha det bare bra. Hvorfor skal Vesten pådytte disse menneskene kultur som ligger til grunn for vår egen vekst og velstand? Har vi det så bra da?

Nei, kanskje ikke, men posisjonen avslører at man er fjern fra allmenngyldige verdier: Anstendighet er ikke det samme i diktaturer som i demokratier. Småjenter selges til gamle menn. Hva med den bestialske omskjæring av unger datert 4000 år tilbake? Islamske regimer steiner utro kvinner til døde. I vesten skiller man seg. Stjeler man et brød, hugges en arm eller to av. Islamske regimer avliver søstre som flørter med nabogutten. Her hjemme inviterer vi han inn i venneflokken. Ratco Mladic står tiltalt for folkemord; tilhengerne hans sier at han gjorde jo ikke noe galt; altså fikk muslimene hva de fortjente; ergo gjør vi det gjerne en gang til?

Hvor har man hentet sin relative moral fra? Et vanskelig spørsmål. Man kunne like gjerne spørre hvorfor historiens kultureliter dyrket frem og vedlikeholdt antisemittismen. Eller hvordan kunne nazismen utvikle seg i kulturnasjonen Tyskland. Hvorfor europeiske ”intellektuelle” opp om kommunismen og fascismen. Vi snakker om ideologier som avlivet millioner og atter millioner egne innbyggere i skyggene av folkeretten. Forhold alle som ville vite visste om da dette pågikk.

Vel, det var jo mens verden var adskillig større enn i dag. Men hvorfor opprettholder kulturrelativisten sine posisjoner når forskning og medier i noen tiår har åpenbart hvordan mennesker i autoritære regimer har blitt slaktet ned – og slaktes ned i skrivende stund – i kampen for menneskerettigheter (Naturretten) Vesten tar som en selvfølge? Jo, de undertrykte forstår seg ikke på eller ønsker anstendighet, utdanning, trygghet, mat, frie valg; retten til et verdig liv.

Det ser bare slik ut på TV.

Heldøgnsbarnehagen er rett rundt hjørnet, synes det som om. Det er nemlig dyrt å drive AS Norge. Skoler slås sammen. Gigantbarnehager bygges. Fødeavdelinger ved landets sykehus sentraliseres. Så hvorfor ikke plassere fødeavdelinger, barnehager og grunnskoler under ett tak og gjøre institusjonen til et heldøgnsforetak?

Ettåringene skal jo likevel også ut av huset. Så hvorfor ikke ta med nullåringene i samme slengen? Tenk på hva samfunnet vil spare mht av stress på morgenkvisten og om ettermiddagen. Endelig kvitt unger og bleiskift og leksehjelp og mas og kjas!

…og tenk på frihetsfølelsen som da endelig vil spres seg i befolkningen.

Uten å komme i stemmeskifte har også moralens vokter Krf abortert seg selv fra moralen. Uten å skamme seg det aller minste. Snarere tvert om; partiet er beredt til å styre landet med hele dens abortlov inntakt! Maktutøvelse man jo har begått i mange regjeringer og Storting. Med foldete hender, riktig nok, men burde man ikke heller oppnevnt seg til evig opposisjon? Talt det aller svakeste individs sak – det vil si kimen til liv?

Å lede en regjering som administrerer 15 tusen aborter om året må jo fra partiets etiske utsiktspunkt være som å onanere på Stortingets balkong 17. mai.

Det gjelder å tjene Gud så man ikke ergrer Djevelen, skal det være ytret. Partiets skjeve gang på sperregrensen tyder på at noen er lite fornøyd med Krfs moralske utvikling. Det kan jo, som man skjønner, være hvem som helst av de to. Men hva er vel en abort mot en taburett. Særlig den høyeste.

SV-politikeren Hiam Alchirout fra Larvik advarte også mot å kritisere islam, ØP 6.ds.. Hun minnet om flaggbrenning, angrep på norske ambassader og sprengkraften i muslimske miljøer. Tydeligere enn Mohyeldeen Mohammad kan ikke denne kraften forestilles. Ved et sammentreff meddelte ØP den 13.ds. François El-Safadi sine gledesytringer over demonstrasjonen i Oslo. Han er nyvalgt leder av Larvik innvandrerråd, opptatt av dialog mellom etniske nordmenn og innvandrere. Jeg er selv muslim og forstår reaksjonen til Mohammad, sa El-Safadi til avisen på telefonen, som gratulerte Mohammad med en vellykket protest.

