Signalene Hoel sender ut er ikke nye. Nettopp det er aller mest bekymringsfullt. Ressurstilgangen er på stadig vikende front. Er den dypeste årsaken til utviklingen et uttrykk for grunnleggende politisk kynisme: Gamle og sykes verdi synker jo eldre og sykere vi blir. Den samme kynismen som i utvelgelsessamfunnet ved livets begynnelse. Friske og mennesker med avvik fjernes, og gamle og syke neglisjeres av sosiale og økonomiske årsaker.

Å få til sirkus virker uproblematisk. Politikerne slår i bordet legitime begrunnelser for SPG og MGP. I motsetning til utslitte og syke mennesker som jo bare belastende for offentlige budsjetter, så er det penger og anseelse å hente her. Se til Larvik! Grønne aktiviteter! Her får vi det jammen til! Men det er ingen grunn til å betvile hva Ottar Haugen poengterer med sine velformulerte og godt begrunnede Høye bølger: I tråd med offentlige budsjettprinsipper vil nok rådmannens prisantydning på kroner ett hundre tusen se ganske annerledes ut når reelle kostnader kommer opp i lyset – om de kommer så langt. Indirekte kostnader kan jo lett feies under teppet.

Hvor ille det står til sto tragisk-ironisk nok å lese i ØP den 16.ds.: Snart er det heller ikke plass til oss på kirkegårdene i kommunen. Vi gir Larvik kirkelige fellesråd en pott, og det er de som må prioritere, sa Hugo Skau-Carlsen (Ap) i ØP. Jan Willum (V) sier han ikke tar saken for god fisk – konjakk gravet laks kanskje – før han kjenner situasjonen. Visste han ikke om kuttene år etter år til drift og vedlikehold av kirkegårdene? Nei, er det merkelig at det blir stadig lenger mellom kallesignalet ”Larvik der det gode liv leves” rent bortsett fra å lene seg tilbake i Bølgen.

Det er ikke lenge siden kommunale politikere smilende vinket til oss fra andre siden av gata. Selvsagt er det umulig å oppfylle kommunale oppgaver med et rødgrønt regime på ryggen – som øser milliarder over tvilsomme prosjekter på andre siden av Månen – mens det salter ned olje og gass i mer og mindre tvilsomme aksjespekulasjoner, der det fort forsvinner et par, tre hundre milliarder år om annet.

Fins det løsninger? Modige Kristin Hoel – hun er vel allerede kalt inn på teppet – gjør at kommunepolitikerne må storme verbalt og i stadig større flokker med økt tempo opp Løvebakken. Ikke til kaffeslabberas og håndspåleggelse av ministrene, men med ufravikelige krav som gjentas inntil de blir oppfylt. Man har jo folket i ryggen, vet man. Så hvor er SV, folkets selvoppnevnte røst? Jo, på kanten av sperregrensen! Merkelig?

Det er ikke bare i Larvik mennesker i årevis har vært brutalt behandlet i offentlige institusjoner til tross for vakre formuleringer i lovverket. Noen som tør gå foran uten å engste seg for fremtidig politisk karriere? Neppe.

Vel vitende om reformen, foreslår rådmannen kutt i overføringene til bassenget i Gurvika med 200000 kroner. Bassenget betjener fem hundre mennesker hver uke. Det gjelder i stor grad friske over middagshøyden som vil opprettholde tilfredsstillende fysisk form. Minst like viktig er det varme saltvannet for pasienter med diverse kroniske lidelser, uttaler fysioterapeut Oscar Ridder Nilsen til ØP. Det fins ingen alternativer, sier Ridder Nilsen, som har arbeidet med pasientgrupper i førti år.

Vi har ikke vennet oss til rådmannens tidligere krumspring med smertefulle økonomiske mageplask på bunnlinjene. Larvik lider på ubestemt tid under vanskelige kår. Spørsmålet er om politikerne sluker byråkraten rått. Det har man gjort før for småpenger. I så fall risikerer man at Gurvika tørrlegges. Det går som vanlig det ut over grupper som trenger bassenget mest.

