For noen dager siden dukket det opp en reportasje i ØP. En flåtefisker meldte masse fangst. Optimismen våknet. Masse laks på vei oppover mot gyteplasser som har vært tomme for nyklekket yngel? Så man frem til økt oppgang i årene fremover, som sammen med vedtatte restriksjoner skulle bringe bestanden til i nærheten av gamle høyder?
Selvsagt ikke. Forvaltningslagets lederskap Ingar Aasestad og Asle Granerud slår den 21. ds. under krigstyper i ØP fast at det er enorm oppgang av laks i Lågen. Under et møte i laget vedtok man derfor å oppheve restriksjonene. Gytebestandsmålet, basert på usikre målinger og statistikk, ville bli nådd, var begrunnelsen. Frem for fritt fiske med alle typer redskaper på en bestand som av forskjellige årsaker ser ut til å gå mot svart hav i Numedalslågen som i andre elver.

Man skal lette lenge etter provoserende mangel på ansvar fra personer som er satt til å forvalte en så viktig og truet ressurs. Det viktige i en situasjon med svak laksestamme og mye oppgang av laks er ikke bare å nå bestandsmålinger i år. Fornuft tilsier å overskride antall gytelaks i flere år fremover samtidig med restriksjoner i beskatningen. Tilstanden i elva har ikke vært det beste i vinter. Lite vann, sterk kulde og svært mye is la viktige gytestrekninger tørre. Alle vet betydningen av dette. I motsetning til avgjørelsen om Lågen besluttet årets Gytebestandsmøte i Orkla den 20.juli å frede all hunnlaks i Orkla fra om med 1. august – selv om årets fangster i elva hadde vært OK.

Jeg har fisket høyt og lavt i Lågen siden medio 1970-tallet. Det har vært betydelige større total fangster enn hva lederne i elvelaget fremstiller om årets fangst i ØP. I år må det være første gangen at flåtefiskere har gått ut med fangstoppgaver. Man har jo ellers hatt inntrykk av at flåtene nærmest fanger en og annen laks ved rene uhellet. Hvorfor slike fangstrapporter nå? Kan man mistenke reportasjene i ØP som velplassert for å oppheve kvotereguleringer, som er gjensidige for faste redskaper og stang, i et år da elva ser ut til – men bare ser ut til – å være stinn av fisk?

Det er velkjent at forvaltningen av øvre (stangfiske) og nedre del av Lågen (flåtefiske) er kontroversiell i hovedsak. Det er grunn til å spørre hvorfor fisket med stang starter den 15. mai i nedre del av elva. Det burde – for å slippe mengder stor og mellomstor gytefin laks opp til gyteplassene – ikke startet før 15. juni. I alle fall ikke før 1. juni.
Styret i elvelaget er sammensatt slik at avstemninger faller nedre deler av Lågen til del, herunder flåtefiskerne. Stor vannføring medfører som oftest stor oppgang av fisk. Vandringen skjer der vannpresset er minst, altså langs kanten av elva. Der er flåtene plassert.

Vannmengdene har kraftig redusert muligheter for stangfiske i hele elva. Dette går selvsagt mest utover fiskerne i øvre del, der fisket først tar til medio juli og har sine høydepunkter i august. Da har nedre del allerede fisket i over to til to og en halv måned. I år er fiskerne i øvre del av elva særlig hardt rammet. Juli har gjort store deler av fiskeplassene for stang utilgjengelig på grunn av for mye vann. Samtidig er fisketidene her redusert fra 10.09. i 2010 til 31.08. i 2011. Her må styret i elvelaget sterkt vurdere å utvide fisketiden lik 2010-sesongen.

Det er også på tide å vie laksetrappa i Hoggtveitfossen oppmerksomhet. Trappa ble bygget på midten av 1990-tallet. Den fungerer ikke særlig bra. Mange laksetrapper gjør ikke det. Ja, noen hevder at all oppgang av fisk skjer utenom innretningen i denne fossen. Det betyr at laksen går videre på bestemte vannføringer. Stemmer dette, blir forholdet merkbart for fiskere lenger opp i vassdraget.