Vi tror at muslimer kommer til Norge for å søke trygghet, fred og fordragelighet. Mange har jo flyktet fra regimer, der menneskerettighetene står særlig lavt i kurs. Forholdene tatt i betraktning tilkjennegir vi derfor en smule forundring over advarsler og manglende fordømmelse fra muslimer i alminnelighet over Mohammads fryktelige trusler. At SV-politikeren ligger lavt forstår vi. Det gjelder å ikke støte fra seg potensielle velgere. Mohammad sa også til ØP på telefonen at ”Vi har fått munnkurv og skal heller komme med en felles uttalelse senere.” Hvem hadde makt til lukke munnen på muslimene som arrangerte demonstrasjonen?

Moralvokternes aktiviteter innenfor muslimske miljøer er velkjent. Fins det voktere som også har makt til å bestemme samhandling mellom ”oss” og ”de”, når det gjelder å moderere islam til norske forhold? Med bruk av trusler som hindrer muslimer i å øve kritikk, og i stedet hylle, høyt eller stilltiende, praktiserende fundamentalister av formatet Mohyeldeen Mohammad?

Det kan synes som om det er en vei å gå før islam erkjenner sentrale menneskerettigheter. La meg derfor sitere Liu Xiaobo som det kinesiske diktaturet dømte til 11 års fengsel 1. juledag 2009 for å ha ”trukket ytringsfriheten for langt”: ”Ytringsfrihet er menneskerettighetenes fundament, menneskehetens kilde og sannhetens mor. Å sette stopper for ytringsfriheten er å trampe på menneskerettighetene, kvele menneskeheten og undertrykke sannheten.”

I vissheten om dette uomgjengelige moralske imperativ må islam før eller siden tilpasse seg noen grunnleggende vilkår i vår kultur. Ikke omvendt.

For det første kan jeg ikke se at HEF i Norge har stått på selv de minste barrikader mot nevnte “fremskritt” siden foreningen oppsto på 1950-tallet. HEF bygger riktig nok sitt livssyn og etikk på medmenneskelighet, personlig erfaring og egen kritisk tekning. Men i motsetning til humanister generelt trer den etiske underdimensjon fram, fordi HEFs reisverk støtter seg til en oppfatning av en verden og tilværelse som har støtte i vitenskapelige metoder og resultater. Hva betyr så det? Jo, etikken i beste positivistiske må bygge på vitenskapen og ikke omvendt, en hovedårsak til nevnte dilemmaer.

I lys av HEFs standpunkt fremstår selve den objektive erkjennelse og ikke erkjennelsens etikk som menneskehetens lykke. Forskningsetikken skapte den moderne verden, synes å være foreningens buskap. Det betyr i praksis å makte, styre verden med fornuften.  Vær lykkelig! Thorsen plukker så av alle fenomener fram atombomben for å forsvare det humanetiske standpunkt. Da bomben var et faktum, altså tatt i bruk, tok bidragsyterne til ordet for at våpenet aldri måtte bli brukt, skriver han. Men Max Planch, Albert Einstein, Niels Bohr, Leó Szilárd, pasifisten Robert Oppenheimer og andre visst på forhånd hvilken ødeleggende kraft man gav liv til. Slik grunner overbeviste dem imidlertid om nødvendigheten av å utvikle bomben; man var redd for at Tyskland skulle komme USA og Vestmaktene i forkjøpet – og man ville ikke at andre vitenskapsmenn skulle bli først (Det uerstattelige: En teknologietikk, Peter Kemp, Gyldendal, 1996). Klakkingen fra HEFs tredje pilar etikken blir overdøvende: Først kom bomben, den objektive erkjennelse; så erkjennelsens etikk – humantikernes krokodilletårer.

Når brøt tekonologioptimismen sammen? Med atombomben begynte man for alvor å tvile  på at vitenskap og teknologi overlatt til fremragende vitenskapsmenn og teknikere ville skape et bedre samfunn. Så kom de store ulykkene innenfor kjemisk-og atomkraftindustrien: Seveso 1976, Three Mile Island 1979, Bhopal i 1979 og Tsjernobyl 1986. I den biomedisinske teknologien så man konturer av Aldous Huxleys verden: Hvordan overvinne alle menneskelige lidelser ved bruk av medisinske stoffer. Et annet område er framveksten av informasjonssamfunnet. Det øker byråkratisering og overvåkning, der våre problemer utredes og besluttes i Kafka-lignende institusjoner.