Samhandlingsreformen er et ektefødt barn av Arbeiderpartiet. Helseminister Bjarne Håkon Hansen tok de første svømmetakene. Gruppeleder Truls Vasvik (Ap) antyder sterkt i ØP 18. ds., at det neppe blir snakk om å kutte bidraget til Gurvika. Skal vi tippe at partiet, og resten av kommunens nyvalgte regime med en Ap-ordfører i spissen, flyter til budsjettet slår inn på bassengkanten?

Atlanterhavslaksen er en truet art og vil neppe nyte godt av slik jo-jo praksis som Solem er tilhenger av. Han berører derfor ikke forvaltningslagets oppheving av fjorårets tiltak for å skjerme uttaket av fisk i elva, og slutter seg til styrets ensidige argument om at det bare er forhold i havet som desimerer bestanden. Kanskje det, men i år var det god oppgang av fisk. Fjorårets reguleringer skulle selvsagt vært opprettholdt. Det ville vært fornuftig forvaltning av laksen de siste års fangstreduksjoner tatt i betraktning.

Vannføring har selvsagt betydning for laksens overlevelse. Årets store vannstand kom av mye regn samt tømming av magasin lenger oppe i vassdraget. Forholdene begrenset i lange perioder tilgang på fiskeplasser for stangfiskere som ikke fisker fra båt. Laksen velger minste motstands vei. Det vil si nær kantene. Der ligger flåtene. Vannstanden i år var perfekt for ”kulturfiske”. Flåtefisker Solem tok opp trettifem laks i år. En flåte landet jo tretti laks på en dag. Men trettifem flåtefisket laks i sesongen? Det tar jo en dyktig stangfisker på en sluk, ei markklyse eller ei enslig enkeltkroka flue i samme tidsrom. Solem må jo ha vært svært uheldig.

Jo, flåter og stangfiskere har ulike fiskeplasser. Legg merke til bildet som pryder Solems kommentar. Tre flåter plassert ved kantene med korte mellomrom. Hvem bør være representativ for laksen som truet art – flåtene eller den enslige fiskeren og ei stang i en båt midt i elva? La flåtefisket bestå i form av et par flåter for kulturinteresserte. Det kvantum som nåværende flåter, andre faste redskaper og et økende drivgarnfiske tar opp, tilføres tilrettelagt stangfiske langs hele elva.

Lovverket om forvaltning av laksefisket bør endres. Det er mildt sagt utilfredsstillende at et lite antall grunneiere forvalter fiskeressursene i elver og vann på bekostning av allmennheten. Snuoperasjon av årets fiske i Lågen er et trist eksempel på det. Tilgang til gode fiskeplasser snevres år om annet. Pengesterke fortrenger i økende grad den jevne fisker. Derfor må staten (fiskeressursene eies av staten ; vannet av høyere makter) overta kontrollen. Så tilbakeføres alle elver i hele landet fra sjø til kilde allmennheten. Valdene forvaltes av lokale jeger-og fiskeforeninger til rimelige priser. Grunneierne får en rimelig kutt av disse inntektene.

Bestand av atlanterhavslaks ble redusert med 82 prosent mellom 1973 og 1999. Laksetammer i Tyskland, Holland, Tsjekkia, Belgia og Sveits er utryddet og utrydningstruet i land som USA, Portugal, Polen, Spania, Litauen, Latvia, Estland, og Frankrike (kilde WWF). Norske myndigheter antar at her hjemme er laksen utryddet i 42 vassdrag, truet av utryddelse i 55 vassdrag og sårbar i 154 vassdrag. Dette utgjør en tredjedel av alle norske laksevassdrag.

Kampen om laksen øker ettersom ressursene avtar. Mange forskjellige forhold bidrar til desimering av bestandene. Alle kan enes om at de fleste årsaker er å finne i havet. Uansett er årsakene sammensatte og kompliserte, og krever økt aktpågivenhet av de som forvalter elvene. Forvalterne av årets fiske i Lågen kommer derfor i et dårlig lys.

