Husfilosofen

Arne Solem har betraktninger til undertegnede i ØP den 21.10.. Solem legger årets fangst til grunn videre forvaltning. På den ene siden fremholder han vellykket gyting for noen år siden til grunn for årets oppgang av fisk; på den andre årets store vannføring i elva. Jo, mye yngel fører gjerne til mer voksen fisk. Derfor burde styret i forvaltningslaget opprettholdt fjorårets restriksjoner. Stor vannføring fører derimot i seg selv ikke til mer fisk i elva. Stor oppgang av laks i korte perioder kan imidlertid forekomme når vannpresset fra elva når langt ut i fjorden.

Atlanterhavslaksen er en truet art og vil neppe nyte godt av slik jo-jo praksis som Solem er tilhenger av. Han berører derfor ikke forvaltningslagets oppheving av fjorårets tiltak for å skjerme uttaket av fisk i elva, og slutter seg til styrets ensidige argument om at det bare er forhold i havet som desimerer bestanden. Kanskje det, men i år var det god oppgang av fisk. Fjorårets reguleringer skulle selvsagt vært opprettholdt. Det ville vært fornuftig forvaltning av laksen de siste års fangstreduksjoner tatt i betraktning.

Vannføring har selvsagt betydning for laksens overlevelse. Årets store vannstand kom av mye regn samt tømming av magasin lenger oppe i vassdraget. Forholdene begrenset i lange perioder tilgang på fiskeplasser for stangfiskere som ikke fisker fra båt. Laksen velger minste motstands vei. Det vil si nær kantene. Der ligger flåtene. Vannstanden i år var perfekt for ”kulturfiske”. Flåtefisker Solem tok opp trettifem laks i år. En flåte landet jo tretti laks på en dag. Men trettifem flåtefisket laks i sesongen? Det tar jo en dyktig stangfisker på en sluk, ei markklyse eller ei enslig enkeltkroka flue i samme tidsrom. Solem må jo ha vært svært uheldig.

Jo, flåter og stangfiskere har ulike fiskeplasser. Legg merke til bildet som pryder Solems kommentar. Tre flåter plassert ved kantene med korte mellomrom. Hvem bør være representativ for laksen som truet art – flåtene eller den enslige fiskeren og ei stang i en båt midt i elva? La flåtefisket bestå i form av et par flåter for kulturinteresserte. Det kvantum som nåværende flåter, andre faste redskaper og et økende drivgarnfiske tar opp, tilføres tilrettelagt stangfiske langs hele elva.

Lovverket om forvaltning av laksefisket bør endres. Det er mildt sagt utilfredsstillende at et lite antall grunneiere forvalter fiskeressursene i elver og vann på bekostning av allmennheten. Snuoperasjon av årets fiske i Lågen er et trist eksempel på det. Tilgang til gode fiskeplasser snevres år om annet. Pengesterke fortrenger i økende grad den jevne fisker. Derfor må staten (fiskeressursene eies av staten ; vannet av høyere makter) overta kontrollen. Så tilbakeføres alle elver i hele landet fra sjø til kilde allmennheten. Valdene forvaltes av lokale jeger-og fiskeforeninger til rimelige priser. Grunneierne får en rimelig kutt av disse inntektene.

Bestand av atlanterhavslaks ble redusert med 82 prosent mellom 1973 og 1999. Laksetammer i Tyskland, Holland, Tsjekkia, Belgia og Sveits er utryddet og utrydningstruet i land som USA, Portugal, Polen, Spania, Litauen, Latvia, Estland, og Frankrike (kilde WWF). Norske myndigheter antar at her hjemme er laksen utryddet i 42 vassdrag, truet av utryddelse i 55 vassdrag og sårbar i 154 vassdrag. Dette utgjør en tredjedel av alle norske laksevassdrag.

Kampen om laksen øker ettersom ressursene avtar. Mange forskjellige forhold bidrar til desimering av bestandene. Alle kan enes om at de fleste årsaker er å finne i havet. Uansett er årsakene sammensatte og kompliserte, og krever økt aktpågivenhet av de som forvalter elvene. Forvalterne av årets fiske i Lågen kommer derfor i et dårlig lys.

Fisketurismen i Lågen har avtatt. Andre elver overtar. Der fiskes det bare med stang. Vil Arne Solem forstå utviklingen, må han forlate flåten og ta seg en tur langs elva med fiskestang i handa.

Politikk er kunsten å holde øye med vanskeligheter, bedømme dem galt og sette uegnede midler inn mot dem. Går det an? Vel, sitatet passer som hånd i hanske på et politisk flertall i kommunen. Man bevilget 200000 til sirkus Melodi Grand Prix. Sparkepiker i halvnaken glamour med unevnelig stemmeprakt. Fremført i underskuddsforetak som Bølgen eller Arena. Opplev Larvik?

