Husfilosofen

SV-politikeren Hiam Alchirout (HA) advarer i ØP (Larvik) den 6.ds. mot å kritisere islam. Advarselen begrunnes i Muhammed-karrikaturer nylig publisert i Dagbladet lenket opp mot PST. HA minner om flaggbrenning og angrep på norske ambassader forbundet med Muhammed-krisen for tre år siden. HA har sin fulle rett til å kritisere, men skal vi respektere advarslene?

Jorda var lenge flat. Noe annet betydde for mange bålet og annen lemlestelse. Men religiøse fundamentalister måtte bite i gresset for opplysningstiden. I forlengelsen ble 1800-tallets statsdannelser begynnelsen på 1900-tallets separasjon av politikk og religion. Europeisk kultur kvittet seg i økende grad med det religiøse åket. Geistligheten med sine eldgamle dogmer måtte fornærmet vike for ny tid og det nye mennesket. Planeten ble stadig rundere. Ja, i Norge så rund at det i forkynnelsens uhyrlige navn er forbudt å synge salmevers i klasserommen. Julegudstjenster for skolebarn synger også på siste verset. Godt hjulpet av Human-Etisk Forbund og islamske organisasjoner i Norge.

Ingen benekter kristendommens voldsomme ytringer opp gjennom historien. Ei heller dens betydningen for europeisk humanisme slik den ytrer seg i dag. Stadig skarpere og nødvendig kritikk av religiøse avvik ble framført i det offentlige rom på mange forskjellig scener. Den skrapte av Bibelen de skarpeste kantene. Misforhold mellom skrifttolkninger og toleranse åpenbarte seg. Sakte ble geistligheten tvunget til å endre syn på egenskaper ved medmennesket den hadde undertrykt alt for lenge i Guds navn. Kristendommens religiøse sprengkraft avtok for å si det sånn.

Verden har i noen år vært plaget av ekstrem islamsk fundamentalistisk vold. Ofrene er blant annet tusenvis medmennesker, mange muslimer. Uskyldige som nesten daglig drepes og lemlestes på torv og gater og i forsamlingslokaler. Pikeskoler sprenges i hundretall. Skal vi tro medier og muslimske kvinner selv undertrykkes kvinner systematisk i muslimske land; utroskap piskes og steines; et skjelmsk sideblikk mot en mann kan koste en søster livet. Mener HA at vi skal respekter slike handlinger i kulturrelativismens navn? Andre begrunnelser? Eller kan avvikene få oss til å tro at muslimer om senn ønsker også deres religion og kultur satt under debatt? Gjøre det islamske univers litt rundere slik små tegn tyder på skjer i noen muslimske stater?

Veien til demokrati kostet blod. Fascismen, kommunismen (sosialisme i praksis) og nazismen bukket under. Det gav vekst og velstand og armslag for ytringsfrihet og kamp mot politisk og religiøs undertrykkelse – uten bruk av vold. Men vi kan ikke se at HA har ytret seg offentlig mot vold i regi av islamsk fundamentalisme. Derimot velger SV-politikeren å spille offer som lider under kritikk mot sin tro. Burde ikke HA og andre muslimer på flukt fra undertrykkelse i islamsk styrte stater til fred og fordragelighet høyt og tydelig vise større forståelse for de virkelige ofrene? De andre?

Nei, heller ber HA oss ligge lavt når det gjelder å påtale forhold som fra et humanistisk ståsted er kritikkverdige tilstander i islamsk kultur – og henviser til sprengkraften i muslimske miljøer. I denne atmosfæren spør Hiam Alchicout om vi er klar over konsekvensene det i så fall skaper i det norske samfunnet. Nei, det kan vi ikke forestille oss. Kanskje vil SV-politikeren forklare seg nærmere om hvor engstelig vi egentlig bør være for å tenke høyt?