Fisketurismen i Lågen har avtatt. Andre elver overtar. Der fiskes det bare med stang. Vil Arne Solem forstå utviklingen, må han forlate flåten og ta seg en tur langs elva med fiskestang i handa.

Gamle mennesker kjemper for sin rett i underbemannede kommunale institusjoner, venter på hjemmehjelpere som ikke kommer eller vansmekter i andre offentlige køer. Det har man jo tilgitt de folkevalgte i årevis. Politikerforakt har blitt en tilstand. Vi får de politikerne vi fortjener. Derfor. Raseri ene dagen, glemt den neste. Vi gjør jo så godt vi kan, lyder omkvedet. Og vi bærer over med dem. Til folkets utvalgte spytter på trengende mennesker med pengemangel, rikets mest fornemste nød. Opplev Larvik?

Hvordan greier disse politikerne å holde seg ved makten i årevis. Gjengangere med åpenbare sykdomstegn i sitt moralske sinnelag. Forkvaklet politisk opportunisme som hengsler av alminnelig vett og forstand når det trengs som mest. I årevis har man prøvd å lokke ungdommen tilbake. Gull og grønne skoger. Velkommen hit! MGP kommer til byen!! Opplev Larvik!!!?

En skakkjørt kommune. Mishandlet av sikkert gode mennesker på bunnen, men utpregede politiske middelmådigheter i toppen lurer man på. Med større sans for politiske maktkamper og posisjoner fra høyre til venstre enn godtfolks ve og vel. Og 200000 gjødsler kanskje husmannsplassen Sps håp om større velgertilslutning enn den man finner på scenekanter i gåstolinstitusjoner. Det må Krøgli ha tenkt. Opplever man da Larvik?

Trygghet er sentralt i alle menneskers tilværelse. Men budskapet fra et flertall i kommunestyret skaper angst. Reflektert i institusjoner som normgivende tilstand for politikkens hverdag. Er det fremtiden? Kronerulling til glamour, show og business. Larvik, hvor er det? TV-seere ynker seg over elendige tekster, dårlig melodier og lurer på hva Norge holder på med. Mens gamle krabber rundt i kommunale institusjoner og vasker gulv med brukne håndledd. Er det Larvik?

Vel, tja, nei, men på kulturen skal jo mennesket gjenkjennes, ikke sant?

En politiker som ikke hadde gjort seg bemerket i særlig annet enn å drite i EØS-regler, takket for seg i avisa her om dagen. Selvskrytisk med bidrag til Bølgen, storskolen og Arena og så videre. Det ene minusforetaket etter det andre på bekostning av mennesker med adskillig større behov for omsorg. Likevel beklager han ikke annet enn at nå er det siste kveld med ”gjenget”. Slikt lukter det av.

Samfunnet høster stort sett hva kulturen dyrker. I Larvik kommune som politikeren delvis har styrt de siste årene, vasker nemlig våre eldre gulvet med bøtta plassert på rullatoren. Noen gang prøvd det sjøl? I en alder av 86 med klar beskjed fra politikerne om fremtiden: Vi har blakket oss på praktbygg med ordføreren i spissen. Og dessverre er alle kontoer tømt, sier rådmannen, som for ikke lenge siden prøvde seg på en kraftig forbedring av sin eventuelle sluttpakke.

Vi snakker delvis om den helligste kulturen. Sutteklut for politikere med monumentale visjoner for sitt ettermæle. Jo, jo. Visst er det flott med sirkus i Bølgen. Men søndagsmiddagen på Buktasenteret ble sikret med støtte fra en privatperson. Tjuefemtusen frem til nyttår. Det passet nok politikeren som jo tradisjonelt sett kommer fra et almisseparti.