Det er likevel global oppvarming, eller grenser for vekst om man vil, som tydeligst viser at humanetikernes dannelsesideal har sporet av. Skal vi tro FNs klimapanel, FN er HEFs valg nummer en når det gjelder etikk for verden, så har “selve den objektive erkjennelse” – med menneskehetens lykke som mål – ført verden på randen av katastrofe. Det var og er altså ingen etikk, bare nytte innebygget i HEFs høyeste idealer; fornuften, erfaringsvitenskapen, teknologioptimismens “produktene”! Vel vitende velter Thorsen derfor ansvaret for konsekvensene av sammenbrudd over på misbrukerne – hvem nå det må være-. Men i stedet for å toe sine hender, bør ikke HEF snart innse at vitenskapen må bygge på etikken? Det vil si at “poduktet” gjøres gyldig for mennesket og samfunnet for det produseres og iverksettes? Neppe, idet slik endring høyst sannsynlig river vekk det ideologiske grunnlaget under foreningens føtter.

Innledningsvis nevnte jeg ressursknapphet som et dilemma. Hvordan man på enkelte områder kan demme opp for mangler, har humanetiker og tidligere generalsekretær i HEF, psykolog Kari Vigeland, funnet en løsning på. Vigeland råder samfunnet til å avlive syke eldre mennesker ved å ta fra dem nødvendig medisinering – for å bruke ressursene på yngre generasjoner.

Omsider kom justisministeren på besøk. En passe statlig sorgreaksjon. Eller mest symbolsk, kanskje. Jo, sier ministeren, regjeringen skal granske tragedien i Ålesund. Vel og bra, men hvor mange døde og hvor mye politikk må det gå i en sak før statsministeren kommer innom? Tjuefem? Femti? Hundre? Tom for intervjuobjekter besøkte NRK i dag unger i en barnehage i nærheten. Jo, smårollingene hadde selvsagt fått podet inn hva som gikk for seg! Følte de ikke sorg så måtte de i det minste kunne læres opp til litt angst.

Vi er et lite land med få store og små ulykker og enda færre kjendiser. Derfor må det ha vært, at Dagsrevyen for et par kvelder siden nok en gang tok seerne med til soldaten som mistet et bein i Afghanistan og hans døde kamerat. Ennå bedrives det medial sorgbehandling av en journalists død i Kabul. Nylig ble en ung vakker norsk kvinne funnet myrdet i London. Saken ble tabloidisert i langdrag. De samme bildene av offeret. Der ble hun funnet. Slik ser den mulige morderen ut. Og så videre.

Vi kjenner ikke ofrene. Heller ikke de mange som hvert år får sin lille notis etter front til front kollisjoner på elendige og smale norske veier hvert år. Når skal samferdselsministeren besøke ulykkesstedene og de etterlatte? Regjeringen granske norsk veistandard? Døden i våre sykehus? Tragedien norsk eldreomsorg?

Den minste tragedie er stor nok, men helst er den ufattelig stor når den rammer nært. Men hendelsene nevnt har jo fått langt større oppslag enn Kinas slakt av tibetanere i en OL tid. Made in China derimot gleder vi oss over daglig i norske husholdninger. Billig, billig! Løp og kjøp!! Ingen jeg kjenner sørger over den tibetanske tragedien. Det har norske medier og myndigheter sørget for i mange år. Det kinesiske markede er for stort og norske politikere og vårt næringsliv har en grådig lav moral.

Norge anerkjente Kina i 1950 da kommunistene okkuperte Tibet. I dag godkjenner våre myndigheter i dag kinesernes rett til å herske over det lille fjellandet. For det skjer så mye spennende i Kina for tiden, sa statssekretær Barth Eide nylig, han fører jevnlig samtaler med ettpartistaten. Med pomp og prakt, som kineserne har for vane. Jo, vi har merket oss det. Kulturelt folkemord, kaller kjennere den ”spennende utviklingen”. Men Tibet er langt unna. Ikke kjenner vi noen der heller. Mediene tør ikke å slippe seg løs på samme måte som i Kabul, London og Ålesund. Risken for å bli stengt ute fra OL til sommeren er for stor. Kina forandrer man ikke, det er kinesisk militær og økonomisk makt som forandrer. Dessuten bor det verken jøder eller palestinere i Tibet. Og den ligner jo ikke på Hitlers OL i 1936, sier en bekymret utenriksministeren. Hvor historieløs kan en norsk minister bli uten å skamme seg?

Offentlig sorgbehandling er blitt nasjonaløvelse. Sant er det at en mann er fattig som er uten sorg, som Arnulf Øverland skrev. Men de fleste føler seg vel rikere over hva gledene bidrar med. Vi gleder oss over at beboere nær ulykkesstedet i Ålesund er på vei hjem. Likevel hadde vi jo helst sett at propantanken gikk i luften med NRK ringside, ikke sant? Katastrofer selger jo langt bedre enn en fattig glede (om en ser bort fra Se og Hør).