Willy Krøgli og Arne Limkjær forsøkte i ØP den 25.ds. å distansere Sp fra sosialismen. En krevende øvelse. Partiet har jo forpliktet seg til å regjere på en sosialistisk plattform i minst åtte år. Ap befinner seg i hovedsak til venstre for sentrum i norsk politikk. Og partiets venstreside har fått livsrom langt inn i SV.

Senterpartiet har blitt mer sosialistisk, og står nå lenger til venstre enn Arbeiderpartiet, sa valgforsker og professor Hanne Marte Narud ved Universitetet i Oslo i 2007. Også forskning i regi av Narud og kollega Henry Valen konkluderte med at Sp lå til venstre for Ap i motstanden mot private løsninger. I synet på økt skatt for de rike var Sp helt på linje med SV. Lars Sponheim hevdet samtidig at det var Åslaug Haga som trakk Sp til venstre for Ap. Med Haga kan jeg ikke se at det er mulig å bli et ikke-sosialistisk parti, framholdt Sponheim.

Sps overordnede mål er ”å utvikle et samfunn av frie selvstendige mennesker som med tru på egne evner tar ansvar for sitt eget liv og for felleskapet.”  Regjeringspartner SVs ideologi er at Staten skal ha mest mulig ansvar for oppdragelse og opplæring. I SVs prinsipprogram heter det at ”kampen for et annet samfunn er også kampen om menneskets sinn”. Sp bidro til å etablere barnehager med plass til alle unger i landet. ”Sinnene” som SV sikter til, skal også formes i en kommende heldagsskole. SVs program utelater helt familiepolitikken, avviser foreldrenes rolle i barns opplæring, og partiet har motarbeidet vår kristne kulturarv i årevis.

Dersom Sp ikke har endret syn på sin familiepolitikk, hvordan forklarer man fire nye år på sin sosialistiske plattform?  

Hvilke eksempler kan Sp nevne som har beveget Ap og SV mot sentrum de siste fire årene? Mens privatskolene er borte i Sps program, er begrepet ”folkestyre” gjenganger. Partiet vil desentralisere kapital og eierskap med større innflytelse over økonomiske beslutninger. Folket skal inn i styrerommene. Musikk i ørene til SV. Men hvordan balansere fellesnytten mot egennytten? Kampen om ”sinnene” eller et samfunn av frie selvstendige mennesker? Hvor skal grensen gå mellom inngrep og overgrep, Krøgli og Limkjær, i lys av sosialismens fallitt på 1900-tallet? Sps demokratiske sinnelag har i årevis hatt klare begrensninger: Nei til EU er sosialistisk øvelse innenfor europeisk og norsk venstreside. For Sp er folkeavstemming utelukket og gjør partiets prat om ”folkestyre” til ren retorikk.

Sp er i likhet med SV også levende opptatt av Palestinakonflikten, og ”Krever at Israel følger de klare resolusjonene fra FN og avslutter blokaden og krigføringa mot den palestinske befolkningen”. Men hvorfor ikke et samtidig krav til Hamas om å fravike målet å utslette staten Israel?

Sp er for et sterkt norsk forsvar. SV i maktposisjon startet umiddelbart forsøk på å slå kiler mellom Norge, NATO og USA. La oss kjøpe svenske jagerfly!  Ja, hvorfor ikke ta opp forhandlingene om et nordisk forsvarssamarbeide (gravlagt i 1949)? SVs våteste drøm er nær ved å gå i oppfyllelse. Nylig møtte befalet til øvelse i et HV-avsnitt. Soldatene måtte bli hjemme på grunn av pengemangel! Og hæren kan knapt forsvare en middels stor potetåker. Hvorfor har partiet bidratt til at det i dag råder brukket-gevær tilstander, Krøgli og Limkjær?

Sp er kjent som en dyktig taktiker når det gjelder å skaffe seg politisk makt. Sp deltok i Syseregjeringen i 1989. Siden 2005 har partiet stått last og brast med Ap og SV. Hvis forklaringen ikke er rå politisk opportunisme, hva er da linjeskiftet annet enn et anslag av praktiserende sosialisme?