Gamle mennesker kjemper for sin rett i underbemannede kommunale institusjoner, venter på hjemmehjelpere som ikke kommer eller vansmekter i andre offentlige køer. Det har man jo tilgitt de folkevalgte i årevis. Politikerforakt har blitt en tilstand. Vi får de politikerne vi fortjener. Derfor. Raseri ene dagen, glemt den neste. Vi gjør jo så godt vi kan, lyder omkvedet. Og vi bærer over med dem. Til folkets utvalgte spytter på trengende mennesker med pengemangel, rikets mest fornemste nød. Opplev Larvik?

Hvordan greier disse politikerne å holde seg ved makten i årevis. Gjengangere med åpenbare sykdomstegn i sitt moralske sinnelag. Forkvaklet politisk opportunisme som hengsler av alminnelig vett og forstand når det trengs som mest. I årevis har man prøvd å lokke ungdommen tilbake. Gull og grønne skoger. Velkommen hit! MGP kommer til byen!! Opplev Larvik!!!?

En skakkjørt kommune. Mishandlet av sikkert gode mennesker på bunnen, men utpregede politiske middelmådigheter i toppen lurer man på. Med større sans for politiske maktkamper og posisjoner fra høyre til venstre enn godtfolks ve og vel. Og 200000 gjødsler kanskje husmannsplassen Sps håp om større velgertilslutning enn den man finner på scenekanter i gåstolinstitusjoner. Det må Krøgli ha tenkt. Opplever man da Larvik?

Trygghet er sentralt i alle menneskers tilværelse. Men budskapet fra et flertall i kommunestyret skaper angst. Reflektert i institusjoner som normgivende tilstand for politikkens hverdag. Er det fremtiden? Kronerulling til glamour, show og business. Larvik, hvor er det? TV-seere ynker seg over elendige tekster, dårlig melodier og lurer på hva Norge holder på med. Mens gamle krabber rundt i kommunale institusjoner og vasker gulv med brukne håndledd. Er det Larvik?

Vel, tja, nei, men på kulturen skal jo mennesket gjenkjennes, ikke sant?

Delvis er en velkjent tilstand i militæret. Soldaten er halvveis frisk, halvveis sjuk. Unntatt fra den tyngste tjenesten. Rusler bedagelig mens andre krabber i søla og tar de verste takene med full oppakning.

En politiker som ikke hadde gjort seg bemerket i særlig annet enn å drite i EØS-regler, takket for seg i avisa her om dagen. Selvskrytisk med bidrag til Bølgen, storskolen og Arena og så videre. Det ene minusforetaket etter det andre på bekostning av mennesker med adskillig større behov for omsorg. Likevel beklager han ikke annet enn at nå er det siste kveld med ”gjenget”. Slikt lukter det av.

Samfunnet høster stort sett hva kulturen dyrker. I Larvik kommune som politikeren delvis har styrt de siste årene, vasker nemlig våre eldre gulvet med bøtta plassert på rullatoren. Noen gang prøvd det sjøl? I en alder av 86 med klar beskjed fra politikerne om fremtiden: Vi har blakket oss på praktbygg med ordføreren i spissen. Og dessverre er alle kontoer tømt, sier rådmannen, som for ikke lenge siden prøvde seg på en kraftig forbedring av sin eventuelle sluttpakke.

Vi snakker delvis om den helligste kulturen. Sutteklut for politikere med monumentale visjoner for sitt ettermæle. Jo, jo. Visst er det flott med sirkus i Bølgen. Men søndagsmiddagen på Buktasenteret ble sikret med støtte fra en privatperson. Tjuefemtusen frem til nyttår. Det passet nok politikeren som jo tradisjonelt sett kommer fra et almisseparti.

Hva skygger for dumheten når en politiker skryter av sitt medansvar til et av Europas flotteste SPA-hotell, underskuddsforetak i særklasse til knes i brakkvatn for de velstående, mens medmennesket som skulle vært hans ansvar krabber omkring på gulvet i kommunale institusjoner med brukket håndledd og skurefilla i den andre og venter på hjelp som aldri kommer? Sier det noe om nødvendigheten av å etablere et Høyre i Larvik med ny giv? Langvarig offentlig skittentøyvask tyder på det. Selv om vaskemidlene har tæret på alle deltakerne.

Vi kan ikke ta det som en selvfølge at familien hjelper oss. De har det travelt og skal få leve sine egne liv, sier en av beboerne på Gloppe til avisa. Her må vi si oss bare delvis enig. Velstand kan som kjent ødelegge unger hvis de får for mye av den. Og snart gjør en underfinansiert samhandlingsreform sitt fascinerende inntog i en underbemannet kommune med økonomi i det blå. Jo, vi forstår godt at helseminister Hansen søkte tilflukt i næringslivet. Familiære hender kan bli mer nødvendig enn noen gang før i tiden som kommer.

Politiske beslutninger fortsatt hakket opp i småpartier vil neppe bedre situasjonen for Larvik. Alle må få litt. Politikk er som kjent en underavdeling av meteorologien, og læren om hvordan vinden blåser og skifter. Skal vi for eksempel tippe at Hallstein Bast og Venstre delvis får store problemer med å holde seg oppreist i skolesaker – mens Høyre i opposisjon delvis snur til omsorg?

