Mattilsynet, står det, er bekymret for virkningen på villfisken som svømmer omkring UTENFOR mærene (Sic!). Tilsynet vurderer likevel ikke den økte kjemikaliebruken som farlig for konsumentene. Hva vårt offentlige tilsyn for mat og helse mener om kreftfaren ved å spise fisken som oppholder seg INNENFOR mærene, nei det sto det ikke noe om. Kan årsaken være at oppdrett av laks er landets nest største eksportnæring? Og at saken gjelder arbeidsplasser i utkantene? Og at det gjelder å ligge lavt i forhold til de store markedene utenfor Norge?

Selvsagt! Bukken og havresekken i Statens tjeneste. En velkjent metode. Menneskeliv blir i slike sammenhenger åpenbart av mindre betydning.

For om det er slik at menneskets inngrep i naturen med økende ubalanse som konsekvens kan føre til selvødeleggelse, mens en balansert natur på den andre siden er garanti for menneskets fortsatte eksistens på jorda, så betyr vel det at den helhetlige natur er mennesket overlegen ettersom begge er avhengig av naturens væren…

Dårlig samvittighet eller ikke. Med svettedråper i den hvite panna har også vinteren begynte å lure på hvem han er. I vår barndoms hoppbakker vokser busker og kratt. Skiene vansmekter i kjelleren. Smektende lårkort på gatene i januar. Folk røyker på fortauskafeene over en kald pils. Plenene er midtsommergrønne.

Har du merket at det har blitt mildere vintrer, spør vi hverandre. Jo visst! Vi savner den mindre og mindre. Vi har fått nok av minusgrader og gleder oss over grønn jul. Født med ski på beina, du liksom. En grad, sier metrologene, en grad har middeltempen økt. Altfor sakte! Herregud, snart er det slutt på ved også. Og strøm har ingen råd til. Politikerne sølte vekk vannet på markedet. Inne går vi med uteklær. Menneskearten kan jo være utryddet mens den slår floker for livet.

Vi hadde gitt opp å høre palmesus på disse breddegrader igjen. Inntil FNs klimakteriske panel begynte å dra i halslinningen. Et varslet selvmord på klodens befolkning, skal vi tro naturvitenskapen. Og det må vi jo. Det er jo den som er ansvarlig for at Jorden har pustevanskeligheter og høy feber. Nei, greier ikke finansministeren å kjøpe opp utslippene fra alle kullkraftverkene i Kina, kan vi snart hoppe i fjorden rett fra balkongen! Og det tror vi ikke hun greier. For snart er det slutt på gass og olje i Nordsjøen. Oljefondet skyllet vekk av eldrebølgen. Norge, verdens mest ukjente stormakt, havner på fattigkassa og må fyre med kull fra Svalbard.

Vi får aldri nok. LO varsler historiske lønnstillegg. Det betyr økt kjøpekraft, lengre reiser, større forbruk, mer kast. For det meste produsert i Kina. Gros bærekraftige utvikling, en litt langsommere måte å brennes, kveles eller drukne på. Men så er det jo typisk norsk å være best. Derfor var Jens i India. Landet med en komma to milliarder innbyggere som snart går Kina en høy gang med å bruke kullkraft. Alle indere, som kjører moped og lever av hellige kuer, skal få kjøpe hver sin bil til femten tusen kroner. Eller som en minister sa til Jens: Vi skal ikke slippe ut mer en den vestlige verden har gjort. Da har inderne nitti prosent å fylle på med.

Vi får håpe at     oppvarmingen er skapt av mennesket, sa kongen for ikke lenge siden, da kan vi jo gjøre noe med den. Men det er altså hvis Gud har skapt oss, noe som er høyst usikkert. I motsatt fall er vi bare et bitte lite stykke forurenset natur som uregjerlig skvalper omkring under en mikroskopisk hjerne og et dinosaurisk ego ute av kontroll i et univers ingen vet noen ende på.

Det meste tyder altså på at kongens anelser går i oppfyllelse – uansett.

Nede i fjæresteinene vasset vi i småmort. Ut over på sekstitallet var fjæra tømt for yngel. På en kveldsstund kunne vi stikke ti, femten flyndrer på lysbotn et par hundre meter utenfor støa. Så forsvant også rødspetta etter at trålerne hadde sopt fjordbotn rein for ungfisk i noen år.

Lenge har jeg fisket med flue og vadet side om side med skarven i fjorder på grunne sandstrender. Områdene er like smekk full av ”sandflyndrer”, delikatesse for skarven, som for tretti år siden.

Havforskningsinstituttet konkluderte i 2002; at man ikke hadde noe svar på hvorfor torsken nesten er utryddet i ytre Oslofjord. Man mente den mest sannsynlige årsak var høy beskatning, og trolig en kombinasjon av for hardt fiske på ungfisk og store bestander av sel og skarv. Altså først og fremst beskatning fra fiskeriene.

Hva er urovekkende? Jo, at fiskere og Fiskarlaget legger sylden på skarven og utelater yrkesfiskerens ansvar når det gjelder desimering av bestander. Oslofjorden er jo ikke særlig forskjellig fra Barentshavet. Der utgjør, hevet over tvil, redskapsutvikling, kynisk overfiske og bruk av for små maskevidder den største trusselen for torskebestanden. Hvorfor skulle tilstandene (penger, penger) i Oslofjorden være annerledes enn i nordområdene?

Nei, vi tror ikke særlig på at skarven gjør slutt på torsken i Oslofjorden. Skal vi tro forskningen er det heller fiskerne som sørger for svart hav. Og når matfatet er tomt, blir det knapt en skarve fisker tilbake.

Med tiden altså – og da kommer nok torsken tilbake….