Hva skygger for dumheten når en politiker skryter av sitt medansvar til et av Europas flotteste SPA-hotell, underskuddsforetak i særklasse til knes i brakkvatn for de velstående, mens medmennesket som skulle vært hans ansvar krabber omkring på gulvet i kommunale institusjoner med brukket håndledd og skurefilla i den andre og venter på hjelp som aldri kommer? Sier det noe om nødvendigheten av å etablere et Høyre i Larvik med ny giv? Langvarig offentlig skittentøyvask tyder på det. Selv om vaskemidlene har tæret på alle deltakerne.

Vi kan ikke ta det som en selvfølge at familien hjelper oss. De har det travelt og skal få leve sine egne liv, sier en av beboerne på Gloppe til avisa. Her må vi si oss bare delvis enig. Velstand kan som kjent ødelegge unger hvis de får for mye av den. Og snart gjør en underfinansiert samhandlingsreform sitt fascinerende inntog i en underbemannet kommune med økonomi i det blå. Jo, vi forstår godt at helseminister Hansen søkte tilflukt i næringslivet. Familiære hender kan bli mer nødvendig enn noen gang før i tiden som kommer.

Politiske beslutninger fortsatt hakket opp i småpartier vil neppe bedre situasjonen for Larvik. Alle må få litt. Politikk er som kjent en underavdeling av meteorologien, og læren om hvordan vinden blåser og skifter. Skal vi for eksempel tippe at Hallstein Bast og Venstre delvis får store problemer med å holde seg oppreist i skolesaker – mens Høyre i opposisjon delvis snur til omsorg?

Kort oppsummert ble det midt i sesongen 2010 innført fangstrestriksjoner i elva. Bakgrunnen var reduserte fangster over noen år. Restriksjonene ble vedtatt videreført til sesongen 2011. Flåtefangster registrerte stor oppgang av laks, ØP 21. juli 2011. Elvelaget opphevet straks alle restriksjoner. Jeg karakteriserte 23.07. vedtaket som kortsiktig forvaltning av en truet laksestamme i Lågen og generelt.

Det er allment kjent at atlanterhavslaksen har gått kraftig tilbake de siste tretti årene. Man tror at den største reduksjonen skjer i havet (oppvekstområdene). Annen forskning fremholder at lakselus og andre sykdommer er den største trusselen. I så fall berører ikke disse forholdene laksen i Numedalslågen. Årsakene er altså ikke entydige slik Granerud og Aasestad hevder. I 2008 vedtok derfor ti land å bruke femti millioner kroner på å kartlegge og analysere laksens vilkår i havet (SALSEA-prosjektet). Femti forskere deltar. Resultatene skal foreligge i år. Burde ikke Elvelaget opprettholdt restriksjonene inntil resultatene fra denne forskningen foreligger?

Eiere og brukere av norske lakseførende vassdrag de siste årene tatt truslene tatt på alvor. Man har innført restriksjoner på fangstider, uttak av antall laks og utsetting av hunnlaks. Lågen kom nølende etter i 2010. Fangstene de siste årene var redusert fra om lag tjue tonn til åtte, ni. En fiskehandler i Larvik opplyste nylig at lågalaks i skiver kostet kroner 390 per kilo, rund kroner 350. Tegner det seg et bilde av at et kvoteløst kulturfiske i Lågen over år med reduserte mengder laks har utviklet seg til attåtnæring med høye kilopriser? Nedre del av Lågen har gode fiskeplasser som Holmsfoss og Åbyfoss. Det er kjent at styret i Elevlaget domineres av interesser i denne delen av elva. Fins andre årsaker til kuvendingen her?