Brød i poser er som mennesker. Forskjellig utenpå, inni er de like. Nylig kjøpte vi et grovt et i en dagligvarebutikk. Mørk brunt og delikat med frø på. Etter å ha prøveklemt på ti andre fristende innpakninger. Under kniven kom sannheten for dagen. Like brunt som utvendig, men ellers loff. Man følte seg bedratt.

Oppskriften på livet har også endret seg. Fra utsiden mer eggende og mangfoldig, tiltrekkende og spennende enn noen gang før. Snart kan vi fra spahotellet til knes i brakkvatn beundre utsikten mot Stavern fra et boblebad. Annet interiør er også tilpasset medbrakte koner, kjærester, elskere og elskerinner. Bare ikke samtidig, står det i lokalavisa med et smil. Men det meste kommer gjerne for en dag. Om noen år flimrer utsikten i Se og Hørs nærgående telelinser. Et hjørne i tidens sandkasse. Halvt nedsunket i orgasmer, giftemål, utroskap, skilsmisser og unger på vidvanke.

Bortsett fra alkohol er det to ting som pleier å bringe menneskene fra forstanden; kjærligheten og pengenes vesen. Det skjønte markedsforførerne seg på. Dra på storbytur med barna, fristet et reisemagasin nylig. Berlin, Bucuresti, Paris, London. Sleng deg på et billig fly. Dollaren er på lavmål, New York er storbyen du reiser til i høst. Men hva er vitsen med å dra halve jorden rundt for å telle katter i Zanzibar, for å sitere H.D. Thoreau. Katter som mjauer akkurat som norske, kunne vi legge til.

Før i tiden vandret Europa til Amerika på grunn av overbefolkning, fattigdom og religiøs undertrykkelse. Fra Italia kom familien Jacuzzi til California på begynnelsen av 1900-tallet. En av guttene ble ille plaget av smertefull gikt. På sanatoriet oppdaget man at det hjalp med massasje under varmt vann. En lys ide sto snart frem på det italienske kjøkken. En balje med slanger festet til ei pumpe. Gutten ble bedre, og snart ble systemet tatt i bruk på sykehus og klinikker over hele kontinentet.

Sinnsstemningen i befolkningen har snudd. Hjemme bra, men borte best. Større, men neppe bedre. Drikkestedene yngler. Overskrides skjenketiden med noen tørste minutter i en sjelden tropenatt blir eierne straffet på pungen. Samtidig drikker vi oss sanseløs fra tidlig formiddag til langt på natt hele året velsignet av kommunale bevillinger. Et utvidet kulturbegrep i det innskrenkede. Eller omvendt, hva vet vel vi.

Jo visst er vi stolte. Larvik har fått sin Jahre. De kan du beundre i relieff på kulturhuset de neste hundre år og vel så det. Det gjelder å vite hvem er hvem. Branding Larvik. Vår plass i verden. Merkevare til salgs. Snart er kommunen på konkurransehøyde med Sandefjord. Forbruket må øke. Ikke miljøvennlig, men hva er vel å bedra atmosfæren et par grader mot heite netter i en jacuzzi med utslippskvoter til stive priser, utsikt til Minnehallen og skreddersydde reder med innsikt til leiligheter på Fritzøe Brygge.

Kvaliteten ligger jo i navnet…

Før i tiden kommer aldri tilbake. Da vi krøp sammen i stampen og ble skrubbet en gang i uka med øynene full av sunlight såpe var det visst. Blyge øyekast omkring melkeramper med utsikt. Hjemmebakt grovbrød før natta tok en. Sparkstøtting og tråsykkel og hjemmesåla beksøm på ski til skoler med trepulter. Salmesang og strenge lærere hver morgen. Der reiste vi med bøker og kart med snor i til byer under ukjente himler. Vi manglet det meste unntatt nærheten. Uvirkelig lenge siden; nesten som et bedrag.