Hva det kommer av? Vanskelig å si, men i alle fall så var jo ikke vi der da det skjedde. Eller om et nytt steinskred skulle oppstå. Eller en veibombe eksplodere. Og Kina kommer i alle fall ikke å tar oss. Og da så…

…plutselig en dag åpenbarte mennesket seg på jorda. Kanskje ikke over natta. Det kommer an på hvem man tror på, Gud eller Den guddommelige humanetiske vitenskapen. Som kjent har begge tatt grundig feil. Ikke fra tid til annen, men jevnt og trutt: Et stort smell? Uklare konturer formet av luft, ild og vann? Eller svingte Vår Herre med tryllestaven, og vips! så vandret mannen rundt i Edens have med verkende ribbein og fikenblad foran dingeling?

Vites ikke, men hvorfor mannen kom først, har vært antydet. Menn ville gjerne være den første hos kvinnen, men ingen den siste…og selv om kvinnebevegelser stritter og skritter i mot, er forskjellen mellom mademoiselle og madame stadig monsieur. Primærbehovene kan vi ikke leve uten. Akkurat som sex er en absolutt nødvendighet for at vi overleve. Brutal og fornøyelig sannhet hånd i hånd.

Men rovdyr lusket i skogkantene. Mennesket måtte ta vare på seg selv. Ikke først og fremst fordi farlige dyr fortærte oss i små og store porsjoner. Nei, det var det tenkende mennesket som mennesket måtte ta seg i akt for. Med klubber av tre og stein slo vi inn skaller på hverandre. Vi ble jo stadig farligere. Det ble nødvendig med enda farligere våpen. Ut av middelalderen og noen hundre år med krig, uniformerte Solkongen sine hærer. Europas fremste kulturnasjon var grunnlag. Senere kronet med Frihet, Likhet og Broderskap, grunnsteiner i vår egen grunnlov. -Og mange andres.

1700-tallet sto i filosofiens og naturvitenskapens tegn. Humanisme og mattematikk hånd i hånd. Det måtte naturligvis gå galt særlig da også politikeren så dagens lys. Slutten av 1800-tallet og begynnelsen på det tjuende århundre toppet seg med livsfarlig europeisk nasjonsbygging. 1914 opprant med Europa så overlesset av våpen til selvforsvar, at vekten av en revolverkule var nok til å senke 10-15 millioner mennesker ned i en tidlig grav.

Skapte Gud mennesket i et anfall av dårlig humør? Fanden vet, men i alle fall forfinet europeerne seg med tiden til medmennesker med den greske kulturarven i baklomma. Vi fremstår jo som særlig åndefull ved å sitere Sokrates, Platon og Aristoteles. Etter 1918 skulle vi aldri avlive hverandre på så bestialsk vis. Det gav blod på tann! Fascisme, nazisme og kommunisme ble tatt i bruk for å holde orden på enda farlige folk. Nye våpen ble pønsket ut. Og i spissen for Europas andre store kulturnasjon la Hitler nye 50-60 millioner mennesker under torva verden over. Det var likevel ingen ting mot kommunismen. Den avlivet på idemessig korrekt måte 60 millioner egne innbyggere mellom 1917 og 1989.

Var toppen nådd når det gjaldt menneskets evne til å forsvare seg mot seg selv? I 1945 slapp et bitte lite fly ei bitte lita atombombe over en liten by. På noen sekunder smeltet over hundre tusen mennesker. Noen dager senere fordampet nesten like mange i en annen by. I beste mening begynte mennesker i land med respekt for seg selv å produsere raketter og atombomber i vanvittig tempo. I løpet av tiden det tar et fikenblad å falle til jorda kunne vi snart utrydde oss alle. Mennesket hadde omsider skjønt hva medmennesket var i stand til å gjøre mot medmennesket. Kunnskapens tre hadde forspist seg inn i himmelen. På bakken under det lå Gud og Den guddommelige humanetiske vitenskapen og kavet med greiner i ene handa og motorsag i andre.

-Og vi andre? Joda, vi lever da lykkelig på kjøpesentrene med tak over hodet.

Hva kan humanetikerne bidra med?