Alvorlige tilstander for laksen i Lågen krever at Elvelaget utdyper sitt vedtak i lys av vitenskap og føre-var-prinsippet. Det uten å tåkelegge med prat om absolutt ”empirisk grunnlag i form av objektive innhentede observasjoner og målinger som understøtter teoriene”. Norsk institutt for naturforskning (NINA), gjorde ungfiskundersøkelser i Numedalslågen i 2009. Rapporten er tilgjengelig. Ovennevnte sekretær Ingar Aasestad er medforfatter. Den har erkjente metodiske svakheter som høyst sannsynlig kan falsifiseres. NINA bemerker da også at innholdet ikke kan refereres til vitenskaplige rapporter. Det vil si at observasjonene ikke bekrefter teoriene.
Hovedkonklusjonen i rapporten er interessant. Elfisket viste tetthet av lakseyngel i Lågen mindre i 2009 enn i 2006 og 2003. Notfisket ved Hvarnes viste større antall yngel enn i 2006 og 2005, men er generelt lav. Er dette det ”empirisk grunnlag i form av objektive innhentede observasjoner og målinger som understøtter teoriene” som Granerud og Aasestad la til grunn for å oppheve restriksjonen i sommer?

Ja, jeg argumenterer for sportsfisket langs Lågen. Hevet over tvil kan elva legges til rette for sportsfiske med forskjellige typer redskaper fra land og båt og til vann under armene fra munningen til Hvittingfoss. Elva skulle jo være hovedgrunnlaget for turisme oppover i dalen. I denne sammenheng bør grunneiere, politiske og byråkratiske miljøer lese artikkelen ”Laksefisket i Norge – næringen må utvikles” signert Øystein Aas i NINA. For å nå målsettinger må det såkalte kulturfisket reduseres til et par flåter. Vi som har fisket fra båt og land og vasset omkring i elva – og andre elver – de siste tretti, førti årene, har sett yngel og fisketurister bli borte i økende grad. Faktiske og psykologiske effekter av mengder faststående redskap i elva har bidratt til det. Hvorfor? Jo, i nesten alle andre elver i Norge er laks og sjøørret forbeholdt stangfisket. Det er dit fisketuristene reiser og legger Lågendalen brakk i økende grad.

Er tiden inne til at Lågen ut fra helhetlig turisme, nærings-og fiskeforvaltningsinteresser organiseres på en bedre måte?

Sissel Gro Johnson har for det første lånt sitt øre til sekten Human-Etisk Forbund. Kanskje er Johnson selv humanetiker, hva vet vi. Hun må i alle fall være kjent med at dette hedningsamfunnet siden 1950-tallet har virket for å rense Norge for annen religion enn den samfunnsvitenskapelige(de senere årene med støtte blant annet fra islamske sammenslutninger i Norge). Vi snakker om vitenskap bedre kjent som en av flere grunnleggende årsaker til global oppvarming. Eller den du kan kjøpe i butikken, forbruke og kaste i økende tempo, for å si det enkelt.

En annen begrunnelse skolelederen oppgir er at Skolelaget kan virke ekskluderende. Oversatt betyr holdningen at Johnson har likhetsskolen som veileder. Alle elever i Larvik skal om noen år være like flinke. Slik skal vi havne på kunnskapstoppen. Men denne ideologien har i årevis ført Norge stadig nærmere europeisk bunnivå i de fleste skolefag. Selv sosialistene i Regjering og Storting har forstått så pass. Derfor er Re-lederen også i utakt blant annet med Kunnskapsdepartementet.

Det arbeides for å finne rom og armslag for individuelle tilpasninger og løsninger. Dyrke mangfoldet heller enn den grå masse. Åpenbare gevinster vil være trivsel og økt motivasjon blant elevgruppene. Skolelederen burde oppfordre til økt aktivitet i Skolelaget heller enn forbud. Man står tilsynelatende overfor en leder som ikke har forstått det aller minste av det unike mennesket, og heller ikke barn og ungdom i rivende utvikling enkeltvis og sammen. Skulle Johnson tatt et tak for ungdommen, burde hun heller kjempet for å oppfylle loven om tilpasset opplæring. Det ville selvsagt kommet på tverke for seig grå-masse-tenkning og er høyst sannsynlig alt for dyrt for kommunen. Men positiv utvikling her ville, på den annen side, hjulpet de aller fleste elever til en bedre skolehverdag og muligheter for personlig fremgang. Det er som kjent enkelthetene som til slutt utgjør helheten.

