Kan det være at politiske gjengangere, uansett kulør, har utviklet stilltiende strategier seg i mellom for å sikre seg makt over lang tid? En godt betalt yrkestilstand finansiert av skattebetalerne med tingenes tilstand haltende etter seg frem til solide pensjoner. Understatement: I posisjon overlater man taburettene med halvgjort jobb til påtroppende gjengangere. Slik sikrer man seg vektige argumenter i opposisjon som man vet inntreffer. Vel vitende om at motparten følger samme strategi ved neste korsvei. For å forsterke metodene velger man de viktigste områdene. Altså der folk har det stort sett bra, men med noen alvorlige mangler som holdes passe varme. Så lar man sirkus og brød dempe folks utålmodighet frem til neste valg: Lønninger holdes høye; skatter lave for å finansiere et stadig økende overforbruk.
Spøk eller alvor, tror du?
Folk og medier har i flere tiår besværet seg over manglende omsorgstjenester, dårlige veier, ufaglært skolevesen, lange køer foran landets sykehus, elendig miljø og et Forsvar som snart bare består av servile generaler. Små og store bedrifter og enkeltmennesket tynes av offentlig skjemabyråkrati. Vi snakker om de verste gjengangerne i verdens beste land å bo i samt noen til. Likevel; på tross av teknologisk og økonomisk utvikling klarer ikke, eller vil ikke, politikerne å gi oss solen vi ber så tynt om. Vær tålmodig! Du skal få en dag i morra, er omkvedet.
Hva kom på avveier?
Gjengangere soler seg på toppen av taburettene. Magnhild bygger veistubber her og der. Jens trykker hender på et oppstaset sykehjem. Kristin klipper snorer i barnehager. Erik farter omkring i utenlandske regnskoger mens villaksen dør ut i norske vassdrag. Anne-Grete bygger sykehus så store at verken hun, direktørene og hvem, hva, hvor vet att eller frem så dyrt koster det. Trond farter til autoritære stater med kronprinsen og toppene av norsk næringsliv på slep. Grete presisjonsbomber i Libya. Og innimellom avtemninger smiler og klemmer og taler man varmt om hverandre i vandrehaller, på julebord og under jubileer og begravelser.
Vel halter det litt her og der, men bare gi oss litt mer tid så. Det er ennå et stykke frem til full pensjon. Hva mer kan vi forlange?
Opposisjonen raser fra seriøs til tabloid. Gjengangere som har vært i mange posisjoner med køer, dårlige veier, neddopa gamlinger, skole på bunnen i Europa, kvelende skjemavelde og et Forsvar liggende ved kai. Nå stiller man hele sin hellige politiske vrede til skue. Folket blir sur og lei seg. Nok en gang for n’te gang stemmer man ned sittende regime. Rødt til blått, blått til rødt. I spedd grønne, lyseblå og guddommelige og andre ubestemmelige valører som Venstre. Og et nytt bytte, og enda et til. Partene krangler. Folket gir opp. Det er noe man ikke forstår i verdens rikeste og beste land å bo i. Det nytter ikke å protestere. Vi gjør så godt vi kan, bedyrer posisjonen.
Skal vi tro dem?
Vel, slik består tingens tilstand med gjengangerne ved roret. Folk går til urnene om enn i stadig mindre flokk. Det engster yrkespolitikerne. For tenk om alle velgerne ble sittende hjemme på valgdagen? Og tar ny sats i opposisjon for å orden opp i alt det gale alle andre hadde gjort før og som man ikke fikk gjort noe med-.
Ja, så står det med fet skrift i reklamen fra Tanum bokhandel på Karl Johan. Vi kan spise oss tung. Overvektig. Vi kan spise oss tynn. Spise oss mett. Og noen lar være å spise for å dø. Men at vi også kan spise oss yngre? Jo, det hevder anti-age-livsstildamen Thorbjörg Hafsteinsdottir. Hun hadde stor suksess med boka Ti år yngre på 10 uker, skriver Tanum. Om det var fordi pengene rant inn eller årene av sies det ikke noe om. I løpet av jula har i alle fall fettet rent på. Og noe må gjøres.