Laksen i Numedalslågen ble for noen år siden erklært bærebjelke i turismen i Lågendalen. Det er forunderlig å registrere politikernes absolutte fravær når det gjelder deres bidrag til fisketurismen fra munningen til Hvittingfoss.

Bare vent! Stem på oss, og du vil aldri oppleve den siste olje! Men selvsagt rekker vi ikke fram tids nok. Bærekraftig utvikling tar bare litt lengre tid før vi skjener ut av banen. Annet er jo politisk livsløgn på sitt verste. Mennesker dør som fluer av underernæring og sykdom. De kan jo bare overleve på de samme ressursene som vi har overforbrukt siden dampmaskinen ved å overforbruke like mye som oss de neste par hundre årene.

Avskaff fattigdommen, sa du? Flott! Men botemiddel mot dårlig råd er jo økonomisk vekst. Befolkningsveksten avtar dersom levestandarden øker. Derfor må veksten økes om mennesket skal reddes. Fikk du det med deg, Jens og Kristin og Erik? Men strekker tiden til for en slik selvkorrigerende befolkningsutvikling før vi drukner eller brenner opp? Hvordan halvere jordens befolkning for å få til bærekraftig utvikling? Hvordan bli bærekraftig om befolkningen bare fortsetter å øke?

Drømmene om Gros bærekraftig utvikling lukter svidd. Dobbelmoralen stinker. Europa i ferd med å gå konkurs. Vi fortærer oss selv. Alle flyseter til Thailand er nemlig opptatte ut året, sto det i avisen. Overforbrukets yppersteprester verken tør eller vil redde verden. Man graver jo ikke sin egen politiske grav frivillig. Forbruk enda mer for å bli bærekraftig. Stikk den! Derfor planter vi trær i Brazil, kommende global vekstmotor, til seks milliarder. Hvem fan tror feite pensjonister og friske uføre egentlig at de er? Barkebrød og ubemannede sykehjem er hva som venter dere.

Nei, selvsagt har ikke Løvebakken ramlet av lasset. Bare en ny mobil per år, hva? Også jeg som trenger en iPod med tusen giga. Stifinner i bilen så jeg finner hjem etter julebordet. Til øverste hylle i nærmeste hypermarket. Og ennå har vi ikke fått kjøpt den største flatskjermen!

Kjære velger, stem på meg og du skal få mer å rutte med til neste jul også.

Nei, livet er for kort til å være langt. Eller så er det for langt til å være kort. Jorda har blitt en klamp om foten. Den kommer til å kvitte seg med oss i tidens fylde. Naturen går jo sin egen gang. Uansett hvordan tilværelsen snur og vender på oss.

Mattilsynet, står det, er bekymret for virkningen på villfisken som svømmer omkring UTENFOR mærene (Sic!). Tilsynet vurderer likevel ikke den økte kjemikaliebruken som farlig for konsumentene. Hva vårt offentlige tilsyn for mat og helse mener om kreftfaren ved å spise fisken som oppholder seg INNENFOR mærene, nei det sto det ikke noe om. Kan årsaken være at oppdrett av laks er landets nest største eksportnæring? Og at saken gjelder arbeidsplasser i utkantene? Og at det gjelder å ligge lavt i forhold til de store markedene utenfor Norge?

Selvsagt! Bukken og havresekken i Statens tjeneste. En velkjent metode. Menneskeliv blir i slike sammenhenger åpenbart av mindre betydning.

For om det er slik at menneskets inngrep i naturen med økende ubalanse som konsekvens kan føre til selvødeleggelse, mens en balansert natur på den andre siden er garanti for menneskets fortsatte eksistens på jorda, så betyr vel det at den helhetlige natur er mennesket overlegen ettersom begge er avhengig av naturens væren…

Dårlig samvittighet eller ikke. Med svettedråper i den hvite panna har også vinteren begynte å lure på hvem han er. I vår barndoms hoppbakker vokser busker og kratt. Skiene vansmekter i kjelleren. Smektende lårkort på gatene i januar. Folk røyker på fortauskafeene over en kald pils. Plenene er midtsommergrønne.