Hva skjer videre? Det er den senere tid avslørt ulovlig og svært mangelfullt politisk og byråkratisk lederskap i Larvik kommune. Muligens har man heller ikke maktet å finne de beste mellomlederne i organisasjonen. Nå har man mulighet til å vise hvor i alle fall noen mindre skap skal stå: Human-Etisk Forbund må settes plass. Det lille hedningsamfunnet har ingen ting med hva elever gjør i fritiden på skolen så lenge aktiviteter skjer frivillig. Vi antar at Re-leder Sissel Gro rykker ut i ØP og meddeler at Skolelaget er gjeninnført. Eller fritt etter Lenin: Den sanne leder må dukke ned i folkets springvann uten såpe i.

Hva er utviklingen? Elvens konge er på vikende front. Det har skjedd over år. Konkurranse med andre arter i havområdene, der laksen eter seg feit, kan være en grunn. Vill laks i store mengder fanges i oppvekstområdene for deretter å bli servert oppdrettslaksen, hevder andre. Et svært interessant tema som til nå ikke har eksistert som problemstilling. Det går som kjent med tre kilo ”hvitfisk” for å produsere en kilo falsk laks. Lakselusa dreper smolt i store mengder. Forekomster av mat i oppvekstområdene kan variere og så videre.

Hva sier ekspertisen? Overfiske er oftest hovedårsak til at bestander går tilbake. Den mest effektive måten å øke bestander på er altså å regulere uttaket av fisk. Det er ikke lett å kontrollere i store havområder. En må flytte fokus fra hav til elv, et begrenset område, der årsaker er lettere å bestemme ved erfaring, observasjon og eksperiment. Slik kan tiltak iverksettes hurtig og effektivt.
Velholdte laksebestander i elvene er avgjørende forutsetninger for avkastning på lakseturisme, fremholder Øystein Aas. Momentet har åpenbart ikke gått inn på grunneierne i Lågen. Ennå tas om lag tretti prosent av laksen med faststående redskap. Verst er flåtefisket. Ikke bare fanger dette ”kulturfisket” mest laks. I perioder med liten vannstand er det grunn til å anta at redskapet også hemmer laksens vandring. Nå krever elva strakstiltak med hensyn til bestanden.

Hva må gjøres fra neste sesong av? Elva må få samme fisketider som andre lakseførende vassdrag: 1. juni til 31.august. Fisket der tar ikke til før medio juli. Fisketiden nederst i elva blir likevel en måned lenger enn øverst. Kulturfisket må avvikles (drivgarn for godt), og vises fram på en eller to arenaer i elva. Fanget fisk settes ut. Det tillates en fisk per stang per dag, inntil ti fisk per sesong. Hunfisk settes ut øverst i elva etter 15. august. Reke fjernes som agn. Stangfiske i alle oppgangshøler forbys. Dynamisk forvaltning avvikles. Å regulere noen dager her og noen dager der skaper forvirring i fangststatistikkene.

Hva dersom grunneierne ikke vil? Staten eier laksen, og sitter med bukta og begge endene. Og slik utviklingen har vært i Lågen de siste årene, må myndighetene nå erkjenne både sin rett og plikt til å gjøre helt nødvendige endringer.

Graver grunneierne i Lågen sin egen grav med hensyn til å forvalte elva bestandsmessig og økonomisk? Samtidig med begrensningene må det på plass forvaltning som på noe sikt skaper den fisketurismen politikerne optimistisk snakket om for få år siden. For selvsagt merkes et ”kulturfiske” som håver inn tre til seks, syv tonn laks i sesongen. Mange, mange stangfiskere har flyttet til andre elver. Man har heller ikke lagt til rette for for eksempel utstrakt båtfiske der Lågen er egnet. Vi snakker om fiskemiljøer fra Hvittingfoss til munningen av Lågen som generer inntekter fra båtleie, guiding, roere, kortsalg, overnatting og bespisning.