Det er nok å si navnet. Ord gnistrer; nazisten! landsforræderen! intet er glemt om hundrede år! heng han til evig tid! Nei, nei! forfatteren! Norges største gjennom alle tider! fortelleren som ennå trollbinder en halv verden! diktergeniet!Hva skal vi gjøre med Hamsun, spør Kjeld-Willy Hansen i ØP 17.ds..

http://www.op.no/kommentarer/article4057081.ece Hansen gjør et forsøk: Tiden er overmoden for å reise et håndfast minnesmerke over en av Norges nobelprisvinnere, og muligens aller største forfatter gjennom tidene. Og ikke bare det. Han vil gjøre Hamsun til en eksportvare på verdensmarkedet ved siden av Grieg, Ibsen og Munch. Ja, alt som kan gjøres for å øke oppmerksomheten om en av nasjonens største og mest facinerende forfattere, på godt og ondt, bør således være kulturelt uproblematisk.

Så langt er undertegnede absolutt enig med Hansen. Dikteren Knut Hamsun fortjener en håndfast plass i Norge. Undertegnede foreslo for en tid siden i en kommentar en Hamsuns plass i Larvik. Hvor kan dette føre hen?

Journalisten sklir etter hvert ut i tilnærmet full spagat. Den innledes med: Men å reise en bauta i en eller annen form over en kunstner som også var en landssviker i en krisesituasjon for nasjonen, er likevel noe annet (…). (…) At man kan tilgi og legge bort hatet og hevnlysten (…), (…) men ikke slik at en person æres og hylles av ettertiden i form av prangende monumenter, hvis betydning og symbolikk er å sende ut positive og etterstrebelsesverdige signaler.

Kjeld-Willy Hansen ser gjerne Knut Hamsun hyllet i Verden. Men å sette dikterens navn på et monument, gate eller plass i Norge, nei, se det er tross alt å tøye (u)moralen for langt!

Hva er det Hansen prøver seg på i fremstillingen av Hamsun? Jo, å forene ild og vann. Han ernærer seg av fisken han fortærer med intellektuell velsmak, og prøver samtidig å opprettholde og videreføre lesernes forakt for fiskeren. For ikke å revne langsetter drister han seg likevel til å foreslå noen linjer fra ”Det vilde kor” på en vegg i Bølgen. Såpass syns han Norge kan tåle.

Journalisten skal ha ros for at han inviterer til debatt om nazisten og forfatteren. Navnet Knut Hamsun kan ikke stå alene på gateskilt eller en plass. Velan! Verden og deler av kulturnorge greier å skille mellom nazisten og geniet. Hva om det sto skrevet: Fortelleren Knut Hamsuns Plass?

Hamsun var en glitrende ironiker og satiriker. Hva ville han sagt til oss hundre og femti år etter sin fødsel? Vel, hykleriets mørke grunntoner kan tilegnes i ”Konerne ved vandposten”, 1920. God ”fornøyelse”!

Meningsmålinger er den nye tids ledestjerne for politikere og folk flest. Drøm og virkelighet. Nylig gjorde Venstre et kjempebyks på sin lokale melkevei. Partiet økte med hundre prosent på en måling i ØP. Det ene mandatet var nok til at Hallstein Bast drømmer hardt om å bli ordfører. Bast er som kjent ikke bare en mann av mange ord. Han har også forgapt seg på brystpynten til ordføreren i lyst og nød. Slik passer han utmerket som moromann, men som fører på vippen?

Myten sier, at om linerla vipper med brystet vendt mot deg om våren, betyr det ulykke. Nesten ti tusen tilhengere av det omstridte spahotellet vippet fornøyd med stjerten i dagens ØP. Tør vi nesten tenke på hva som kan skje med hotellplanene, når ja-folket viser fremsiden nesten midtvinters? Men fortvil ikke i Lillevik. Hell i uhellet kan komme til å bli to spahoteller. Med tanke på at det ene skal dra Larvik ut av fattigdommen; hva kan da ikke to spahoteller komme til å bidra med bortsett fra å likvidere alle andre hoteller i byen?