Har du merket at det har blitt mildere vintrer, spør vi hverandre. Jo visst! Vi savner den mindre og mindre. Vi har fått nok av minusgrader og gleder oss over grønn jul. Født med ski på beina, du liksom. En grad, sier metrologene, en grad har middeltempen økt. Altfor sakte! Herregud, snart er det slutt på ved også. Og strøm har ingen råd til. Politikerne sølte vekk vannet på markedet. Inne går vi med uteklær. Menneskearten kan jo være utryddet mens den slår floker for livet.

Vi hadde gitt opp å høre palmesus på disse breddegrader igjen. Inntil FNs klimakteriske panel begynte å dra i halslinningen. Et varslet selvmord på klodens befolkning, skal vi tro naturvitenskapen. Og det må vi jo. Det er jo den som er ansvarlig for at Jorden har pustevanskeligheter og høy feber. Nei, greier ikke finansministeren å kjøpe opp utslippene fra alle kullkraftverkene i Kina, kan vi snart hoppe i fjorden rett fra balkongen! Og det tror vi ikke hun greier. For snart er det slutt på gass og olje i Nordsjøen. Oljefondet skyllet vekk av eldrebølgen. Norge, verdens mest ukjente stormakt, havner på fattigkassa og må fyre med kull fra Svalbard.

Vi får aldri nok. LO varsler historiske lønnstillegg. Det betyr økt kjøpekraft, lengre reiser, større forbruk, mer kast. For det meste produsert i Kina. Gros bærekraftige utvikling, en litt langsommere måte å brennes, kveles eller drukne på. Men så er det jo typisk norsk å være best. Derfor var Jens i India. Landet med en komma to milliarder innbyggere som snart går Kina en høy gang med å bruke kullkraft. Alle indere, som kjører moped og lever av hellige kuer, skal få kjøpe hver sin bil til femten tusen kroner. Eller som en minister sa til Jens: Vi skal ikke slippe ut mer en den vestlige verden har gjort. Da har inderne nitti prosent å fylle på med.

Vi får håpe at     oppvarmingen er skapt av mennesket, sa kongen for ikke lenge siden, da kan vi jo gjøre noe med den. Men det er altså hvis Gud har skapt oss, noe som er høyst usikkert. I motsatt fall er vi bare et bitte lite stykke forurenset natur som uregjerlig skvalper omkring under en mikroskopisk hjerne og et dinosaurisk ego ute av kontroll i et univers ingen vet noen ende på.

Det meste tyder altså på at kongens anelser går i oppfyllelse – uansett.

Nede i fjæresteinene vasset vi i småmort. Ut over på sekstitallet var fjæra tømt for yngel. På en kveldsstund kunne vi stikke ti, femten flyndrer på lysbotn et par hundre meter utenfor støa. Så forsvant også rødspetta etter at trålerne hadde sopt fjordbotn rein for ungfisk i noen år.

Lenge har jeg fisket med flue og vadet side om side med skarven i fjorder på grunne sandstrender. Områdene er like smekk full av ”sandflyndrer”, delikatesse for skarven, som for tretti år siden.

Havforskningsinstituttet konkluderte i 2002; at man ikke hadde noe svar på hvorfor torsken nesten er utryddet i ytre Oslofjord. Man mente den mest sannsynlige årsak var høy beskatning, og trolig en kombinasjon av for hardt fiske på ungfisk og store bestander av sel og skarv. Altså først og fremst beskatning fra fiskeriene.

Hva er urovekkende? Jo, at fiskere og Fiskarlaget legger sylden på skarven og utelater yrkesfiskerens ansvar når det gjelder desimering av bestander. Oslofjorden er jo ikke særlig forskjellig fra Barentshavet. Der utgjør, hevet over tvil, redskapsutvikling, kynisk overfiske og bruk av for små maskevidder den største trusselen for torskebestanden. Hvorfor skulle tilstandene (penger, penger) i Oslofjorden være annerledes enn i nordområdene?

Nei, vi tror ikke særlig på at skarven gjør slutt på torsken i Oslofjorden. Skal vi tro forskningen er det heller fiskerne som sørger for svart hav. Og når matfatet er tomt, blir det knapt en skarve fisker tilbake.

Med tiden altså – og da kommer nok torsken tilbake….