Hvor gjemmer politiske beslutningsnivåer seg i denne saken? Forskningsprosjektet ”Laks og verdiskapning rundt Trondheimsfjorden” medførte en gevinst på 130 millioner kroner etter at sjølaksefiskerne tok nøtene på land. Lågen vil nok ikke komme i nærheten av slike tall. Men for å komme et stykke på vei, må sportsfiskerne tilbake til elva. Det gjøres bare ved at vassdraget utvikles og forvaltes som sportsfiskeelv. Da kan Lågen markedsføres i inn- og utland med positive ringvirkninger for adskillig større deler av dalføret enn hva tilfellet har vært til nå.

Hvor lenge tør involverte parter å vente med å forandre?

Det strømmet til fiskere fra Norge, Norden og Europa. Hva man oppdaget? Jo, at bare få steder i Lågen egnet seg enn si var tilrettelagt for stangfiske. Elva var bred, dyp, flat og saktegående og egnet seg best til å fiske fra båt. Ikke mange steder var (og er) tilrettelagt for denne type fangst. De beste sportsfiskestedene, her definert som fiske fra land, var leid av foreninger og andre interessenter. Unntaket var Brufossfisket. Ei mil elv godt organisert for forskjellige typer stangfiske.

Lågen hadde i lang tid vært utnyttet med forskjellige fangstmetoder. Flåtefiske, settegarn, drivgarn, teiner og andre feller plassert på egnede steder der laksen vandret oppover i elva. Det kunne jo ikke fortsette. Garn ble etter hvert tatt ut. Øvrige fangstmetoder konkurrerer fortsatt om laksen med sportsfiskerne. Ja, på et tidspunkt delte fylkeskommunen (innhabilt?) ut tretti flåtekonsesjoner. De fanger ennå laks i beste velgående! Senere år har man sogar plassert et ”kulturfiske” over et nedløp i Kjerrafossen. I Holmsfoss har drivgarnsfiske igjen oppstått som ”kulturfiske”. Mange frykter at det presses på fra forskjellige hold for i snikende grad å vende tilbake til gamle, gode tider.

Hva mer oppdaget sportsfiskerne som strømmet til Lågen fra fjern og nær? Jo, at minst halvparten laks i fangstrapporten over totalkvantum var tatt på andre redskaper enn stang. Kommet opp til Brufossvaldet, det beste sportsfisketilbudet i Lågen for alle-og-enhver, fant man etter hvert ut at man fisket oppstrøms alle ikke-sportsfiskende-redskaper mellom seg og havet! Hvor ble laksen av? Resultatet ble selvsagt at stangfiskere fant seg andre steder å dyrke sporten.

Turismen langs den lakseførende delen av Lågen har neppe generert forespeilede inntekter for berørte parter. Man tar jo ikke engang inngangspenger for å besøke museumsfella på toppen av Kjærra’n. Der man jo godt kan vise hvordan laks ble fanget i gamle dager – for så å sette fisken tilbake til elva. Konklusjon? Skal laksen genere inntekter langs hele elva, må hele vassdraget tilrettelegges for alle typer sportsfiske fra land og båt.

I hvilken grad er laksen en truet art? Problemet er selvsagt omfattende og sammensatt og skal ikke diskuteres her. Vi konstaterer at mengde fanget laks har avtatt sterkt de siste årene også i Lågen. Forskjellige metoder for å redusere uttaket som for eksempel å begrense fisketider; sette ut fisk; en fisk per fisker per døgn; fjerne alt som fanger laks unntatt stang, snøre og krok er innført i og utenfor andre elver; forby alt stangfiske i oppgangshøler der laksen er avhengig av spesiell vannføring for å passere som i Kjærrafossen. Og så videre.