Politikerne kan jo ikke annet enn si ja. Om det er disse liggestedene som får optimismen i sentrum til å stige, vites ikke. Men Larvik har behov for nye barer og restauranter, sier “Mitt sentrum”-leder Petter Vatne. Vi kan se frem til tre nye steder, der også korttidsopphold koster flesk. Det var før i tiden en kveld ute kostet femti kroner. I dag ser konjakken i glasset ut som dugg på brilleglassene og koster det dobbelte. Er annet å vente enn at vi raver rundt i syden året rundt og sper på med litt julehandel i London og Paris?

Blott til økonomisk lyst og tvang har vi i årevis dumpet ungene vår i barnehager og skolefritidsordninger. Nå går det på livet løs også i Farrishallen. Snart den eneste svømmehallen i kommunen med vann i bassenget. Hva vil våre etterkommere mene, spør Karin Gustavsen Tvetende i dagens ØP-kommentar. Det lurer vi også på.

Larvik sentrum foræres kapitalinteresser for slikk og ingen ting. Og ikke nok med det. Kommunens skattebetalere må legge ut for strømmen som skal gå med til å varme profittens skosåler i uoverskuelig fremtid. Beregnet til 100 000 kroner om året, altså en femtedel av hva det koster å drifte en vanlig enebolig. Skal vi le? Hele avtalen er fremforhandlet – etter beste skjønn – av en byråkrat i eiendomsavdelingen og forelagt plan-og økonomikomiteen på vei inn i møtelokalet i går kveld

Take it or leave it?!

Der ble “skjønnet” godkjent av alle politiske partier unntatt (honnør til) SV! Sjelden har vi sett evneløshet av slik karakter demonstrert. Vi snakker om å forstå offentlige verdiers betydningen som fellesverdi. Men transaksjonen gir økt forståelse for at politikk, slik ordet i økende grad blir forstått av stadig flere velgere, ikke er annet enn en særlig form for “korrupsjon”. En ting er at en søkkrik nasjon gir søkkrike investorer fordeler. Noe ganske annet når en lut fattig kommune lar seg presse. Uegnede byråkrater kan omplasseres. Problemet er at til neste år må vi velge mellom akkurat de samme poltikerne…

Dersom kultur er foredling, må bakdeler på fremskrittet ha gått familien Collet hus forbi. På eiendommen Kongsbakke har nemlig slekta siden 1934 frekventert utedassen i nødens stund. Stedet hvor man, før tolettpapirets myke inntreden, omgikk samfunnets kondisjonerte på de mest upassende måter side opp og side ned. Du vet. Kommunen vil nå fjerne bommen som tvinger turfolk å vandre omveier. Samtidig går familien rettens vei for å hindre mennesker å komme for nær duften av de fine rettan på den varmeste tiden av året. For vår del advarer vi familien mot hvilke farer som lurer på slike utsatte steder. Aner vi at retten pålegger familien septiktank, etter at bommen er hevet for godt?

Det må være en menneskerett å være syk på en slik måte at du kan ha litt glede av det, syns våre dypsindige gledesspreder Halvdan Sivertsen. Det syns ikke ressurs-helse-byråkratene i dagens ØP. Vi må befri busjettene - vesenet som anviser fete pensjoner til helsedirektørene i helse nord, øst, syd og vest, plasserer pasienter på korridorer og lar noen dø i kø - for mest mulig lidelse. For å spare tretti kroner per gang må derfor MS-pasienten Sverre Engum skifte ut fysioterapeuten som har hjulpet han gjennom ti vanskelige år.

Nervesykdommen Multippel Sklerose plasserte sakte og sikkert Engum i rullestol. Sykdommen merkes også som muskelsmerter. For det trenger Engum behandling. Gjør tilværelsen lettere for ham. Fysioterapeuten er to gleder i uka for mannen. Nå tvinger byråkratene rullestolbrukeren til å velge fysioterapi på Langestrand. Sikkert et utmerket sted; der skal jo investeres i kulturhus og spahotell for en milliard eller så for skreddersydde lommebøker og andre kulturløse.