Jeg viser til min kommentar Kortsiktig laksforvaltning 23.07.11 og tilsvar 16.ds fra Asle Granerud og Ingar Aasestad, leder og sekretær i Numedalslågen forvaltningslag.. Granerud og Aasestad bruker velkjente hersketeknikker. Man unnlater å svare på hovedproblemstillingen, tillegger meningsmotstandere uutalte oppfatninger og belegger sine konklusjoner med sikker ”vitenskap” uten å vise til kilder.

Kort oppsummert ble det midt i sesongen 2010 innført fangstrestriksjoner i elva. Bakgrunnen var reduserte fangster over noen år. Restriksjonene ble vedtatt videreført til sesongen 2011. Flåtefangster registrerte stor oppgang av laks, ØP 21. juli 2011. Elvelaget opphevet straks alle restriksjoner. Jeg karakteriserte 23.07. vedtaket som kortsiktig forvaltning av en truet laksestamme i Lågen og generelt.

Det er allment kjent at atlanterhavslaksen har gått kraftig tilbake de siste tretti årene. Man tror at den største reduksjonen skjer i havet (oppvekstområdene). Annen forskning fremholder at lakselus og andre sykdommer er den største trusselen. I så fall berører ikke disse forholdene laksen i Numedalslågen. Årsakene er altså ikke entydige slik Granerud og Aasestad hevder. I 2008 vedtok derfor ti land å bruke femti millioner kroner på å kartlegge og analysere laksens vilkår i havet (SALSEA-prosjektet). Femti forskere deltar. Resultatene skal foreligge i år. Burde ikke Elvelaget opprettholdt restriksjonene inntil resultatene fra denne forskningen foreligger?

Eiere og brukere av norske lakseførende vassdrag de siste årene tatt truslene tatt på alvor. Man har innført restriksjoner på fangstider, uttak av antall laks og utsetting av hunnlaks. Lågen kom nølende etter i 2010. Fangstene de siste årene var redusert fra om lag tjue tonn til åtte, ni. En fiskehandler i Larvik opplyste nylig at lågalaks i skiver kostet kroner 390 per kilo, rund kroner 350. Tegner det seg et bilde av at et kvoteløst kulturfiske i Lågen over år med reduserte mengder laks har utviklet seg til attåtnæring med høye kilopriser? Nedre del av Lågen har gode fiskeplasser som Holmsfoss og Åbyfoss. Det er kjent at styret i Elevlaget domineres av interesser i denne delen av elva. Fins andre årsaker til kuvendingen her?

Alvorlige tilstander for laksen i Lågen krever at Elvelaget utdyper sitt vedtak i lys av vitenskap og føre-var-prinsippet. Det uten å tåkelegge med prat om absolutt ”empirisk grunnlag i form av objektive innhentede observasjoner og målinger som understøtter teoriene”. Norsk institutt for naturforskning (NINA), gjorde ungfiskundersøkelser i Numedalslågen i 2009. Rapporten er tilgjengelig. Ovennevnte sekretær Ingar Aasestad er medforfatter. Den har erkjente metodiske svakheter som høyst sannsynlig kan falsifiseres. NINA bemerker da også at innholdet ikke kan refereres til vitenskaplige rapporter. Det vil si at observasjonene ikke bekrefter teoriene.
Hovedkonklusjonen i rapporten er interessant. Elfisket viste tetthet av lakseyngel i Lågen mindre i 2009 enn i 2006 og 2003. Notfisket ved Hvarnes viste større antall yngel enn i 2006 og 2005, men er generelt lav. Er dette det ”empirisk grunnlag i form av objektive innhentede observasjoner og målinger som understøtter teoriene” som Granerud og Aasestad la til grunn for å oppheve restriksjonen i sommer?

Ja, jeg argumenterer for sportsfisket langs Lågen. Hevet over tvil kan elva legges til rette for sportsfiske med forskjellige typer redskaper fra land og båt og til vann under armene fra munningen til Hvittingfoss. Elva skulle jo være hovedgrunnlaget for turisme oppover i dalen. I denne sammenheng bør grunneiere, politiske og byråkratiske miljøer lese artikkelen ”Laksefisket i Norge – næringen må utvikles” signert Øystein Aas i NINA. For å nå målsettinger må det såkalte kulturfisket reduseres til et par flåter. Vi som har fisket fra båt og land og vasset omkring i elva – og andre elver – de siste tretti, førti årene, har sett yngel og fisketurister bli borte i økende grad. Faktiske og psykologiske effekter av mengder faststående redskap i elva har bidratt til det. Hvorfor? Jo, i nesten alle andre elver i Norge er laks og sjøørret forbeholdt stangfisket. Det er dit fisketuristene reiser og legger Lågendalen brakk i økende grad.

Er tiden inne til at Lågen ut fra helhetlig turisme, nærings-og fiskeforvaltningsinteresser organiseres på en bedre måte?