Hva kreves? Metodene ser ut til å virke der de tas i bruk. Tiden er derfor overmoden til å ta ut alle typer ”kulturfiske” i Lågen for godt. Behold gjerne et par arenaer i elva, der folk mot betaling kan overvære fisket slik det foregikk i gamle dager. Sterke krefter vil selvsagt motarbeide slike tiltak. På den annen side må vi tro at politikere og byråkrater mener alvor med å satse på miljø. Et godt forvaltet sportsfiske vil bidra til det beste for bestanden av laks i Lågen. Samtidig legger man grunnlaget for å generere inntekter på en langt bedre måte i hele vassdraget opp til Hvittingfoss.

Jorda var lenge flat. Noe annet betydde for mange bålet og annen lemlestelse. Men religiøse fundamentalister måtte bite i gresset for opplysningstiden. I forlengelsen ble 1800-tallets statsdannelser begynnelsen på 1900-tallets separasjon av politikk og religion. Europeisk kultur kvittet seg i økende grad med det religiøse åket. Geistligheten med sine eldgamle dogmer måtte fornærmet vike for ny tid og det nye mennesket. Planeten ble stadig rundere. Ja, i Norge så rund at det i forkynnelsens uhyrlige navn er forbudt å synge salmevers i klasserommen. Julegudstjenster for skolebarn synger også på siste verset. Godt hjulpet av Human-Etisk Forbund og islamske organisasjoner i Norge.

Ingen benekter kristendommens voldsomme ytringer opp gjennom historien. Ei heller dens betydningen for europeisk humanisme slik den ytrer seg i dag. Stadig skarpere og nødvendig kritikk av religiøse avvik ble framført i det offentlige rom på mange forskjellig scener. Den skrapte av Bibelen de skarpeste kantene. Misforhold mellom skrifttolkninger og toleranse åpenbarte seg. Sakte ble geistligheten tvunget til å endre syn på egenskaper ved medmennesket den hadde undertrykt alt for lenge i Guds navn. Kristendommens religiøse sprengkraft avtok for å si det sånn.

Verden har i noen år vært plaget av ekstrem islamsk fundamentalistisk vold. Ofrene er blant annet tusenvis medmennesker, mange muslimer. Uskyldige som nesten daglig drepes og lemlestes på torv og gater og i forsamlingslokaler. Pikeskoler sprenges i hundretall. Skal vi tro medier og muslimske kvinner selv undertrykkes kvinner systematisk i muslimske land; utroskap piskes og steines; et skjelmsk sideblikk mot en mann kan koste en søster livet. Mener HA at vi skal respekter slike handlinger i kulturrelativismens navn? Andre begrunnelser? Eller kan avvikene få oss til å tro at muslimer om senn ønsker også deres religion og kultur satt under debatt? Gjøre det islamske univers litt rundere slik små tegn tyder på skjer i noen muslimske stater?

Veien til demokrati kostet blod. Fascismen, kommunismen (sosialisme i praksis) og nazismen bukket under. Det gav vekst og velstand og armslag for ytringsfrihet og kamp mot politisk og religiøs undertrykkelse – uten bruk av vold. Men vi kan ikke se at HA har ytret seg offentlig mot vold i regi av islamsk fundamentalisme. Derimot velger SV-politikeren å spille offer som lider under kritikk mot sin tro. Burde ikke HA og andre muslimer på flukt fra undertrykkelse i islamsk styrte stater til fred og fordragelighet høyt og tydelig vise større forståelse for de virkelige ofrene? De andre?

Nei, heller ber HA oss ligge lavt når det gjelder å påtale forhold som fra et humanistisk ståsted er kritikkverdige tilstander i islamsk kultur – og henviser til sprengkraften i muslimske miljøer. I denne atmosfæren spør Hiam Alchicout om vi er klar over konsekvensene det i så fall skaper i det norske samfunnet. Nei, det kan vi ikke forestille oss. Kanskje vil SV-politikeren forklare seg nærmere om hvor engstelig vi egentlig bør være for å tenke høyt?