Men Engum vil fortsette hos Liv Skåland Onarheim på Nanset. Stabilitet er viktig både psykisk og fysisk, sier hun. Vi tror hun og pasienten vet hva de snakker om. Nei, ikke tale om! Da må du – og alle de andre i samme situasjon – enten betale selv eller reise med vår utmerkede Helsebuss. Det handler nemlig om å spare penger, slår byråkratene iherdig fast.

Menneskelighet er omstendigheter som former våre handlinger, såvel for meg som for deg, fremholdt Thor Heyerdahl, og det skal vi ta i betraktning ved bedømmelse av våre medmenneskers gjøren og laden. I verdens rikeste land kalles slike omstendigheter for penger, et annet ord for stadig dypere kynisme. Den forekommer oss å være særlig utbredt i helsevesenet.

Fredag sto trykksverta høyt i ØP! Stressnakker og fettvalker med høyt blodtrykk, ødelagte politiske visjoner og skreddersydde lommebøker skal få hvile med rødvin på boblekanten. I lys av folkemeningen, tør vi anbefale Ivar Ramberg som æresgjest. Ellers syns vi for vår del at hotellet flyttes diskret inntil anlegget på Lillevik. Et fullrenseanlegg der alt kommer like smakløst ut som det skred inn. Betjent av underbetalte innvandrere som snakker like dårlig norsk som i norske sykehusbedrifter. Steder der lidende budsjetter tar livet fortere av pasientene enn deres egne lidelser, du vet.

Fremskritt, hevdes det, er resultatet av et alment medfødt ønske som bevirker, at alle deler av organismen lever over evne. Derfor lurer vi på ikke bare om Larvik skal ligge på Nordbyen, i Østbyen, Vestbyen eller i Sentrum med glasshus over. Mest spekulerer vi rundt hvem som skal holde liv i så mange byer på en gang. Må det ikke leves over alle evner slik som Aps John Thorsen, skal vi tro ØP. Tilfredshet preger i alle fall mannen som holder sitt politiske liv gående ved å sette til livs kameler. Dietten skal ikke bare gi energi til å løfte budsjetter for de mest trengende. For en gangs skyld, holdt vi på å si. Sikringskosten er visstnok særlig tiltenkt en mulig ny ørkenvandring om et år…

Tilbakeskritt ser imidlertid ikke ut til å forfølge politikere i joggesko og dongeri. Bare de lover mest mulig som de aldri kan holde. Lørdag prydet derfor Ap og Frp smilende ØPs forside øverst på galoppen, nei gallupen. Der sutrer SV over at folket ikke følger med på hva som skjer i Larvik. Men når går det opp for Kristensen, at folk ønsker å være forskjellige. Og nettopp derfor forblir SV et unnseelig innslag. De andre partiene befinner seg mer og mindre såre vel. Naturligvis. Også Arne Bredvei er optimist, selv om lista er redusert fra tjueen til sex prosent. Ja, slik går det når partiets nedringede spinneside nesten til navelen raserer folkets lyst på en halvliter og litt mykporno på Storgata.

Derimot skal kjøpelyst inntil utmattelse altså gjøre Larvik til verdens største markedsplass, skal vi tro branderne. I alle fall i Søndre Vestfold med sin unike kyst. Som ser minst helt lik ut ned til Lindesnes. Der vi ligger blåfrosne noen uker i juli om ikke global oppvarming skyter fart. Og det gjør den jo, skal vi tro avfallshaugene omkring oss. Og når fremtidige generasjoner om noen tusen år graver frem restene av kulturen vår, hva risikerer de å finne? Jo, byster av ekteparet Hagen på Steen og Strøm, billige PC’er kjøpt på Maxi, støpejernsovner fra Byggmakker og ØPs gravkammer. Og ennå er Renseanlegget og Bølgen, markedsmotorer i særklasse og fremtidshåp, bare på tegnebrettet.
Må vi be om flere spahoteller, takk…