Vi kan prøve å løse verdens mest påtrengende vanskeligheter om bare kristne og tilhengere av andre religioner samarbeider med oss, skrev leder i Larvik HEF, Hans Kristian Voje, i ØP den 5.ds. Skal vi tro på det? Et eksempel fra virkeligheten belyser:

Hvordan skal vi humanetikere stille oss til et samfunn der den enkelte må klare seg selv som best han kan? Skal vi stå passive og fortsatt overlate omsorgsarbeidet til religiøse og andre organisasjoner? Eller skal vi bry oss? Det sto skrevet i Vestfold Heftet, april 1997, medlemsblad for humanetikerne i fylket. En idealist med adresse og telefonnummer ville gjøre omsorgsarbeid til tema for samtaler og studier (HEF ble opprettet i 1956: min komm.). Det tynne heftet gjorde også Vestfold Fylkeslag, under overskriften ”Best i verden”, til best på flere områder. For eksempel hadde Tønsberg Lokallag stått på stand og forkynt humanetikk for grasrota i trettiseks dager. Også denne artikkelen rundet av med at ”Vi skal starte samtalegruppe om omsorg. Velkommen.”

Gikk oppfordringene an å misforstå?

Medmenneskelighet er vedtektsfestet i HEF, paragraf 1. Men i oktoberutgaven 1997, seks   måneder etter, meddelte initiativtakeren med navn, telefon og adresse at planen om å få i stand en samtalegruppe om omsorg måtte skrinlegges. Årsaken var manglende respons blant fylkeslagets medlemmer, 1270 i tallet. Nå inviterte idealisten i stedet til å delta i et tidligere yndet tema: Humanetikk slik jeg ser det. Ønsket var, sto det, at humanetikerne i Vestfold skulle utveksle synspunkter på hva humanetikk er. En reaksjon sto i Vestfold Heftet nr. 1 1998. Der hevdet Grasrotsyndromet at det ikke var noe nytt at lokallagene etterlyste oppslutning fra medlemmene om aktuelle samfunnsspørsmål.

Hva med fem timer i året, bad lederskapet innstendig om.

You never change a winning team, lød det fra etikkseminaret høsten 1998. 75 medlemmer deltok på Gran Hotell, Bolkesjø. Årets høydepunkt for fordypning. Fullt belegg med tankekraft på venteliste som vanlig. I følge hefte nr. 5 1998 utvekslet man erfaringer om hvordan humanetikerne praktiserer livssynet sitt, visstnok rammeverk for alle års etikkseminarer. Årsaker til mangel på omsorg ble ikke nevnt, skal man tro referatet, selv om enogtyve humanetikere fra Vestfold Fylkeslag deltok. På den annen side ble man enige om å være forsiktig med å praktisere toleranse. Den er stort sett ubrukelig til annet enn livssyn og religion, ble det advart med.

Visst gjelder det å passe på hvem man går til sengs med. Toleranse, har det vært sagt, er dyden hos mennesker som ikke har noen overbevisning. Kanskje var det derfor, fortsatt i følge referatet, at lørdagens festmiddag ble seminarets høydepunkt. Som kjent løser løsslupne stunder i godt lag de fleste verdensproblemer.

Lars Gule forlanger at IRN fjerner Mukhtar fra stillingen Det har imidlertid vist seg at Mukhtar ikke forsvarer sine utsagn om van Gogh som privatperson, men at posisjonen uttrykker det rådende syn innenfor IRN, et råd HEF samarbeider med om tros-og livssynssituasjonen og respekt for menneskerettigheter i Norge, inklusive ytringsfriheten (jeg kan ikke erindre at HEF og IRN har samarbeidet for slike rettigheter i muslimske land) Men Mukhtar nekter å trekkes seg, og nestleder i IRN, Imran Mustq, ser heller ingen grunn til å vurdere hans stilling i rådet i følge en artikkel på Aftenpostens nettide.

Gule går svært hardt ut mot Mukhtar. Det er forståelig. HEF har i en menneskealder strevet  for å fjerne den kristne formålsparagrafen i norsk skole. Skulle noen komme foreningen i forkjøpet og påpeke at den samarbeider med en organisasjon, hvis menneskesyn strider mot grunnleggende menneskerettigheter, ville virksomheten jo kommet i et merkelig lys. Ironisk nok klarte IRN og Mukthar selv, sammen med informasjonssamfunnet, å spre lyset, deskriptivt og normativt, for å bruke Gules egne termer. Det fører til at generalsekretæren må klargjøre foreningens premisser for å fortsette, eventuelt øyeblikkelig bryte samarbeidet med IRN i Norge.

Det faktum at Mukhtar taler på vegne av rådet, vil uansett klebe ved HEF i lang tid fremover